HR-1995-141-B - Rt-1995-1540
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1995-10-24 |
| Publisert: | HR-1995-00141-B - Rt-1995-1540 (490-95) |
| Stikkord: | (Sinnsvekket kausjonist-dommen), Pengekravsrett, Avtalerett, Panterett, Kausjon |
| Sammendrag: | Saken gjaldt spørsmål om en sikkerhetsstillelse var ugyldig på grunn av en alvorlig sinnslidelse eller etter Avtaleloven (1918) § 36. Dissens: 4-1 |
| Saksgang: | Tønsberg namsrett 30.09.1993 - Agder Lagmannsrett LA-1994-51 A - Høyesterett HR-1995-00141B, nr 350/1994 |
| Parter: | DnB Boligkreditt AS (advokat Håvard Holm - til prøve) mot A (advokat Cato Schiøtz) |
| Forfatter: | Stang Lund, Hellesylt, Dolva, Holmøy, Dissens: Coward |
| Lovhenvisninger: | Avtaleloven (1918) §36, Tvistemålsloven (1915) §180, §33, Dekningsloven (1984) §2-10 |
Dommer Stang Lund: Saken gjelder ugyldighet av en sikkerhetsstillelse på grunn av en alvorlig sinnslidelse eller etter avtaleloven §36.
A er født xx.xx.1937. Hun har vært gift og skilt to ganger og har fire barn i første og to barn i annet ekteskap. Hun fikk i 1975 en alvorlig sinnslidelse med diagnosen "schizofreni-paranoid". Sykdommen medførte at hennes sønn og datter i siste ekteskap, født henholdsvis i 1966 og 1967, ble plassert i fosterheim. Det var ingen kontakt mellom mor og sønn fram til 1985 og sporadisk kontakt fra 1985 og fram til sommeren 1989, hvor sikkerhetsstillelsen saken gjelder fant sted.
Sykdomsforløpet har nødvendiggjort flere tvangsinnleggelser i psykiatrisk avdeling ved Vestfold sentralsykehus og Lier sykehus, men stort sett ble hun behandlet poliklinisk. Hun var i tidsrommet september-oktober 1986 tvangsinnlagt på Vestfold sentralsykehus i forbindelse med et akutt anfall av schizofreni. Det ble våren 1989 iverksatt en vesentlig reduksjon i bruken av medikamenter. Sykejournalen viser at tilstanden sommeren 1989 var relativt bra.
A flyttet i 1977 inn i sin nåværende bolig i X borettslag i Y. Hun mottok enkepensjon da sikkerhetsstillelsen skjedde og ble uføretrygdet i 1991. Inntekten er i selvangivelsen for 1991 oppgitt til brutto kr 116.500 og gjelden til kr 108.000. Leilighetens verdi ble oppgitt til ca kr 450.000 til kr.500 .000 i juni 1989 av Boligbyggelagenes Felleskontor i Y. Det er i anke 6 desember 1993 til Agder lagmannsrett opplyst at verdien i 1993 var ca kr 330.000.
Sønnen og hans samboer kjøpte i 1989 en bolig beliggende i Z i Vestfold for kr 800.000. Finansieringen ble ordnet med to lån i daværende Realkreditt AS - nå DnB Boligkreditt AS - på henholdsvis kr 544.000 og kr 288.000, til sammen kr 832.000. Realkreditts behandling av søknaden om lån er ikke nærmere opplyst - herunder heller ikke om og i tilfelle hvilke opplysninger som ble innhentet om lånsøkernes økonomiske forhold. Resultatet ble at kr 544.000 skulle sikres ved pant i boligen i Z og kr 288.000 sikres på annen måte.
