HR-1995-1076-S
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1995-05-26 |
| Publisert: | HR-1995-01076s |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1995-01076S , jnr. 580/1995. |
| Parter: | |
| Forfatter: | Dolva, Halvorsen, Tjomsland |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §162, Straffeprosessloven (1981) §171, Lov om utlevering av lovbrytere i Norden (1961)4, §184, §185, §388, EMK (1999), EMK (1999) |
A og B ble 21 februar 1995 siktet for overtredelse av straffeloven §162 annet ledd jf første ledd jf femte ledd ved å ha innført til Norge 21,52 kilo hasjisj eller medvirket til dette. Tiltale ble utferdiget 15 mars 1995.
Ved Oslo forhørsretts kjennelse av 1 desember 1994 ble de varetektsfengslet til 29 desember 1994 i medhold av straffeprosessloven §185 jf §184, jf §171 første ledd nr 2. Fengslingsfristen er senere forlenget.
Oslo forhørsrett avsa 19 april 1995 kjennelse med slik slutning:
"B, født xx.xx.1954, og A, født xx.xx.1957, blir å holde i varetektsfengsel inntil annet bestemmes av påtalemyndigheten eller retten, men ikke utover 19. mai 1995."
Varetektsfengslingen ble besluttet i medhold av straffeprosessloven §185 jf §184 jf §171 første ledd nr 2.
A og B, og påtalemyndigheten, påkjærte kjennelsen til Eidsivating lagmannsrett som 26 april avsa slik kjennelse:
"B, født xx.xx.1954 og A, født xx.xx.1957, blir å holde i varetektsfengsel inntil annet bestemmes av påtalemyndigheten eller retten, men ikke ut over 4 september 1995."
Lagmannsretten kom til at det forelå grunnlag for fengsling i medhold av både nr 1 og nr 2 i straffeprosessloven §171 første ledd.
Hovedforhandlingen er berammet til 4 september 1995.
A har rettidig påkjært lagmannsrettens kjennelse. Kjæremålet angis å gjelde lagmannsrettens lovanvendelse og saksbehandling.
A hevder at lovens vilkår for varetektsfengsling i straffeprosessloven §171 første ledd nr 1 om kvalifisert fare for unndragelse, og i nr 2 om nærliggende fare for bevisforspillelse, ikke er oppfylt.
Til lagmannsrettens saksbehandling har han anført:
Det fremgår ikke av lagmannsrettens kjennelse hvorvidt retten har tatt i betraktning at avhør av andre impliserte i saken og avsluttende avhør av A er foretatt etter at lagmannsretten avsa sin kjennelse av 8 mars. Det vises til Rt-1994-88.
Lagmannsrettens kjennelsesgrunner er mangelfulle fordi de ikke omhandler As nære tilknytning til Norge ved vurderingen av om det foreligger unndragelsesfare. Det fremgår heller ikke hvorvidt det er vurdert at As samtykke etter utleveringsloven av 3 mars 1961 nr 14 medfører at unndragelsesfaren ikke er reell, som anført av den kjærende part overfor lagmannsretten.
A hevder at fengslingssurrogater i dette tilfelle er et nærliggende alternativ til fengsling, og at dette overfor lagmannsretten ble anført som tilstrekkelig. Det burde således fremgått av lagmannsrettens kjennelse hvorfor retten ikke anser fengslingssurrogater anvendelige.
Det er også en saksbehandlingsfeil at det ikke fremgår av kjennelsen hvorvidt de individuelle hensyn anført i støtteskriv av 20 april er vurdert i tilknytning til kravet om uforholdsmessig inngrep.
Avslutningsvis gjøres det gjeldende at det også er en mangel ved kjennelsesgrunnene at det ikke fremgår at lagmannsretten har vurdert behovet for fortsatt fengsling i relasjon til art 5 nr 3 i Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen.
Han har nedlagt slik påstand:
"Prinsipalt:
A, født xx.xx.1957, løslates.
Subsidiært:
Eidsivating lagmannsretts kjennelse av 26 april 1995 oppheves."
Oslo politikammer er kjent med kjæremålet.
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Det foreligger et videre kjæremål hvor utvalgets kompetanse er begrenset som angitt i straffeprosessloven §388.
Kjæremålsutvalget finner at kjæremålet ikke kan føre frem for så vidt gjelder lagmannsrettens lovtolking, og den konkrete lovanvendelsen kan utvalget ikke prøve.
Kjæremålsutvalget finner videre at kjæremålet heller ikke kan føre frem for så vidt gjelder saksbehandlingen. I kjæremålet vises det blant annet til at begrunnelsen vedrørende faren for bevisforspillelse fremgår av en lengre rekke henvisninger til tidligere avgjørelser. Kjæremålsutvalget er enig i at dette kan være mindre heldig, men finner at det likevel fremgår tilstrekkelig klart at lagmannsretten har foretatt sin vurdering basert på forholdene på avgjørelsestidspunktet. Også vedrørende de øvrige spørsmål må lagmannsrettens begrunnelse etter omstendighetene være tilstrekkelig.
Kjæremålet må etter dette forkastes.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.