HR-1995-169-K - Rt-1995-613
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1995-03-09 |
| Publisert: | HR-1995-00169-K - Rt-1995-613 (164-95) |
| Stikkord: | Sivilprosess, Saksomkostninger |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1995-00169 K, jnr 58/1995. |
| Parter: | Øystein Christiansen (advokat Knut Rognlien) mot staten v/Justisdepartementet (Regjeringsadvokaten v/advflm Bergljot Webster). |
| Forfatter: | Christiansen, Aasland, Backer |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §176, EMK (1999), EMK (1999), §404, Rettshjelpsloven (1980) |
I sak anlagt av Øystein Christiansen mot staten v/Justisdepartementet avsa Oslo byrett 31 oktober 1994 dom med slik domsslutning:
"1. Staten v/Justisdepartementet frifinnes.
2. Øystein Christiansen tilpliktes innen 2 to uker fra forkynnelse av dommen å betale kr 96000, i saksomkostninger til Staten v/Justisdepartementet."
I saken var Øystein Christiansen gitt fri sakførsel, og han var ikke enig i at han da kunne dømmes til å betale sakskostnader beregnet etter satser som lå høyere enn de offentlige salærsatsene. Han påkjærte derfor byrettens dom, domsslutningens post to, til Eidsivating lagmannsrett med påstand om at de tilkjente sakskostnadene måtte reduseres til et nivå tilsvarende salær etter de offentlige salærsatsene.
Lagmannsretten avsa 20 desember 1994 kjennelse med slik slutning:
"1. Kjæremålet forkastes.
2. I saksomkostninger for lagmannsrett betaler Øystein Christiansen kroner 1000 ettusen til Staten innen 2 to uker fra forkynnelsen av denne kjennelse."
Øystein Christiansen har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det er anført at 2 utmålingen av salæret er i strid med tvistemålsloven §176. Staten v/Justisdepartementet har ikke bestridt at det er lagt til grunn en timesats tilsvarende ca kr 900, og spørsmålet er således om utmålingen av dette salæret er i strid med tvistemålsloven §176. Når retten skal tolke hva som ligger i "omkostninger" som er "nødvendige for at faa saken betryggende utført", må det legges vekt på hva de lovgivende organer har uttalt om dette. I forbindelse med vedtagelsen av lov om fri rettshjelp, er det gitt uttalelser om dette, og disse må i alle fall få betydning for saker hvor det er innvilget fri rettshjelp. Forarbeidene angir at salærsatsen skal være så høy at advokatenes arbeid i slike saker er av samme faglige standard som i saker med privatbetalende klienter. Det skal settes så høyt at det kan gis en "forsvarlig rettshjelp." Dette må anta å være synonymt med uttrykket i tvistemålsloven §176. Det kan ikke ha vært departementets mening å sette den offentlige salærsats så lavt at saken ikkke ble betryggende utført. Staten v/Justisdepartementet og Stortinget har i forbindelse med de årlige statsbudsjetter fastsatt den offentlige salærsats i samsvar med forutsetningene i lovforarbeidene til lov om fri rettshjelp. Som lovgiver har staten v/Justisdepartementet gitt uttrykk for hva som er nødvendig salær for å få fri rettshjelpsaker betryggende utført og fastsatt bindende satser. Det ville da være svært urimelig hvis staten v/Justisdepartementet som part i en slik sak, skulle få en annen oppfatning godkjent av domstolene. Det ville i så fall gjøre det mer attraktivt for advokater å føre saker for staten enn mot staten.
Det åpner for at staten kan engasjere de beste advokatene eller de advokatene som kan bruke flest ressurser, mens de ressurssvake klientene må nøye seg med med mindre kvalifiserte advokater eller advokater med færre medhjelpere og ressurser ellers. Dermed økes den ulikevekt som allerede består mellom staten og den ressurssvake klient. På denne bakgrunn brytes prinsippet om "equality of arms" i EMK artikkel 6 para 1.
I kjæremålserklæringen er det lagt ned slik påstand:
"Prinsipalt:
Statens tilkjente sakskostnader for byretten reduseres til et nivå tilsvarende salær etter de offentlige salærsatsene.
Subsidiært:
Oslo byretts omkostningsavgjørelse oppheves.
I begge tilfelle:
Staten v/Justisdepartementet forpliktes til å betale Øystein Christiansen sakskostnadene for lagmannsretten og Høyesteretts kjæremålsutvalg."