As datter fra annet ekteskap formidlet sønnens ønske om å bruke morens leilighet som sikkerhet. Det var på dette tidspunkt snakk om en sikkerhet for kr 150.000, og A ga uttrykk for at hun syntes det var mye. Datteren har for lagmannsretten forklart at hun gjorde moren kjent med hva det innebar å stille leilighet som sikkerhet for sønnens og hans samboers gjeld. Moren fikk opplyst at dersom de to hoveddebitorene ikke oppfylte sine gjeldsforpliktelser, og hun selv heller ikke betalte, ville leiligheten kunne bli solgt. Det ble formidlet at sønnen og samboeren hadde god økonomi og dessuten skulle sikkerhetsstillelsen være midlertidig. Det siste skyldtes at låneopptaket sikkerhetsstillelsen gjaldt, skjedde i påvente av oppgjør i forbindelse med sønnens samboers heving av kjøp av en leilighet i Oslo. Dette viste seg senere ikke å gå i orden som forutsatt.
A undertegnet 27 juli 1989 en pantsettelseserklæring til Realkreditt for et omsetningsgjeldsbrev pålydende kr 288.000 undertegnet av sønnen og samboeren, hvor hun til sikkerhet for gjelden med renter og omkostninger pantsatte atkomstdokumenter og leierett til sin bolig i X borettslag i Y. Det var verken før eller ved undertegningen noen kontakt mellom långiver og realkausjonist.
A hadde like før pantsettelsen opptatt et lån på kr 80.000 i Den norske Creditbank i Y for å dekke utgifter med å pusse opp sin leilighet, hvor det også var gitt sikkerhet i atkomstdokumentene og leieretten. Dette låneopptak og pantsettelsen har hun ikke bestridt gyldigheten av.
Sønnen og samboeren misligholdt begge lån. A ble ved påkrav 15 oktober 1991, forkynt 28 november, varslet om at lånet hun hadde stilt sikkerhet for, da til rest med kr 315.213, var forfalt til betaling i sin helhet og ville bli inndrevet. Dette førte umiddelbart til kontakt med psykiatrisk avdeling ved Vestfold sentralsykehus.
A ble på ny tvangsinnlagt i psykiatrisk avdeling ved Vestfold sentralsykehus i tidsrommet 8 oktober til 23 november 1992. Tvangsmedisinering ble iverksatt fra og med 9 oktober 1992.
Det ble avholdt tvangsauksjon over boligen i Z 6 mai 1992 etter begjæring fra Realkreditt med grunnlag i misligholdt pantobligasjon stor kr 544.000 med tillegg av renter og omkostninger. Realkreditt innga høyeste og eneste bud kr 600.000, som ble stadfestet ved Horten namsretts kjennelse 25 juni 1992. Det går fram av kjennelsen at en lånetakst fra mars 1987 satte salgsverdien til kr 775.000.
Realkreditt krevde tvangssalg av leierett til bolig tilhørende A 22 januar 1992 for et samlet krav kr 342.977 medregnet omkostninger. Før auksjonen ble gjennomført klagde A namsmannens beslutning om å holde tvangsauksjon til namsretten. Tønsberg namsrett avsa kjennelse om å utsette tvangsauksjonen inntil klagen var avgjort. Saken ble deretter, etter krav fra A, overført til søksmåls former.
Tønsberg namsrett avsa 30 september 1993 dom med slik domsslutning:
"1. Namsmannen i Tønsbergs beslutning om å ta Realkreditt AS' begjæring om tvangssalg av adkomstdokumentene til leilighet nr. 613010 til følge, stadfestes.
2. As kausjons- og pantsettelseserklæring av 27. juli 1989 er gyldig.
3. Realkreditt AS frifinnes for kravet om å slette sitt pant i leilighet nr.- i X borettslag, Y for lån kr 288000,-.
4. A betaler innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse saksom kostninger kr 18500,- - kronerattentusenfemhundre - til Realkreditt AS."
A påanket namsrettens dom til Agder lagmannsrett som 9 september 1994 avsa dom med slik domsslutning:
"1. Namsmannens beslutning om å ta DnB Boligkreditt A/S' begjæring om tvangssalg til følge oppheves.
2. As kausjons- og pantsettelseserklæring av 27. juli 1989 kjennes ugyldig.
3. DnB Boligkreditt A/S tilpliktes å slette sitt pant i leilighet nr. - i X Borettslag, Y, for lån stort kr 288000,-.
4. Saksomkostninger tilkjennes verken for namsretten eller lagmannsretten."
Saksforholdet og partenes anførsler for namsretten og lagmannsretten framgår av domsgrunnene.
