HR-1995-121-K - Rt-1995-433
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1995-02-23 |
| Publisert: | HR-1995-00121-K - Rt-1995-433 (114-95) |
| Stikkord: | Sivilprosess, Sakkyndig, Familierett, Samværsrett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Gulating Lagmannsrett LG-1994-01189 - Høyesterett HR-1995-00121 K, jnr 68/1995 |
| Parter: | X (advokat Carl Gunnar Sandvold) mot Y (advokat Viktor Westlye) avsagt slik |
| Forfatter: | Holmøy, Backer, Aarbakke |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §404, Barneloven (1981) §48 |
Saken gjelder videre kjæremål om tvangsmulkt etter barneloven §48.
X og Y giftet seg i 1989. De har tre felles barn, som nå er 7,5 og 2 år gamle. Ved stevning til A byrett gikk X i juli 1993 til søksmål mot Y med påstand om separasjon og at han ikke skulle ha samværsrett. Under hovedforhandlingen for A byrett 1 desember 1993 inngikk partene rettsforlik som blant annet omfattet felles foreldreansvar og at X skulle ha den daglige omsorg. Det ble også avtalt samværsrett på nærmere vilkår.
X har senere motsatt seg gjennomføring av rettsforlikets bestemmelser om samværsrett, og i april 1994 fremsatte Y begjæring til namsretten om fastsettelse av tvangsmulkt overfor X for gjennomføring av rettsforliket.
B namsrett avsa 2 september 1994 kjennelse med slik slutning:
"1. X plikter å betale en stående tvangsbot stor kr 1.000, til statskassen for hver gang Y,s samværsrett med fellesbarna D1 født xx.xx.87 og S født xx.xx.89 i henhold til rettsforlik inngått i A byrett 1. desember 1993 ikke blir respektert. Det samme gjelder samvær med fellesbarnet D2 født xx.xx.92 så langt rettsforliket angir samvær med henne. Den stående tvangsboten fastsettes for tidsrommet 16. september 94 til 16. september 95 eller til lagmannsretten treffer annen avgjørelse. 2
2. Innen 14 fjorten dager betaler X kr 14602,50 i saksomkostninger til det offentlige."
X påkjærte kjennelsen til C lagmannsrett som 16 januar 1995 avsa kjennelse med slik slutning:
"1. Namsrettens kjennelse, punkt 1, stadfestes.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke, hverken for namsretten eller lagmannsretten."
Det nærmere saksforhold fremgår av de nevnte kjennelser.
X har påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det hevdes at det foreligger feil ved lagmannsrettens saksbehandling, jf tvistemålsloven §404 nr 2, fordi det ikke ble oppnevnt sakkyndig.
Det er vist til at lagmannsretten først oppnevnte sakkyndig. Denne trakk seg fra oppdraget, og den kjærende part ba da om at en annen ble oppnevnt. Motparten motsatte seg dette, og lagmannsretten fant ikke tilstrekkelig grunn til å oppnevne en helt ny sakkyndig.
På bakgrunn av den lange tid som er gått uten samvær, vil det være umulig å gjennomføre rettsforliket etter sin ordlyd. Gjennomføring må eventuelt skje ved tvang, med de psykiske belastninger det vil medføre. Lagmannsretten har vært i adskillig tvil, også med hensyn til om tvangsbot vil være det rette middel i denne sak. Den kjærende part hevder at det eneste som kan løse problemene mellom partene, er at det oppnevnes en sakkyndig som kommer med en anbefaling. Ved at det oppnevnes en sakkyndig vil man også få nærmere rede på morens angst for at barna skal ha samvær med faren. Dersom denne angsten er reell, vil en tvangsgjennomføring av et samvær i neste omgang lett kunne bli til skade for barna.
Når retten i barnefordelingssaker er i sterk tvil, bør det være en generell regel at sakkyndig oppnevnes, jf Rt-1994-421.
Det er derfor her en saksbehandlingsfeil at man først oppnevnte sakkyndig, for deretter å frafalle oppnevnelse, slik at resultatet blir så tvilsomt som lagmannsretten her gir uttrykk for. En oppnevnelse av sakkyndig ville bekreftet at rettsforliket umulig kan gjennomføres slik det er formulert. Det er følgelig en sannsynlig sammenheng mellom manglende oppnevnelse og lagmannsrettens slutning.
X har nedlagt slik påstand:
"X frifinnes og det offentlige tilkjennes saksomkostninger."
I kjæremålstilsvaret hevdes det at det ikke på noen måte er umulig å gjennomføre rettsforliket. Barnas farmor, er i følge rettsforliket den som skal ta hånd om barna i forbindelse med utøvelsen av farens samværsrett. Hun lever et ordnet familieliv, er i fast, ledende stilling og har et godt sosialt nettverk. Etter lagmannsrettens kjennelse har samvær vært utøvet på en vellykket måte, men etter kjæremålet er kontakten igjen brutt.
Det vises forøvrig til at den kjærende part tilkjennega at hun skulle bryte rettsforliket idet hun gikk ut fra rettslokalet. I forbindelse med rettsmøtet i namsretten uttalte både den kjærende part og hennes far at de ville nekte kjæremotparten ethvert samvær og enhver konktakt med barna, som en straff for det han angivelig skulle ha foretatt seg mens ekteskapet besto.
Videre påpekes at dommeren i namsretten hørte parter og vitner gjennom en hel rettsdag, og han hørte også den sakkyndige og representanter for barnevernet.
Y har nedlagt slik påstand:
"1. C lagmannsretts kjennelse stadfestes.
2. Kjæremotparten tilkjennes fulle saksomkostninger."
Høyesteretts kjæremålsutvalg, som etter tvistemålsloven §404 har begrenset kompetanse i saken, skal bemerke:
Kjæremålet er rettet mot saksbehandlingen i lagmannsretten.
Utvalget finner at det ikke var noen saksbehandlingsfeil at lagmannsretten ikke oppnevnte ny sakkyndig etter at den som først var oppnevnt, trakk seg. Det kan ikke i namsrettssaker om tvangsfullbyrdelse av samværsrett legges til grunn som en nærmest alminnelig regel at sakkyndig skal oppnevnes når retten er i tvil om realiteten. Behovet for sakkyndig må vurderes konkret, slik lagmannsretten har gjort. En vurdering om at sakkyndig ikke bør oppnevnes, vil bare unntaksvis innebære en saksbehandlingsfeil. Lagmannsrettens vurdering i dette tilfelle synes vel begrunnet i og med at sakkyndig var oppnevnt for namsretten.
Kjennelsen i Rt-1994-421 som den kjærende part har vist til, er ikke parallell med den foreliggende sak.
Kjæremålet blir etter dette å forkaste.
Utvalget finner ikke grunn til å endre lagmannsrettens omkostningsavgjørelse. Begge parter har fri sakførsel. Utvalget finner etter omstendighetene at saksomkostninger heller ikke pålegges for utvalget.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning :
1. Kjæremålet forkastes.
2. Saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg pålegges ikke.