HR-1995-144-A - Rt-1995-1781
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1995-11-30 |
| Publisert: | HR-1995-00144-A - Rt-1995-1781 (556-95) |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1995-00144A, snr 166/1995 |
| Parter: | Påtalemyndigheten (statsadvokat Bente B Roshauw) mot A (advokat Erik Gjems-Onstad) |
| Forfatter: | Stang Lund, Gussgard, Langvand, Schei, Holmøy |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §239, Veitrafikkloven (1965) §3, §31 |
A ble 5 november 1993 satt under tiltale etter straffeloven §239 for uaktsomt drap. Grunnlaget var i tiltalebeslutningen beskrevet slik:
"Fredag 10. september 1993 ca kl. 1010 på parkeringsområdet ved X Tbanestasjon i Oslo, var han ikke tilstrekkelig aktsom under rygging av Dodge varebil med reg.nr. DD - - -. Han ble ikke oppmerksom på B, født xx.xx.1910, som krysset parkeringsområdet med sin rullator. Han rygget på henne. Hun falt overende og ble overkjørt av bilens høyre bakhjul ved hals/nakkeregion. Hun døde som følge av de skader hun ble påført ved påkjørselen."
Tiltalen omfattet for samme forhold også overtredelse av vegtrafikkloven §31 første ledd, jf §3. Ved Oslo byretts dom 3 juni 1994 ble A frifunnet. Dommen er avsagt under dissens fra rettens formann, som mente at A var skyldig etter tiltalen.
Statsadvokatene i Eidsivating anket dommen til Høyesterett. Anken gjaldt lovanvendelen. Høyesterett opphevet 10 november 1994 byrettens dom med hovedforhandling. Høyesterett kom til at flertallet hadde anvendt en for mild aktsomhetsnorm, og at frifinnelsen bygget på uriktig lovanvendelse.
Saken ble på grunnlag av samme tiltalebeslutning på ny fremmet for Oslo byrett. Ved Oslo byretts dom 4 mai 1995 ble A igjen frifunnet. Dommen er avsagt under dissens fra rettens formann, som mente at A er skyldig etter tiltalen. Saksforholdet og domfeltes personlige forhold framgår av byrettens dom.
Statsadvokatene i Eidsivating har anket dommen på grunn av feil lovanvendelse. Det anføres at rettens flertall har lagt for mild aktsomhetsnorm til grunn. For Høyesterett har aktor nedlagt påstand om fellende dom på grunnlag av det saksforhold som byretten har funnet bevist.
Jeg finner at byrettens dom må oppheves.
Den samlede rett har gitt en beskrivelse av de omstendigheter som ledet fram til at A kjørte på en 83 år gammel dame som befant seg i en blindsone bak bilen. Byretten uttaler om dette:
"Bilen var parkert inn med fronten mot en sperret innkjørsel som fører inn til selve senteret. Ved siden av innkjørselen gikk det forøvrig også en opphøyd gangvei langs senteret ned til parkeringsplassen. Tiltaltes Dodge varebil, var ca 5 meter lang og ca 2. meter bred. Av sikkerhetsmessige grunner, var såvel bakruten som sidevinduene gjort ugjennomtrengelige for innsyn. Sjåføren hadde kun sikt bakover via sidespeilene, men det ene av disse var forøvrig vidvinkelspeil. Dette medførte likevel at det fra førersetet ble en blindsone bak bilen.
Etter utført oppdrag nærmet A seg Dodgen via den sperrede innkjørselen og plasserte først pengegodset inn gjennom varedøren på høyre side. Derfra kikket han ut på parkeringsplassen med henblikk på eventuelle hindringer eller trafikanter. A gikk så rundt bilens front, hvilket er et ledd i sikkerhetsrutiner for verditransporten. Idet han skulle sette seg inn i førersetet, tok han også fra denne side et blikk bakover. A observerte ingen fotgjengere på plassen, men kun noen personer som passerte bilen på vei mot senteret. Det bemerkes at A hadde fritt utsyn over parkeringsplassen. Fra hans posisjon ved bildørene var det likevel ikke mulig å se området bak Dodgen.
