HR-1995-112-A - Rt-1995-1447
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1995-10-09 |
| Publisert: | HR-1995-00112-A - Rt-1995-1447 (475-95) |
| Stikkord: | Verdipapirhandel, Lovanvendelse |
| Sammendrag: | Dissens: 4-1 |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1995-00112 A, snr 82/1995 |
| Parter: | Påtalemyndigheten (Aktor: førstestatsadvokat Lars Oftedal Broch) mot A (Forsvarer: advokat Petter Chr Sogn) |
| Forfatter: | Gjølstad, Stang Lund, Bugge, Hellesylt, Dissens: Dolva, |
| Lovhenvisninger: | Verdipapirhandelloven (1985) §62, §6, Verdipapirhandelloven (1985), Straffeprosessloven (1981) §268 |
Dommer Gjølstad: Økokrim statsadvokatembeter utferdiget 18 mars 1994 forelegg over for A, født xx.xx.1946, for overtredelse av lov av 14 juni 1985 nr 61 om verdipapirhandel §62 første ledd jf §6 første ledd 2. punktum jf §6 første ledd 3. punktum jf forskrift av 23 desember 1992 om fremgangsmåten ved klarering av verdipapirhandel §2. Grunnlaget var følgende forhold:
"Den 1. oktober 1993 solgte A følgende aksjer i A/S - - -avisen, der han var styre medlem:
På vegne av - - - A/S 58 165 aksjer
På vegne av A/S - - - - gården 8 847 aksjer
På vegne av seg selv 4.300 aksjer
På vegne av B ca 1600 aksjer
Til tross for at A var styremedlem i A/S - - -avisen på det tidspunkt salget fant sted, unnlot han å undersøke om det forelå fortrolige opplysninger om selskapet som ville ha hindret kjøp eller salg av selskapets verdipapirer, herunder innhentet han ikke skriftlig klarering for salgene fra selskapets administrerende direktør."
Forelegget ble ikke vedtatt og saken brakt inn for retten, jf straffeprosessloven §268. Ved Trondheim byretts dom av 24 januar 1995 ble A frifunnet.
Det nærmere saksforhold fremgår av dommen.
Økokrim statsadvokatembeter har påanket dommen til Høyesterett. Anken gjelder byrettens lovanvendelse.
Bakgrunnen for saken er i korte trekk: - - -avisen A/S ble børsnotert i 1992/93. Større selskap, blant andre - - - AS og === AS, viste interesse for kjøp av aksjer i selskapet. Etter vedtektene skulle aksjekjøp godkjennes av styret, og det var også stemmerettsbegrensninger. I styret oppsto etterhvert uenighet om man burde forsøke å forhindre oppkjøp. A, som en tid hadde vært medlem av styret, var blant dem som var bekymret for utviklingen. Etter diskusjoner på styremøte 29 september 1993 av blant annet spørsmål om vedtektsendring for å fjerne stemmerettsbegrensningen, innså A at det ikke var aktuelt å hindre oppkjøp. Han bestemte seg da for å selge aksjene sine. Under eller rett etter styremøtet hadde han en samtale med et annet styremedlem som også ønsket å selge sine aksjer. A forsto det slik at vedkommende på forhånd hadde fått klarsignal fra selskapets administrerende direktør for salg etter at styremøtet var avholdt. Den 1 oktober 1993 solgte A de aksjer som er oppgitt i forelegget uten at han hadde tatt kontakt med administrerende direktør på forhånd. Kjøper var === AS.
Saken gjelder forståelsen av straffebestemmelsen i verdipapirhandelloven §62 første ledd som viser til bestemmelser i §6 første ledd i loven. Jeg finner det hensiktsmessig allerede nå å gjengi innholdet i de aktuelle bestemmelser.
Verdipapirhandelloven §62 første ledd lyder slik:
"Med bøter eller fengsel inntil 6 år, eller begge deler, straffes den som forsettlig eller uaktsomt overtrer §6 første ledd 1. og 2. punktum. På samme måte straffes den som har gitt uriktig klarering som nevnt i §6 første ledd 3. og 4. punktum."