DnB Boligkreditt AS har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder rettsanvendelsen.
Det er for Høyesterett framlagt en erklæring fra avdelingsoverlege Robak som hadde behandlingsmessig ansvar for A fra 1984 og ut 1991. Videre ble framlagt supplerende opplysninger om sønnens og samboers økonomi. Jeg kommer tilbake til dette i den utstrekning det har betydning for mitt standpunkt til anken. For øvrig står saken i samme stilling som for lagmannsretten. Det er enighet mellom partene om at namsrettens og lagmannsrettens beskrivelse av de faktiske forhold kan legges til grunn.
Den ankende part, DnB Boligkreditt AS, har for Høyesterett i hovedtrekk gjort gjeldende:
Den ankende part erkjenner at ankemotparten var alvorlig sinnslidende sommeren 1989 da pantstillelsen fant sted, men bestrider at pantstillelsen er ugyldig på grunn av ankemotpartens sinnslidelse. Det foreligger ikke årsakssammenheng mellom sinnslidelsen og pantstillelsen. Tvert om viser sykehistorien at ankemotparten sommeren 1989 var klar over at hun stilte leiligheten som sikkerhet for sønnens og samboerens lån. Til støtte for dette anføres blant annet at hun sommeren 1989 tok opp et lån på kr 80.000 i Den norske Creditbank i Y og pantsatte leiligheten i denne forbindelse. De gjenværende symptomer etter utskrivingen 24 oktober 1986 og tvangsmedisineringen fratok henne ikke forståelsen av hva hun gikk med på. Det foreligger ikke rettslig grunnlag for å fravike kravet til årsakssammenheng spesielt ved gave og kausjon/realkausjon.
Avtaleloven §36 kan ikke gi grunnlag for å sette avtalen til side. Selv om §36 gir domstolen en vid adgang til helt eller delvis å sette avtaler til side, må bestemmelsen brukes med varsomhet. Verken ankemotpartens forhold eller debitorenes økonomiske stilling da pantstillelsen skjedde, gir grunnlag for å anse avtalen for urimelig eller i strid med god forretningsskikk. Det framheves at Realkreditt ikke hadde noen veiledningsplikt overfor A. Det er heller ikke grunn til å anta at en kontakt mellom Realkreditt og A ville hatt noen betydning. Den etterfølgende realisering av sikkerheten kan ikke føre til bortfall eller lemping av forpliktelsene. Dette er en nødvendig del av en sikkerhetsstillelse. Sterke reelle grunner taler mot å bruke individuelle sosiale hensyn som grunnlag for tilsidesettelse eller revisjon. Dette ville føre til manglende forutberegnelighet og at kausjon fra private ikke ville være tjenlig som sikkerhet.
På grunn av sakens prinsipielle betydning, krever den ankende part ikke saksomkostninger for noen instans.
DnB Boligkreditt AS har nedlagt slik påstand:
"Namsrettens dom punkt 1, 2 og 3 stadfestes."
Ankemotparten, A, har for Høyesterett i hovedtrekk gjort gjeldende:
Sikkerhetsstillelsen er ugyldig fordi A da avtalen ble undertegnet hadde en alvorlig sinnslidelse og sikkerhetsstillelsen er påvirket av sykdommen. Selv om sinnslidelsen ikke var akutt på avtaletiden gjenstår en rekke såkalte restsymptomer som i sterk grad virket inn på hennes atferd og funksjonsevne. Hennes evne til realistisk vurdering av det som skjedde rundt henne er derfor svekket. Sykdommens art medfører at A ikke hadde full forståelse av hva en sikkerhetsstillelse innebar. Det kan reises spørsmål om sikkerhetsstillelse for andres gjeld i det hele tatt bør kunne foretas av personer med alvorlig sinnslidelse. I alle tilfelle skal det lite til før den alvorlige sinnslidelse må antas å ha påvirket beslutningen om å stille boligen som sikkerhet.