A gikk deretter inn i bilen og rygget i svært langsom hastighet. I denne manøveren svingte han sakte mot venstre på plassen for å snu bilen og kjøre ut fra parkeringsområdet. Han benyttet herunder begge sidespeilene og oppdaget ingen hindringer. Etter å ha rygget ca 5-7 meter merket A at han støtte mot noe. Han bremset umiddelbart opp og stanset. Det viste seg at han hadde rygget på en eldre dame som samtidig hadde krysset parkeringsområdet med sin rullator (gåstol). Den forulykkede damen var B. Etter rettens syn kan det legges til grunn at tiltaltes bil hadde truffet B med midtre del av støtfangeren, slik at hun falt over ende og ble påkjørt av bilens høyre bakhjul med hals/nakke region. B døde på stedet av de skader hun pådro seg ved påkjørselen.
Når det gjelder den forulykkede B, mener retten det kan legges til grunn at hun hadde vært i en tekstilbutikk på X senter og kom ut på området via den opphøyde gangveien for å skrå over parkeringsplassen. Hun passerte dermed tiltaltes Dodge. Etter åstedsbefaringen finner retten at B rent faktisk var på vei mot plassen og i As synsfelt da han selv nærmet seg bilen, men uten at han registrerte henne. Etter rettens syn kan det legges til grunn at B må ha holdt noenlunde samme kurs som tiltalte, og under hans ryggemanøver beveget seg i blindsonen bak bilen."Om ulykkesstedet heter det i byrettens dom:
"Det skal ellers bemerkes at den aktuelle parkeringsplassen ligger ut mot - - -vei og ved nedgangspartiet til X T-banestasjon. Dette innebærer at den også beferdes av fotgjengere. Det oppholdt seg imidlertid ingen andre personer på selve parkeringsområdet på det aktuelle tidspunktet da tiltalte satte seg inn i bilen. De eneste som var i nærheten, var noen personer som dog kom gående i utkanten av området X."
Byrettens flertall, meddommerne, fant at tiltalte ikke kunne klandres for at hans varebil rygget på B slik at hun falt over ende og ble overkjørt. Flertallet uttaler i sin begrunnelse følgende:
"Rettens flertall har bemerket at tiltalte nettopp med tanke på ryggemanøveren, tok et overblikk over trafikkbildet fra begge sider av bilen, før han satte seg inn i bilen og startet sakte den umiddelbare ryggingen. Selv om tiltalte i kraft av sin stilling var pålagt en nødvendig sikkerhetsregel om å passere bilen foran, etter at han først hadde lagt pengegodset inn i bilen, mener dog retten at tiltalte på grunn av den lille blindsonen bak bilen, burde og skulle gått helt bak bilen og sjekket om det var klart. Og ved en slik foretakelse, ville det etter flertallets mening vært naturlig å gått bakover til bilens ende på førersiden, før han gikk tilbake og satte seg inn for å påbegynne ryggingen. Det sentrale er imidlertid at rettens flertall ikke uten videre kan finne at en slik nødvendig aktsomhetsforanstaltning fra tiltalte ville medført at B hadde blitt oppdaget og ulykken blitt unngått. For flertallet fremstår det derfor som uriktig å domfelle tiltalte for å ikke ha overholdt en viktig sikkerhetsforanstaltning, så lenge en overholdelse likevel ikke nødvendigvis ville hatt noen betydning for den inntrufne ulykken. Sett hen til at enhver rimelig tvil skal komme tiltalte til gode, mener rettens flertall at dette forhold må medføre at tiltalte må kunne frifinnes for den uaktsomhet han er tiltalt for."
Rettens flertall fant også at det ikke var straffebetingende uaktsomt av tiltalte å foreta en rygging uten å be noen fremmed person stanse opp for å se etter bak bilen under ryggingen. Flertallet la i denne forbindelse vekt på bilens størrelse, antall personer som angivelig befant seg på parkeringsplassen og at ryggingen ble foretatt sakte ved bruk av speil, herunder vidvinkelspeil, umiddelbart etter at tiltalte også hadde kontrollert området bakover fra begge sider av bilen uten å kontrollere blindsonen.