Jeg siterer så ordlyden i §6 første ledd og tar også med annet ledd som er påberopt i saken:
"Kjøp eller salg av verdipapirer som er gjenstand for organisert omsetning må ikke foretas av noen som har presise og fortrolige opplysninger om verdipapirene, utstederen av disse eller andre forhold som er egnet til å påvirke kursen på verdipapirene vesentlig. Styremedlem, medlem av kontrollkomite, revisor eller ledende ansatt hos utsteder av verdipapirer kan ikke kjøpe eller selge verdipapirer som foretaket har utstedt uten først å ha undersøkt om det foreligger opplysninger som nevnt i 1. punktum om foretaket. Kjøpet eller salget skal på forhånd klareres av foretakets øverste administrative leder. Foretakets øverste administrative leder skal for eget vedkommende innhente klarering fra sin foresatte (styreleder). Kongen kan gi nærmere regler om framgangsmåten ved klarering.
Dersom kjøp eller salg som nevnt i første ledd 2. punktum forsettlig ikke på forhånd er klarert som angitt i første ledd 3. eller 4. punktum, og det ikke på annen måte er sannsynliggjort at vedkommende ikke hadde opplysninger som nevnt, skal det legges til grunn at vedkommende hadde opplysninger om utsteder som nevnt i første ledd 1. punktum."
I forskriftene om fremgangsmåten ved klarering av verdipapirhandel er i §1 gjengitt bestemmelsene om klareringsplikt, i §2 stilt krav til skriftlighet ved anmodning om klarering og i §3 fastsatt at anmodningen skal besvares skriftlig. Nærmere bestemmelser om klareringen er gitt i §4, §5, §6, §7, §8. I §9 heter det :
"Den som har gitt uriktig klarering som nevnt i verdipapirhandelloven §6 første ledd tredje og fjerde punktum straffes i henhold til verdipapirhandelloven §62 første ledd."
I vår sak er det på det rene at A ikke har innhentet klarering som nevnt i verdipapirhandelloven §6 første ledd 3. punktum. Men det er også på det rene at det på salgstidspunktet ikke forelå innsideopplysninger i foretaket som nevnt i bestemmelsens 1. punktum. Og byretten la til grunn at A - med de opplysninger han satt inne med - ikke hadde foranledning til å foreta nærmere undersøkelser av om det forelå innsideopplysninger, jf bestemmelsens 2. punktum. Dette er heller ikke bestridt av påtalemyndigheten. Det A bebreides for i saken, er at han ikke sørget for å innhente skriftlig klarering på forhånd.
Saken reiser to tolkningsspørsmål:
Det ene er om bestemmelsene om undersøkelses- og klareringsplikt og straff forutsetter at det faktisk foreligger innsideopplysninger som nevnt i verdipapirhandelloven §6 første ledd 1. punktum. Byretten fant at bestemmelsene får anvendelse uten hensyn til om det foreligger slike opplysninger.
Det andre spørsmål saken reiser, er om brudd på plikten til å innhente klarering i seg selv er straffbelagt. Byretten kom til at bestemmelsene ikke ga tilstrekkelig hjemmel for slikt straffansvar, og frifant A på dette grunnlag.
Påtalemyndigheten gjør gjeldende at det ikke er grunnlag for å fortolke loven innskrenkende, slik at straffansvar for unnlatt undersøkelse og klarering forutsetter at det foreligger innsideopplysninger. Videre er etter påtalemyndighetens syn brudd på klareringsplikten i seg selv straffbar. Klareringen er - hevder påtalemyndigheten - en del av undersøkelsesplikten. For at undersøkelsesplikten skal være oppfylt, må det være innhentet klarering. Påtalemyndigheten har til støtte for sitt syn vist til den passive form i lovbestemmelsen om klareringsplikt og særlig til lovens forarbeider. Også reelle hensyn - hensynet til klare regler for den organiserte omsetning av verdipapirer og hensynet til tillit i markedet - taler etter påtalemyndighetens syn for dette.