Alternativt anføres at avtalen må settes til side etter avtaleloven §36. Den ankende part har ikke oppfylt sin undersøkelsesplikt ved behandling av lånesøknaden. Søknaden hevdes å være ekstraordinær ved at søkerne ved kjøp av bolig ville ta opp et lån som oversteg kjøpesummen. Det er uavklart hvilke opplysninger Realkreditt innehadde om søkernes økonomiske forhold. Dersom Realkreditt hadde foretatt nærmere undersøkelse, måtte lånsøkernes meget lave inntekt året før søknaden og en utleggsforretning hos en av lånsøkerne ha kommet for en dag. Selv om en långiver ikke har noen helt generell informasjonsplikt overfor kausjonister og realkausjonister i etableringsfasen av forholdet, kan særlige omstendigheter likevel tilsi en aktiv opptreden fra långiverens side. De spesielle forhold ved denne lånesøknad burde ha medført at Realkreditt hadde tatt kontakt med A for å få opplysninger om hennes inntekt og formue og forklart henne de særlige risikomomenter sikkerhetsstillelsen ville medføre. Når Realkreditt forsømte dette, må avtalen settes til side i medhold av avtaleloven §36.
Også As spesielle situasjon påberopes i forhold til avtaleloven §36. Foruten hennes sinnslidelse anføres at hun fikk helt misvisende opplysninger om risikoen ved sikkerhetsstillelsen. Kontakten i forhold til A ble formidlet av hennes datter. Som ett av flere momenter må det også legges vekt på sosiale forhold. Man står overfor en person som på grunn av sykdom er avhengig av ikke å måtte flytte fra sin leilighet.
Subsidiært anføres at avtalen må endres ved at A får bruksrett til leiligheten mot å dekke utgiftene og/eller at ansvaret reduseres til et rimelig beløp, som antydningsvis kan settes til kr 100 .000.
A har nedlagt slik påstand:
"1. Eidsivating lagmannsretts dom stadfestes for så vidt gjelder punktene 1 - 3.
2. A tilkjennes sakens omkostninger for Høyesterett."
Jeg er kommet til at anken ikke kan føre fram.
Ankemotparten har gjort gjeldende at pantstillelsen til sikkerhet for sønnens og samboerens gjeld er ugyldig på grunn av alvorlig sinnslidelse, og at sikkerhetsstillelsen under enhver omstendighet helt eller delvis må settes til side eller endres i medhold av avtaleloven §36. Jeg behandler først ugyldighet på grunn av alvorlig sinnslidelse.
En rettslig disposisjon avgitt av en person som har en alvorlig sinnslidelse, kan erklæres ugyldig om disposisjonen er påvirket av sykdommen. Sinnslidelsen i seg selv kan, avhengig av sykdommens art, gi en viss formodning om at disposisjonen kan være påvirket av sykdommen. En alvorlig sinnslidelse kan få større betydning ved mer omfattende eller sjeldne transaksjoner enn ved de enkle og dagligdagse. Det er en totalvurdering av sykdommen, forholdet omkring avtaleinngåelsen, disposisjonens innhold og etterfølgende forhold som blir avgjørende. Hvis den alvorlige sinnslidelse etter en slik samlet vurdering tillegges betydning, blir disposisjonen ugyldig uavhengig av om medkontrahenten kjente til eller burde forstått at disposisjonen var påvirket av sinnslidelsen.
A har en alvorlig sinnslidelse - schizofreni - som i seg selv skaper en viss formodning for at en mer sjelden disposisjon som å stille sikkerhet for andres gjeld, kan være inngått uten eller med begrenset forståelse av hva den innebærer. Selv om datteren gjorde moren kjent med hva det innebar å stille boligen som sikkerhet for sønnens og samboerens gjeld, og konsekvensen ved ikke å betale gjelden, kan det reises tvil om A hadde evnen til å vurdere risikoen ved og konsekvensene av å stille egen bolig som sikkerhet.