Ved den forrige frifinnelse bygde byrettens flertall på at muligheten for at det eneste risikomomentet på plassen skulle befinne seg akkurat i det området som var skjermet for As sikt, måtte fortone seg som så tilfeldig at han ikke pliktet å ta den i betraktning. Høyesterett la til grunn at flertallets uttalelse ga uttrykk for en for mild aktsomhetsnorm ut fra den beskrivelse som den samlede rett hadde gitt av parkeringsplassen, som ligger utenfor et forretningssenter ved en Tbanestasjon og hvor det passerer fotgjengere.
Byrettens flertall har denne gang kommet til at tiltalte ikke kan klandres for at han rygget på B slik at hun ble overkjørt og døde. Det sentrale i flertallets begrunnelse er at tiltalte ikke uten videre ville oppdaget B om han hadde gått bakover til bilens bakende på førersiden før han satte seg inn for å påbegynne ryggingen.
Den samlede rett fant bevist at avdøde via den opphøyde gangveien var på vei mot parkeringsplassen og i As synsfelt da han nærmet seg bilen, uten at han registrerte henne. A hadde fritt utsyn over parkeringsplassen, men kunne fra posisjonene ved bildørene ikke se blindsonen bak varebilen. Avdøde måtte etter å ha passert den opphøyde gangvei ha holdt noenlunde samme kurs som varebilen og under tiltaltes ryggemanøver beveget seg i blindsonen bak bilen. Den samlede retts beskrivelse av tiltaltes kontroll av sikten bakover, varebilens blindfelt og avdødes bevegelser umiddelbart før påkjørselen kan vanskelig forenes med at tiltalte ikke uten videre ville oppdaget avdøde om han hadde gått bakover og kontrollert bilens blindsone. Jeg finner etter dette at byrettens dom med hovedforhandling oppheves på grunn av uklare domsgrunner.
Jeg tilføyer at aktsomhetsnivået ved rygging må settes høyt på grunn av risikoen for ulykke, jf eksempelvis Rt-1991-1268. Den som rygger eller vender har vikeplikt for annen trafikant og må, om sikten ikke er tilstrekkelig, ikke foreta rygging eller vending uten at en annen passer på, jf trafikkreglene §11 nr 1. Tiltalte førte en varebil med avblendete sidevinduer og bakvindu av hensyn til sikkerheten ved verditransport. Tiltalte hadde kun sikt bakover ved hjelp av sidespeilene og dette medførte en blindsone bak bilen. Det kan reises spørsmål om tiltalte kunne foreta en forsvarlig rygging og vending uten at noen holdt utkikk. I alle tilfelle er det klart uaktsomt å starte rygging uten å kontrollere at blindsonen bak varebilen var fri for andre trafikanter.
Forsvareren har anført at domfellelse etter straffeloven §239 krever kvalifisert uaktsomhet og har herunder blant annet vist til at St.meld.nr.23 (1991-92) om bekjempelse av kriminalitet sidene 120-121 og Innst.S.nr.192 (1991-92) side 44 gir uttrykk for en lovgivervilje som domstolene må legge vekt på. Han har vist til Rt-1991-216. Henvisningen til lovgiverviljen i nevnte dom gjelder imidlertid uttalelser i forarbeidene ved endring i 1988 av blant annet straffeloven §239. Slike uttalelser i lovforarbeider står i en annen stilling enn generelle uttalelser i andre stortingsdokumenter om kravet til uaktsomhet i saker om trafikkulykker med dødsfall og spørsmålet om tiltale etter straffeloven §239 i slike saker. Jeg bemerker for øvrig at ut fra den beskrivelse den samlede rett har gitt av hendelsesforløpet, er tiltaltes uaktsomhet av mer kvalifisert art.
Jeg stemmer for denne
kjennelse:
Byrettens dom med hovedforhandling oppheves.