Forsvareren har under henvisning til lovhistorien gjort gjeldende at bestemmelsene om undersøkelses- og klareringsplikt må forstås med en rettsstridsreservasjon. Det er en forutsetning for å kunne anvende reglene at det foreligger innsideopplysninger, jf også overskriften i §6: "Misbruk av presise og fortrolige opplysninger". Forsvareren har videre bestridt at brudd på klareringsplikten i seg selv er straffbar etter §62 første ledd. En utvidende fortolkning av bestemmelsen om den materielle undersøkelsesplikt til også å omfatte den formelle klarering, har - anfører forsvareren - ikke støtte verken i loven, forarbeidene eller reelle hensyn. Forholdet kan ikke anses straffverdig og ingen andre land har noen tilsvarende regel.
Jeg er kommet til at påtalemyndighetens anke ikke kan føre frem.
De bestemmelser i verdipapirhandelloven §6 og §62 som saken gjelder, kom inn i loven ved lovendring 8 november 1991 nr 75. Formålet med endringene var å utvide og effektivisere bestemmelsene om innsidehandel. Finansdepartementet foreslo i Ot.prp.nr.72 (1990-91) en bestemmelse om omvendt bevisbyrde for ledende ansatte og tillitsmenn i utstederforetaket: Dersom det forelå kursrelevant informasjon på det tidspunkt vedkommende hadde kjøpt eller solgt verdipapirer utstedt av eget foretak, skulle det legges til grunn at han hadde slike opplysninger, med mindre han sannsynliggjorde at han ikke hadde det.
Under behandlingen av proposisjonen i Stortinget kom det sterke motforestillinger mot forslaget til §6 første ledd 2. punktum om omvendt bevisbyrde. Oslo Børs foreslo isteden en lovfestet undersøkelsesplikt for den samme persongruppe som forslaget om omvendt bevisbyrde var rettet mot. Bestemmelsene i §6 første ledd 2., 3., 4. og 5. punktum fikk sin ordlyd ved behandlingen i finanskomiteen. De er i det vesentlige i samsvar med et forslag til lovtekst fra Oslo Børs.
Jeg nevner også at før lovendringen var strafferammen i §62 bøter eller fengsel inntil 1 år. Utvidelsen til 6 års fengsel tok sikte på å bringe strafferammen på linje med strafferammen for andre grove økonomiske forbrytelser. Flere høringsinstanser tok til orde for at strafferammen burde differensieres, uten at dette ble fulgt opp.
As innsigelse om at straffansvar bare kan gjøres gjeldende hvor det foreligger innsideopplysninger som beskrevet i 1. punktum i §6, kan etter mitt syn ikke føre frem. Proposisjonen med forslaget om omvendt bevisbyrde forutsatte riktignok dette. Men den ordlyd loven fikk etter komitebehandlingen i Stortinget er klar: Straffebudet i §62 første ledd er rettet både mot overtredelse av 1. og 2. punktum i §6 første ledd. Det dreier seg om to forskjellige handlingsalternativer knyttet til henholdsvis forbudet mot innsidehandel og plikten til å foreta undersøkelser. Jeg kan ikke se at forarbeidene gir grunnlag for noen innskrenkende fortolkning av straffebestemmelsen. Forslaget fra Oslo Børs til bestemmelser i §6, som jeg tidligere har vært inne på, gjaldt innføring av en undersøkelsesplikt som skulle straffesanksjoneres. Det er som byretten har pekt på, flere forhold i forbindelse med stortingsbehandlingen som viser at straffebestemmelsen skal forstås i samsvar med ordlyden. Straff for unnlatt undersøkelsesplikt er begrunnet i preventive hensyn. At proposisjonens overskrift i §6 "Misbruk av presise og fortrolige opplysninger" ble beholdt, til tross for de endringer som skjedde ved komitebehandlingen, legger jeg ikke vekt på.