Sykejournalen og en erklæring 21 august 1995 fra hennes behandlende lege, avdelingsoverlege Robak, viser at As sinnslidelse på grunn av medisineringen ikke var i en akutt fase da sikkerhetsstillelsen skjedde i juli 1989. Dette betyr ikke at alle symptomer opphørte som følge av medisineringen. Robak har uttalt om dette:
"A har en alvorlig sinnslidelse, en schizofreni. Under medikamentell behandling finner det sted en betydelig bedring, og de aktive sinnssykelige symptomer (hallusinasjoner, påvirkningsideer, paranoide forestillinger) går tilbake. Hun kommer seg da så godt at hun gjenvinner sin evne til å kunne bo for seg selv, stelle egne klær og egen bolig, osv.. - Men hvis hun slutter å ta sine medisiner, går det som regel ikke særlig lang tid før det på ny kommer en kraftig oppblomstring av sinnssykelige symptomer, og da som regel i så sterk grad at et nytt sykehusopphold blir nødvendig. For å sikre en stabil medisintilførsel har hun i senere år for det meste fått sine medisiner i form av depotinjeksjoner.
Spesielt viktig er det å understreke at en tilbakegang av de nevnte aktive symptomer ikke betyr at A dermed blir fullstendig frisk. Det gjenstår en rekke rest-symptomer av mer negativ karakter ("fravær av - symptomer") som i sterk grad virker inn på hennes atferd og funksjonsevne. P.g.a. disse symptomene er hun blitt uførepensjonert.
Disse negative symptomer kommer til uttrykk på en rekke forskjellige måter. Vi har å gjøre med en klart svekket evne til å kommunisere med andre, til å motta og tolke signaler på en korrekt måte. Hennes funksjon er klart preget av en viss grad av autisme: hun lytter mer til egne indre signaler, synspunkter og meninger, og hun stenger igjen overfor omverdenen. Hennes evne til realistisk testing av andre personer og det som skjer rundt henne er derfor klart svekket. ...
Om A og hennes forhold til barna bør anføres: P.g.a. sinnslidelsen ble hun fratatt omsorgsansvaret for sine barn, og i flere år så hun absolutt intet til sin sønn (han som avga kausjonserklæring for). Det er ingen tvil om at dette gikk meget hardt inn på henne og at hun nok bar på en viss skyld- eller sviktfølelse i forhold til barna. Dette må tillegges vekt når man skal prøve å forstå hennes situasjon og motivasjon da hun skrev under.
Har hennes sinnslidelse øvet noen innflytelse på det forhold at hun skrev under på denne erklæringen? - Etter min vurdering er svaret ganske ubetinget ja. Dels har det å gjøre med den ovenfor nevnte skyldfølelse. Men mer vesentlig i vurderingen er hennes kroniske sinnslidelse med de før nevnte negative symptomer: den svekkete evne til realistisk vurdering av den ytre virkelighet, tendensen til mer autistisk farget tenkning og vurdering. Hennes motstandskrefter må ha vært ganske klart svekket da hun skrev under, selv om hun på dette tidspunkt ikke frembød aktive sinnssykelige symptomer.
As evne til stabil funksjon utenfor institusjon har i mange år vært sterkt knyttet til det forhold at hun har hatt sin egen bolig. Her føler hun seg trygg, dette er hennes hjem. - Personer lidende av schizofreni har en klart svekket evne til å kunne tilpasse seg nye situasjoner og nye miljøer. De er i sterkere grad enn andre avhengig av et stabilt miljø og en forutsigbar ytre situasjon. Hvis A skulle bli nødt til å forlate sin nåværende bolig, ville dette kunne ha meget negative konsekvenser for hennes fremtidige psykiske funksjonsevne, og det vil da kunne by på alvorlige problemer å få til en ny sosial tilpasning for henne, slik at hun fortsatt skulle kunne være i stand til å bo for seg selv utenfor institusjon."
