Hopp til innhold

HR-1995-131-A - Rt-1995-1685

Fra Rettspraksis
Instans: Høyesterett - Dom
Dato: 1995-11-10
Publisert: HR-1995-00131-A - Rt-1995-1685 (534-95)
Stikkord: (Lastebildrap-dommen), Strafferett, Uaktsomt drap ved bilkjøring, Vegtrafikkrett, Lovanvendelse, Straffutmåling
Sammendrag:
Saksgang: Hålogaland lagmannsrett LH-??? - Høyesterett HR-1995-00131 A, snr 165/1995
Parter: Påtalemyndigheten (førstestatsadvokat Tormod Bakke) mot A (advokat Hans Stenberg-Nilsen)
Forfatter: Backer, Sinding-Larsen, Bugge, Gjølstad, Holmøy
Lovhenvisninger: Straffeloven (1902) §239, Veitrafikkloven (1965) §3, §52, §53, §54, §62, §63, §31, Straffeprosessloven (1981) §364, §373


Hålogaland lagmannsrett avsa 23 mai 1995 dom med slik domsslutning:

"1. A, født xx.xx.1954, dømmes for overtredelse av straffeloven §239 1. straffalternativ og vegtrafikkloven §31 første ledd jf §3.

For disse forhold, samt for de forhold han er endelig domfelt for ved Nord-Troms herredsretts dom av 28 november 1994, fastsettes i medhold av straffeloven §62 første ledd, §63 annet ledd og straffeprosessloven §373 femte ledd, en felles straff av fengsel i 90 - nitti - dager.

2. Saksomkostninger idømmes ikke."

Lagmannsrettens dom er enstemmig i sitt resultat. Domfellelsen etter straffeloven §239 bygger på to grunnlag. Om det ene er det dissens.

Dommen er avsagt etter reglene for fornyet behandling ved høyere rett. A var tidligere ved Nord-Troms herredsretts dom av 28 november 1994 dømt for de samme forhold til fengsel i 90 dager. Det forhold der herredsrettens dom er endelig, refererer seg til overtredelse av forskrift om kjøre- og hviletid ved innenlandsk transport. Denne overtredelsen gjelder andre tidspunkter enn det da den ulykke inntraff som førte til tiltale etter straffeloven §239 og vegtrafikkloven §31 jf §3.

Saksforholdet og domfeltes personlige forhold fremgår av lagmannsrettens dom.

Domfelte har anket over lovanvendelsen for begge de lovbestemmelser som han er dømt etter. Det gjøres gjeldende at den aktsomhetsnorm som lagmannsretten har lagt til grunn, er for streng.

Jeg er kommet til at domfelte må frifinnes for overtredelse av straffeloven §239, men at lagmannsrettens dom må bli stående for så vidt gjelder overtredelse av vegtrafikkloven §31, jf §3.

Domfelte skulle kjøre sin tunge lastebil opp - - - gate i X. Denne gate går i en ca 200 m lang, og mot slutten bratt bakke opp mot den øvre del av - - -øya. Veien går over i === gate i en skarp sving mot venstre. Mot høyre i forlengelsen av === gate var en avkjørsel. Oppover i - - - gate var det meget glatt vinterføre. Domfelte som kom fra et område med tørre veier kjørte uten kjettinger, men hadde gode helårsdekk. Lagmannsretten har funnet at han, slik føreforholdene var, burde ha stanset og lagt på kjettinger, noe han hadde mulighet for. Jeg er enig med lagmannsretten i at domfelte har overtrådt vegtrafikkloven §3 når han med den tunge lastebilen fortsatte opp bakken uten kjettinger. Han voldte fare for andre trafikanter.

Domfelte kom imidlertid opp bakken uten problemer, men møtte en personbil i svingen inn i === gate. Det var for smalt til at de kunne passere hverandre, og begge stanset. Føreren av personbilen forsøkte å rygge, men klarte det ikke da hjulene begynte å spinne. Domfelte ville så rygge selv for å løse opp situasjonen. Lagmannsretten har i samsvar med domfeltes forklaring lagt til grunn at han tok sikte på å rygge rett bakover inn i avkjørselen i forlengelsen av === gate, slik at den annen ville kunne passere. Om det videre hendelsesforløp bemerker lagmannsretten at domfelte "... slapp seg litt bakover, men etter noen få meter begynte bakhjulene å skli side lengs i hjulsporene nedover - - - gate og tiltalte mistet helt herredømmet over den. Under ferden nedover svingte bilen 180 grader rundt og ble etterhvert stående med fronten nedover, hvoretter tiltalte gjenvant kontrollen og fikk stoppet."

Noe nede i bakken stod B. Mens bilen skled uten kontroll, traff den B med fronten og klemte henne opp mot brøytekanten på høyre side slik at hun døde umiddelbart av de skader hun ble påført.