Det vanskelige spørsmål i saken er om unnlatelse av å innhente klarering i seg selv kan medføre straff.
Ser vi først på ordlyden i straffebestemmelsen i §62 første ledd, er denne gitt en presis og detaljert utforming. Det som er straffesanksjonert i forhold til innsideren er overtredelse av 1. og 2. punktum i §6 første ledd om innsidehandel og undersøkelsesplikt. Bestemmelsene i 3. og 4. punktum om klarering omfattes også av straffebestemmelsen. Men det som her er belagt med straff, er uriktig klarering fra den som skal gi dette. Slik straffebestemmelsen er utformet, er det naturlig å forstå den slik at innsiderens unnlatelse av å innhente klarering i seg selv ikke medfører straffansvar. Hvis meningen var at dette skulle være straffbart, hadde det vært meget enkelt å gjøre en tilføyelse for 3. og 4. punktum til henvisningen til undersøkelsesplikten i 2. punktum.
Dersom man skal komme til at unnlatt klarering i seg selv medfører straff, må det i tilfelle være ved anvendelse av henvisningen i straffebestemmelsen til bestemmelsen i 2. punktum i §6 første ledd. Man må da - som påtalemyndigheten - se klareringen som en integrert del av undersøkelsesplikten - som den måten loven krever at man foretar undersøkelsen på.
Som byretten også har pekt på, er det uttalelser i forarbeidene som viser at lovgiver har sett klareringsplikten som et ledd i den aktsomhetsnorm som undersøkelsesplikten er et utslag av. Det sentrale her er det som står i Innst.O.nr.5 (1991-92) på side 11:
"Flertallet legger til grunn at en undersøkelsesplikt for en avgrenset gruppe personer forut for kjøp og salg av verdipapirer utstedt av et selskap de har en særlig tilknytning til vil måtte innebære at sentrale tillitsmenn og ansatte må forhåndsklarere sin handel med selskapets verdipapirer med selskapets øverste ledelse. En slik regel vil gi en forutberegnelighet samtidig som forslaget må antas å ha en preventiv effekt for den gruppen personer som pålegges undersøkelsesplikt. Bevisproblemer ved eventuelle brudd på undersøkelsesplikten vil bli vesentlig redusert ved at klareringen av handelen skal skje skriftlig og ved at det gis hjemmel for å gi forskrifter om det nærmere innholdet av slike klareringer.
Formålet med departementets forslag om innføring av en omvendt bevisbyrde er som nevnt på proposisjonens 36 at ledende ansatte og tilsynsmenn må etablere betryggende rutiner for handel med verdipapirer utstedt av eget foretak.
Flertallet er av den oppfatning at en regel om undersøkelsesplikt vil ivareta det av departementet angitte formål.
Flertallet mener at det istedenfor en generell omvendt bevisbyrde for ledende ansatte og tillitsmenn, bør lovfestes en aktsomhetsnorm mht. hvilke opplysninger man har når styremedlem, medlem av kontrollkomite, revisor eller ledende ansatte handler med verdipapirer utstedt av selskapet. Aktsomhetsnormen bør konkretiseres gjennom en undersøkelsesplikt ved at det på forhånd skal foretas en skriftlig klarering av foretakets øverste administrative leder. Foretakets øverste leder skal innhente klarering fra sin foresatte. Regjeringen gir fullmakt til å gi nærmere regler om framgangsmåten ved klarering."
Jeg legger til grunn at dersom innsideren har innhentet klarering, vil vedkommende i alminnelighet ha oppfylt undersøkelsesplikten. Men derved er ikke sagt at man ikke kan oppfylle undersøkelsesplikten på annen måte. Det er også slik at undersøkelsesplikten ikke nødvendigvis vil være oppfylt hvor innsideren har foretatt klarering, selv om det vanligvis vil være tilfelle. Dette er også påtalemyndighetens syn.