Det framgår av uttalelsen at As evne til realistisk vurdering av andre personer og det som skjer rundt henne er klart svekket. Selv ut fra sykdomsbildet beskrevet i denne uttalelse kan det reises spørsmål om As tilstand sommeren 1989 var slik at hun omfattes av den ulovfestede avtalerettslige regel om ugyldighet i tilfelle av alvorlige sinnslidelser. Det er imidlertid ikke påberopt at A ikke var alvorlig sinnslidende i avtalerettslig forstand. Ut fra de opplysninger som foreligger om sykdommens karakter tar jeg heller ikke stilling til om A i juli 1989 hadde forståelse av risikoen ved og konsekvensene av sikkerhetsstillelsen. Jeg finner nemlig at sikkerhetsstillelsen i alle tilfelle må settes til side etter avtaleloven §36.
Når en avtale helt eller delvis skal settes til side etter avtaleloven §36 som urimelig eller i strid med god forretningsskikk, vil utgangspunktet være avtalens innhold og konsekvensene av at avtalen gjøres gjeldende. Ved vurderingen kan det også tas hensyn til omstendighetene omkring inngåelsen av avtalen som eksempelvis mindre alvorlige mangler ved tilblivelsen enn de avtaleloven §33 tar sikte på å fange opp, jf Ot.prp.nr.5 (1982-83) side 33 spalte 1. Det skal foretas en samlet vurdering av avtalens innhold, partenes stilling, omstendighetene omkring inngåelsen av avtalen og etterfølgende forhold. Også en alvorlig sinnslidelse kan da være et moment i vurderingen av om en avtale er urimelig eller i strid med god forretningsskikk i de tilfeller det kan være tvil om sinnslidelsen har påvirket disposisjonen.
Høyesterett har i dom inntatt i Rt-1995-245 tatt stilling til anvendelse av avtaleloven §36 på en avtale om å stille sikkerhet for andres gjeld. Høyesterett kom i denne saken til at en långiver ikke har noen helt generell informasjonsplikt overfor kausjonisten og realkausjonisten i etableringsfasen. Særlige omstendigheter kan imidlertid tilsi en mer aktiv opptreden fra långiverens side - eksempelvis om kredittytelsen ikke fremstår som ordinær. I nevnte sak ble også forutsatt at realisering av sikkerheten ikke fører til bortfall eller lemping av forpliktelsen selv i tilfelle en bolig er stilt som sikkerhet. Dette er det sentrale ved en realkausjons sikringsfunksjon.
A har gjort gjeldende at Realkreditt ikke har foretatt en forsvarlig behandling av lånesøknaden fra sønnen og samboeren. Dersom Realkreditt hadde undersøkt nærmere, ville det blitt avdekket at lånsøkernes samlede inntekt i 1987 var alt for lav til å betjene et lån på kr 832.000. I tillegg kommer at sønnen i 1988 hadde hatt en utleggsforretning for et betydelig beløp. Realkreditt tok ikke kontakt med A om dette og iverksatte heller ikke nærmere undersøkelse av realkausjonistens inntekt og formue.
Jeg bemerker at lånesøknaden ikke er framlagt, og at Høyesterett ikke har fått nærmere opplysninger om behandling av denne. Det er uomtvistet at skatteligningen for 1987, som var siste ligning ved behandling av lånesøknaden sommeren 1989, viste en samlet inntekt for begge søkere på kr 62.100 og formue 0. Jeg tilføyer at sønnen og samboeren ifølge ligningen for 1988 hadde en samlet inntekt på kr 385.200 og formue kr 238.700. Ankemotparten har for Høyesterett uimotsagt opplyst at en utleggsforretning for kr 52.000 ble iverksatt hos sønnen i 1988.
Ved min vurdering av om behandlingen av lånesøknaden har vært forsvarlig, og om Realkreditt burde ha informert realkausjonisten om lånsøkernes økonomiske forhold og risikoen ved sikkerhetsstillelsen, tar jeg utgangspunkt i at lånesøknaden gjaldt til sammen kr 832.000 for kjøp av bolig for kr 800.000. Søknaden kunne bare innvilges om toppfinansieringen ble sikret på annen måte enn ved pant i boligen. Selv om det i 1989 antakelig ikke var uvanlig at låneinstitusjonene bevilget lån ut over tradisjonelle rammer for pantelån til bolig, burde størrelsen på lånet i forhold til kjøpesummen medføre en mer grundig behandling av søknaden. Lånet framsto ikke som ordinært, og nærmere undersøkelse av lånsøkernes økonomiske forhold måtte være nærliggende. Dersom slike undersøkelser avdekket irregulære forhold, måtte långiveren ta dette opp med den som skulle stille sikkerhet for toppfinansieringen, se førstvoterendes reservasjon i Rt-1995-245.
