HR-1995-117-B - Rt-1995-1223
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1995-08-28 |
| Publisert: | HR-1995-00117-B - Rt-1995-1223 (393-95) |
| Stikkord: | Bedrageri, Saksbehandling, Lovanvendelse, Rettsvillfarelse |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1995-00117 B, snr. 127/1995. |
| Parter: | Påtalemyndigheten (Aktor: kst førstestatsadvokat Inger Marie Sunde) mot A (Forsvarer: advokat Hans Stenberg-Nilsen) |
| Forfatter: | Langvand, Schei, Stang Lund, Tjomsland, Skåre |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §270, §271, Kommunestyreloven (1954) §49, §52 |
Romsdal herredsrett avsa 30 januar 1995 dom med slik domsslutning:
"1. A, født xx.xx.1943, dømmes for overtredelse av straffeloven §271 jfr. §270 til en straff av fengsel i 120 - etthundreogtjue - dager.
Fullbyrdelsen av 90 - nitti - dager av straffen utsettes med en prøvetid på 2 - to - år etter reglene i straffeloven §52 flg.
2. A fradømmes sine valgte tillitsverv i X fylkeskommune.
3. A dømmes til å betale saksomkostninger til det offentlige med kr 4.000,- - kronerfiretusen."
Om saksforholdet og domfeltes personlige forhold viser jeg til herredsrettens dom.
Domfelte har prinsipalt begjært fornyet behandling ved lagmannsrett. Subsidiært har hun anket over straffutmålingen. Høyesteretts kjæremålsutvalg har nektet lagmannsrettsbehandling, men henvist anken over straffutmålingen til Høyesterett. Domfeltes forsvarer for Høyesterett har utenom anken reist spørsmål om herredsrettens domsgrunner er tilstrekkelige blant annet når det gjelder kravet i straffeloven §270 om uberettiget vinnings hensikt. Det er anført at domsgrunnene er så mangelfulle på dette punkt at herredrettens dom må oppheves. Jeg behandler først denne anførsel.
Domfelte var fra høsten 1980 til august 1994 daglig leder i X kunstnersenter. Domfelte har i mange år vært medlem av Y bystyre. Hun ble innvalgt som varamedlem av X fylkesting for perioden 1984-87 og har vært fast representant og varamedlem i fylkesutvalget fra 1988. I perioden 1988-91 var hun medlem av administrasjonsutvalget.
For deltakelse i fylkestingsmøter og møter i politiske utvalg har domfelte fått utbetalt møtegodtgjørelse med kr 550 pr møte, uansett møtets varighet. Utgifter til skyss og kost ved reiser i forbindelse med møtevirksomheten dekkes etter vanlig regulativ ved utferdigelse av reiseregning på fastsatt skjema. Dessuten kan det kreves dekning av tap i ordinær inntekt, jf dagjeldende kommunelov (1954) §49. Domfelte krevde og mottok fra mars 1984 frem til høsten 1992 dekning av fylkeskommunen for tapt arbeidsgodtgjørelse et samlet beløp på vel 91.000 kroner.
Som legitimasjon for kravene på dekning for tapt arbeidsfortjeneste lå det ved erklæringer fra X kunstnersenter, undertegnet av økonomisekretæren ved senteret, om at domfelte ble trukket i arbeidsinntekten for fravær i fylkeskommunale oppdrag, med angivelse av fraværsdato og trukket beløp. Det er imidlertid på det rene at det ikke ble foretatt slikt trekk og at domfelte var klar over det. Det er på dette grunnlag hun er dømt for grovt bedrageri.
At trekk i lønn ikke ble foretatt har domfelte begrunnet med at hun hadde innarbeidet et tilsvarende antall timer for å få utbetalt full lønn. Hun mente dermed å ha blitt trukket i et opparbeidet tilgodehavende hos sin arbeidsgiver med timetall og beløp som tilsvarte det som var opplyst i erklæringen til fylkeskommunen om trekk i lønn.
Jeg kan ikke se at denne forståelse er holdbar.
Etter §49 annet ledd 1. punktum hadde kommunale tillitsmenn krav på erstatning for tap i ordinær inntekt. Bestemmelsen måtte forstås slik at den bare gjaldt hvor det var foretatt regulært lønnstrekk, jf i denne forbindelse Ot.prp.nr. 8 (1979-80) side 25 og Overå: Kommuneloven med kommentarer 1988 272 hvor det sies at rett til erstatning ikke foreligger selv om fraværstimene opparbeides og for så vidt reduserer en mulig overtidsgodtgjørelse. Dette er presisert i det fylkeskommunale reglement som ble vedtatt i 1991, og trådte i kraft 1 januar 1992.
Etter dette må det legges til grunn - slik herredsretten har gjort - at domfelte var uberettiget til erstatning for tapt arbeidsfortjeneste. Domfelte gjør imidlertid gjeldende at hun forstod regelverket på en annen måte. Spørsmålet blir derfor om hun ut fra sin forståelse kan sies å ha hatt til hensikt å skaffe seg en uberettiget vinning ved å fremsette krav om og ved å motta erstatning av fylkeskommunen. Det er på det rene at en rettsvillfarelse virker straffriende hvor et straffebud krever vinnings hensikt, og at dette gjelder selv om villfarelsen er uaktsom, jf Rt-1994-1274. Jeg kan ikke se at herredsretten har tatt stilling til om det gjorde seg gjeldende en slik villfarelse at det subjektivt ikke forelå vinnings hensikt hos domfelte. Svaret på dette spørsmål er avgjørende for om hun kan dømmes for bedrageri.
Etter det jeg er kommet til må herredsrettens dom med hovedforhandling bli å oppheve.
Jeg stemmer for denne kjennelse:
Herredsrettens dom med hovedforhandling oppheves.