Intensjonen med bestemmelsen om klareringsplikt var å redusere bevisvansker og skape notoritet. Ut fra mitt syn på forholdet mellom undersøkelsesplikten og klareringsplikten kan det meget vel være mening i klareringsplikten som bevismiddel og ledd i aktsomhetsvurderingen, uten at den derved i seg selv omfattes av straffesanksjonen. At uttalelsene i forarbeidene kan forstås på annen måte, finner jeg ikke avgjørende.
Jeg nevner for øvrig at komiteinnstillingens spesielle bemerkninger til straffebestemmelsen i §62 første ledd gjelder spørsmålet om differensiert strafferamme. Utformingen av straffebestemmelsen med henvisningene til de ulike bestemmelser i §6 første ledd, er ikke kommentert. Det var det foranledning til dersom bestemmelsen skulle oppfattes slik påtalemyndigheten hevder.
Partene har hatt ulikt syn på betydningen av bestemmelsen i §6 annet ledd for det tolkningsspørsmål vi står overfor. Den gjelder virkningen av forsettlig unnlatt klarering - vel å merke i forhold til bestemmelsen om innsidehandel i §6 første ledd 1. punktum. Etter min mening må det iallfall tillegges vekt at etter denne bestemmelsen står unnlatt klarering i de grovere tilfellene ikke uten straffesanksjon. Betydningen av det mer generelle hensyn til tillit i markedet som er fremhevet av påtalemyndigheten, svekkes ved dette.
Jeg finner også grunn til å trekke frem forskriftene om fremgangsmåten ved klarering av verdipapirhandel som kaster lys over hvorledes departementet har forstått bestemmelsene. Som jeg tidligere har nevnt, redegjøres det i §1 og §2 for klareringsplikten og fastsettes at anmodning om klarering skal være skriftlig - et krav som ikke er nedfelt i loven. I §9 som er sitert, er vist til straffebestemmelsen for den som har gitt uriktig klarering. Det står imidlertid ikke noe i forskriftene om straffansvar for innsideren i forbindelse med klareringen. Dette er vanskelig å forstå hvis unnlatelse av å innhente klarering i seg selv ble ansett belagt med straff.
Jeg er etter dette - som byretten - blitt stående ved at straffebestemmelsen i verdipapirhandelloven §62 første ledd ikke gir hjemmel for å straffedømme i et tilfelle hvor det som bebreides tiltalte, bare er at skriftlig klarering etter §6 første ledd 3. punktum ikke er innhentet på forhånd. Jeg har da lagt vesentlig vekt på utformingen av straffebestemmelsen og har ikke funnet at det som ellers foreligger gir tilstrekkelig støtte for påtalemyndighetens syn på tolkingsspørsmålet.
Jeg stemmer for denne kjennelse:
Anken forkastes.
Dommer Dolva: Jeg legger som førtsvoterende til grunn at straffansvar ikke er betinget av at det faktisk foreligger innsideopplysninger som nevnt i lovens §6 første ledd 1. punktum. Jeg mener imidlertid at påtalemyndighetens anke må tas til følge, idet jeg er enig med påtalemyndigheten i at klareringsplikten etter §6 første ledd 3. punktum må ses som en del av undersøkelsesplikten etter §6 første ledd 2. punktum. Forarbeidene, særlig uttalelsen i Innst.O.nr.5 (1991-92) side 11 som førstvoterende har sitert - men også andre uttalelser - støtter dette, og lovens ordlyd er etter mitt syn i hvert fall forenlig med dette. En slik forståelse synes også best egnet til å fremme formålet med lovrevisjonen som var å redusere bevisproblemene ved brudd på undersøkelsesplikten. Det må da være tilstrekkelig at straffebestemmelsen i lovens §62 henviser til overtredelse av 2. punktum - selv om resultatet ville vært klarere om også 3. punktum hadde vært nevnt uttrykkelig.
Dommer Stang Lund: Jeg er enig med førstvoterende, dommer Gjølstad.
Dommer Bugge: Likeså.
Dommer Hellesylt: Likeså.
Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne kjennelse:
Anken forkastes.