Det er ikke for Høyesterett opplyst om Realkreditt visste om den lave skattbare inntekt for 1987 og utleggsforretning hos en av lånsøkerne i 1988. Slike opplysninger kunne relativt enkelt vært innhentet og ville ha gjort banken kjent med vesentlige forhold for bedømmelse av lånsøkernes økonomi. Hensett til lånets størrelse i forhold til sikkerheten i boligen og at As leilighet ble stilt som egen sikkerhet, burde Realkreditt etter min mening ha tatt kontakt med A for å få nærmere opplysninger om hennes mulighet til helt eller delvis å innfri i tilfelle mislighold, og for å klarlegge at A var kjent med lånsøkernes økonomiske forhold. Dette trekker i retning av at Realkreditt må bære risikoen for manglende undersøkelse av lånsøkernes økonomiske forhold også i forhold til realkausjonisten.
I tillegg til de forhold jeg har trukket fram, må også legges vekt på den helt spesielle betydning leiligheten har for A på grunn av hennes sykdom. Jeg viser her til legeerklæringen gjengitt tidligere.
Jeg nevner også at den beskyttelse A vil ha mot tvangsdekning etter dekningsloven §2-10, vil innebære at sikkerheten i boligen i alle tilfelle vil ha noe begrenset verdi, uten at dette har noen særlig betydning for om avtalen kan underkjennes.
Jeg har etter en samlet vurdering kommet til at avtalen må settes til side etter avtaleloven §36.
Anken har ikke ført fram. Ankemotparten har krevd tilkjent sakens omkostninger for Høyesterett. Etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd finner jeg at ankemotparten må tilkjennes sakens omkostninger, som i samsvar med innlevert omkostningsoppgave settes til kr 65.820, hvorav for utlegg kr 4.820.
Jeg stemmer for denne
dom:
1. Lagmannsrettens dom stadfestes.
2. I saksomkostninger for Høyesterett betaler DnB Boligkreditt AS 65.820 - seksti femtusenåttehundreogtjue - kroner til A .
Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.
Dommer Coward: Jeg er kommet til at anken må føre frem. Etter mitt syn er avtalen ikke ugyldig på grunn av ulovfestede regler om alvorlig sinnslidelse og kan heller ikke settes til side etter avtaleloven §36.
Førstvoterende lar det stå åpent om realkausjonen er ugyldig på grunn av påvirkning fra sinnslidelse. Jeg kan langt på vei slutte meg til lagmannsrettens begrunnelse for at det ikke er ugyldighet på dette grunnlaget. Jeg viser til at det å pantsette sin egen bolig for å skaffe bolig til et barn er noe mange foreldre gjør. Man kan ofte beklage dette som uforsiktig, men motiveringen har vanligvis åpenbart ikke noe med sinnslidelse å gjøre. Om A i noen grad var motivert av skyldfølelse overfor sønnen som hadde vært i fosterhjem i mange år, kan jeg heller ikke se det som utslag av sykdom. Slik reagerer vel gjerne mennesker - enten vi er syke eller friske. - Jeg kan heller ikke se at det på annen måte er påvist at realkausjonen var påvirket av A As sinnslidelse.
Førstvoterendes grunnlag for å sette avtalen til side er avtaleloven §36. Når det gjelder den generelle rekkevidden av bestemmelsen, er det i og for seg på det rene at alle typer momenter kan tas i betraktning, jf henvisningen i annet ledd til "omstendighetene for øvrig". Ut fra forarbeidene er utgangspunktet likevel at bestemmelsen tar sikte på å beskytte en svakere part mot misbruk av avtalefriheten fra den andre partens side, og det primære er en sensur av avtalens innhold.