Om forholdene til straffeloven §239 anfører den samlede lagmannsrett:

"Etter lagmannsrettens oppfatning er tiltaltes unnlatelse av å legge på kjettinger også av vesentlig betydning for bedømmelsen av hans ansvar etter straffeloven §239. At tiltalte måtte stoppe på grunn av en trafikkhindring, at han deretter mistet herredømme over bilen, og at en fotgjenger ble drept da bilen ukontrollert skle nedover bakken igjen, var et utslag av den risiko som var skapt, og det konkrete hendelsesforløpet fremtrer ikke som så ekstraordinært at kravet til adekvat årsakssammenheng ikke er oppfylt i dette tilfelle eller at uaktsomheten ikke kan sies å omfatte dødsfølgen. Lagmannsretten finner det klart at tiltalte ikke ville mistet kontrollen over bilen dersom kjettinger hadde vært brukt.

Det er etter lagmannsrettens oppfatning ikke riktig å anse årsaksrekken brutt ved at tiltalte stoppet i svingen, med den følge at ansvaret etter §239 må avgjøres på grunnlag av en isolert vurdering av hans adferd etter dette tidspunkt. Risikoen var på dette stadiet etablert ved tiltaltes forutgående adferd og situasjonen var ikke under slik kontroll at det er naturlig å anlegge et oppdelt perspektiv. Selv om det skulle være så at man isolert sett ikke fant å kunne legge tiltalte til last at bilen skle ned igjen, opphever ikke dette - slik saken her ligger an - hans strafferettslige ansvar for dødsulykken som resultat av den årsaksrekke som ble satt i gang ved at han kjørte opp uten kjetting. Lagmannsretten ser det derfor slik at den problemstillingen som har vært viet størst oppmerksomhet under bevisførselen, nemlig hvor bilene var plassert i svingen og hvor tiltalte forsøkte å rygge, ikke har avgjørende betydning for spørsmålet om straffskyld etter straffeloven §239."

Den rettsoppfatning som det her gis uttrykk for, er jeg ikke enig i. Jeg er således ikke enig med lagmannsretten i at det i forhold til uaktsomhetsvurderingen etter straffeloven §239 må legges til grunn en ubrutt årsaksrekke. Da domfelte var kommet opp bakken og hadde stanset bilen, var den faresituasjon han skapte ved å kjøre opp bakken uten kjettinger avsluttet. Ulykken var en følge av den videre manøvrering av bilen. Skaden ville ikke ha oppstått dersom domfelte hadde ventet til den møtende bil hadde klart å rygge ut av svingen, noe som ikke ville ha medført fare.

Lagmannsrettens flertall har under tvil funnet at domfelte også etter en isolert vurdering av hans forhold etter at han var stanset i svingen, må rammes av §239. Dette begrunnes med at domfelte burde ha innsett at det "... var en risiko for at bilen kunne komme ut av kontroll dersom den ble satt i bevegelse, slik det faktisk skjedde. Selv om risikoen måtte fortone seg liten, var likevel skadepotensialet så betydelig at tiltalte ikke burde tatt sjansen. Han burde heller blitt stående til veien var klar fremover."

Jeg forstår det slik at lagmannsretten har lagt til grunn at muligheten for den utvikling som fant sted, måtte fremstå som liten. Slik lagmannsretten har beskrevet situasjonen, må etter mitt syn hendelsesforløpet anses så ekstraordinært og muligheten for skader på forulykkede som befant seg et godt stykke nede i bakken, som så fjern, at det ikke kan sies å foreligge uaktsomhet med hensyn til dødsfølgen.

Jeg finner etter dette at domfelte må frifinnes for overtredelse av straffeloven §239.

Det må fastsettes en straff for overtredelsen av vegtrafikkloven §31, jf §3 og for det forhold der herredsrettens dom er rettskraftig, jf straffeprosessloven §364. Ved utmålingen av straffen må man etter min mening se hen til det farepotensial som en stor, tung lastebil har, og at unnlatelsen av å bruke kjettinger medvirket til at bilen kom ut av kontroll. Jeg finner derfor at det bør brukes betinget fengselsstraff med tillegg av en ubetinget bot. Overtredelsen av forskriften om kjøre- og hviletid ville isolert sett bare ha medført en bot.

Etter dette stemmer jeg for denne dom:

1. A, født xx.xx.1954, dømmes for overtredelse av vegtrafikkloven §31, jf §3 og for det forhold som han ble endelig domfelt for ved Nord-Troms herredsretts dom av 28 november 1994, til en straff av fengsel i 30 - tretti - dager og en ubetinget bot på 4 000 - firetusen - kroner, subsidiært fengsel i 15 - femten -dager. Fullbyrdelsen av fengselsstraffen utsettes etter reglene i straffeloven §52, §53, §54 med en prøvetid på 2 - to - år.

2. Han frifinnes for overtredelse av straffeloven §239.