HR-1995-1530-S - Rt-1995-1166
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1995-07-28 |
| Publisert: | HR-1995-01530-S - Rt-1995-1166 (377-95) |
| Stikkord: | Straffeprosess, Pressens kildevern |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1995-01530 S, jnr 797/1995 |
| Parter: | |
| Forfatter: | Holmøy, Aarbakke, Stang Lund |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §145, Straffeprosessloven (1981) §125, §210, §240, §388 |
Kjæremålet gjelder spørsmålet om X AS v/redaktøren med hjemmel i straffeprosessloven §210 kan pålegges å utlevere lydbånd med tilhørende utskrifter av en eller flere telefonsamtaler mellom journalist A og B.
Sakens bakgrunn er at Bergen politikammer har under etterforskning en sak mot B som gjelder overtredelse av straffeloven §145. Forholdet som etterforskes, er de nærmere omstendigheter ved at deler av arkivet til bedriftshelsetjenesten ved Ys sjøforsvarsdistrikt ble flyttet av militærpolitiet etter ordre fra ledelsen.
Bergen forhørsrett traff den 8 juni 1995 beslutning med slik slutning:
"X pålegges å utlevere til Bergen politikammer lydbånd med tilhørende utskrift av telefonsamtale 27. januar 1995 mellom B og X v/A."
X AS påkjærte forhørsrettens beslutning til Gulating lagmannsrett som avsa kjennelse den 4 juli 1995 med slik slutning:
"1. X v/redaktøren pålegges å utlevere til Bergen politikammer lydbånd med tilhørende utskrifter av telefonsamtaler 26. og/eller 27. januar mellom B og X ved journalist A."
Saksforholdet og partenes tidligere anførsler fremgår av forhørsrettens og lagmannsrettens avgjørelser.
X AS v/styrets formann og X AS v/redaktøren har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg og i hovedsak anført:
Vedrørende tolkningen av straffeprosessloven §240 anføres at når straffeprosessloven §388 nr 4 gir kjæremålsutvalget kompetanse ved "avgjørelse av vitneplikt efter §125", innebærer dette at kjæremålsutvalget derved også har kompetanse til å prøve lagmannsrettens vurdering under lovens §240. Det fastholdes at det ikke er tilstrekkelig grunn til å ta påtalemyndighetens begjæring til følge.
Det gjøres gjeldende som saksbehandlingsfeil at lagmannsretten har pålagt X v/redaktøren utleveringsplikt, mens påtalemyndighetens påstand retter seg mot X AS. Lagmannsretten kan ikke uten videre endre subjektet for den eventuelle utleveringsplikten. Denne feil har hatt betydning for avgjørelsen i saken.
For øvrig har den kjærende part vist til sine anførsler for lagmannsretten og nedlagt slik påstand:
"1. Begjæring om utlevering tas ikke til følge.
2. X As tilkjennes saksomkostninger."
Politiet er kjent med kjæremålet og har nedlagt slik påstand:
"Kjæremålet forkastes."
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Saken gjelder plikt til å fremlegge ting som kan ha betydning som bevis i en straffesak - lydbånd og tilhørende utskrift av disse. Etter straffeprosessloven §210 går fremleggelsesplikten like langt som vitneplikten, også slik at den er begrenset tilsvarende ved straffeprosessloven §125.
Det følger av straffeprosessloven §388 nr 4 at kjæremålsutvalget kan prøve alle sider ved lagmannsrettens avgjørelse så langt den bygger på straffeprosessloven §125. For øvrig er utvalgets kompetanse begrenset av straffeprosessloven §388 nr 2 og 3 til å prøve lagmannsrettens saksbehandling og tolking av lovforskrift.
At lagmannsretten har endret partsangivelsen, slik at avgjørelsen retter seg mot X v/redaktøren i stedet for mot X AS, kan ikke anses som en saksbehandlingsfeil. Det er ikke bestridt at det er redaktøren som besitter de lydbånd og utskrifter det er tale om, og at han derfor er rette adressat for begjæringen om fremleggelse. Lagmannsretten har ikke begått noen saksbehandlingsfeil ved å tilpasse avgjørelsen til den interne organisering av X AS.
Lagmannsretten har lagt til grunn at lydbåndene og utskriftene er bevis som kan kreves fremlagt, og at det er grunn til å ta fremleggelsesbegjæringen til følge. Denne rettsanvendelse og skjønnsutøvelse kan kjæremålsutvalget ikke prøve. Utvalget kan ikke se at lagmannsretten har bygget på en uriktig tolking av straffeprosessloven §210 og §240 da den traff sin avgjørelse.
Spørsmålet er så om straffeprosessloven §125 avskjærer fremleggelsesplikten i dette tilfelle. Om dette har lagmannsretten uttalt blant annet:
"Strprl. §125 fritar for vitneplikt om hvem som er presseorganets kilde. I dette ligger ikke bare fritak for å oppgi vedkommendes navn, men også å gi opplysninger som identifiserer vedkommende. ... I nærværende sak er det ikke tale om kildevern idet den eneste kilde er kjent og selv ønsker framleggelse."
Kjæremålsutvalget er enig i lagmannsrettens lovtolking og rettsanvendelse på dette punkt. Utvalget viser også til kjæremålsutvalgets kjennelse i Rt-1995-147.
Kjæremålet blir etter dette å forkaste.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.