Betenkelighetene ved en vid bruk av bestemmelsen ligger i at det svekker forutberegneligheten i avtaleforhold. Og jo flere typer momenter man legger vekt på, jo vanskeligere er det å forutsi utfallet av en tvist. Det generelle hensynet til forutberegnelighet, blant annet for å spare partene og samfunnet for tvister, veier etter mitt syn tungt, og må i atskillig grad gå foran ønsket om helt konkret rimelighet. Som Høyesteretts flertall uttalte i plenumsdommen i Rt-1990-284 (på side 296), er da også avtaleloven §36 "forutsatt brukt med varsomhet". Etter mitt syn er man utenfor en varsom bruk hvis man setter realkausjonen til side i vår sak. Jeg peker også på at ønsket om å verne en svak part kan varetas av andre rettsregler. I vår sak er det nærliggende å vise til dekningsloven §2-10, som verner den som mister nødvendig bolig ved tvangsdekning.
I den konkrete vurderingen legger førstvoterende til grunn at Realkreditt burde opplyst saken bedre. Realkreditts atferd er klart relevant etter avtaleloven §36, og jeg er i og for seg enig i at det ville være ønskelig om kredittinstitusjoner i større grad advarte kausjonister mot risikoen de påtar seg. Men den rettslige betydningen av Realkreditts opptreden må vurderes ut fra de rettslige normer som gjelder, og da kan jeg vanskelig se at saksbehandlingen var så utilfredsstillende at den gir grunnlag for å sette kausjonsavtalen til side. Utgangspunktet for låneavtalen var tross alt temmelig ordinært; det gjaldt et nytt lån til en ny bolig, og i 1988, året før lånet ble opptatt, hadde låntakerne tilstrekkelig inntekt til å betjene lånet. Et utlegg for vel 50.000 kroner hos en av låntakerne i 1988 er etter mitt syn ikke så oppsiktsvekkende at det medførte klare undersøkelses- eller handleplikter for Realkreditt. Det var i det ytre heller ikke noe ved kausjonisten som skulle gi grunn til særlige undersøkelser - hun var i begynnelsen av femtiårene, og mor til den ene lånsøkeren. Det er dessuten tvilsomt om det ville hatt noen betydning om Realkreditt hadde tatt kontakt med A før kausjonen ble inngått. Hun hadde fått greit forklart fra datteren hva en realkausjon innebar, og jeg tviler på om hun ville endret standpunkt etter en kontakt med Realkreditt. Hennes fremtreden ville heller ikke gitt Realkreditt grunn til å reagere; i journalnedtegnelser skriver hennes psykiater at hun er "pen og velstelt", "ser utmerket ut", m v. - Jeg kan altså ikke se at Realkreditts saksbehandling fører til at realkausjonen settes til side etter §36.
Førstvoterende bygger heller ikke på Realkreditts opptreden alene, men ser den i sammenheng med As sinnslidelse; selv om påvirkning fra sykdommen ikke skulle føre frem som selvstendig ugyldighetsgrunn, trekkes den inn i vurderingen etter §36. Ut fra mitt utgangspunkt for bruken av §36 vil jeg være forsiktig med å trekke inn en sinnslidelse på en slik måte. Men jeg har også et noe annet syn enn førstvoterende på sykdommens påvirkning på kausjonen her, jf det jeg har sagt tidligere, og mener at sykdommen ikke i noe fall kan få særlig betydning for vurderingen etter §36 i vår sak.
Mitt syn er altså at anken bør føre frem. Realkreditt har ikke påstått seg tilkjent saksomkostninger.
Dommer Hellesylt: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Stang Lund.
Dommer Dolva: Likeså.
Dommer Holmøy: Likeså.
Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne
1. Lagmannsrettens dom stadfestes.
2. I saksomkostninger for Høyesterett betaler DnB Boligkreditt AS 65.820 - seksti femtusenåttehundreogtjue - kroner til A .
Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.