Staten v/Justisdepartementet har anført at motpartens henvisning til forarbeidene ikke kan være relevante i forhold til det 3 spørsmålet man her står overfor, nemlig tolkning av tvistemålsloven §176. Uttalelsene dreier seg om hvor høy den offentlige salærsats bør være for saker og klienter som går inn under fri rettshjelpsordningen. Ut fra disse betraktninger kan det ikke trekkes noen slutninger om innskrenkende tolkning av tvistemålsloven §176. En slik innskrenkende tolking ville også være i strid med en meget langvarig fast praksis hos Regjeringsadvokaten og domstolene for så vidt gjelder fastsettelse av statens omkostninger.
Argumentene er forøvrig av en slik generell karakter at betraktningene i forhold til tvistemålsloven §176 må ha gyldighet også i andre saker enn der staten er motpart, f eks mellom private parter hvor den ene har fått fri sakførsel.
Det bestrides at staten har lagt til grunn en timesats tilsvarende kr 900 ved beregning av saksomkostninger for byretten.
EMK artikkel 6 para 1 og prinsippet om "Equality of arms", tar sikte på at partene skal ha like rettslige muligheter til å ivareta sine interesser. At ressurser er ujevnt fordelt i samfunnet, er et sørgelig faktum som bestemmelsen ikke tar sikte på å løse eller endre.
I tilsvaret er det lagt ned slik påstand:
"1. Kjæremålet forkastes.
2. Staten v/Justisdepartementet tilkjennes saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg."
Partene har inngitt ytterligere ett prosesskrift hver.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker:
Det foreligger et videre kjæremål, det utvalgets kompetanse er begrenset etter tvistemålsloven §404. Den kjærende part har anført at lagmannsretten har tolket tvistemålsloven §176 feil. Dette spørsmål kan utvalget prøve, jf §404 første ledd nr 3.Etter tvistemålsloven §176 skal erstatningen når saksomkostninger skal erstattes av en part, omfatte alle de omkostninger som han har hatt med saken "forsåvidt de efter rettens skjøn var nødvendige for at faa saken betryggende utført". Kjæremålsutvalget kan ikke prøve det konkrete skjønn om hvilke omkostninger som var nødvendige for å få saken betryggende utført. Men utvalget kan prøve om erstatningen for saksomkostninger er utmålt etter riktige rettslige prinsipper.
Den kjærende part har anført at i saker der statens motpart har fri sakførsel, kan staten bare tilkjennes saksomkostninger som er utmålt etter salærinstruksens satser.
Begrunnelsen er at hvis den benefiserte part skulle bli tilkjent saksomkostninger, kan han ikke kreve mer. Kjæremålsutvalget kan ikke se at noen slik regel 4 kan innfortolkes i tvistemålsloven §176. Denne bestemmelse er en generell bestemmelse for sivile saker. Den omstendighet at den ene parten bruker en mindre dyr prosessfullmektig enn den annen eller av andre grunner har mindre utgifter enn den annen, gir ham ikke adgang til å begrense sitt ansvar for saksomkostninger til det beløp som han selv ville blitt tilkjent om han hadde vunnet, eller til en erstatning utmålt etter satser som er bestemmende for hans egne utgifter. At den ene part er staten og den annen part har fri sakførsel, spiller i denne forbindelse ingen rolle. Paragraf 176 inneholder ingen særregel for slike tilfelle.
Den kjærende part har også påberopt seg prinsippet om "equality of arms", som er utviklet på bakgrunn av bestemmelsen i Den europeiske menneskerettighetskonvensjon av 4 november 1950 artikkel 6 nr 1 om at enhver har rett til en rettferdig rettergang ved en uavhengig og upartisk domstol. Kjæremålsutvalget kan ikke se at det følger av denne bestemmelse eller av det nevnte prinsipp at partene i en sak skal være representert ved like dyre prosessfullmektiger. Enda mindre kan man av bestemmelsen eller prinsippet utlede noe om utmålingen av ansvaret for den annen parts saksomkostninger når man taper saken.
Det følger av dette at kjæremålsutvalget ikke kan se at lagmannsretten har gjort seg skyldig i feil lovtolking. Kjæremålet blir å forkaste.
Den kjærende part pålegges å betale saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg med kr 2.000.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.
I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler Øystein Christiansen til staten v/Justisdepartementet 2.000 totusen kroner innen 2 to uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.