HR-1995-170-S - Rt-1995-181
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1995-01-26 |
| Publisert: | HR-1995-00170-S - Rt-1995-181 (42-95) |
| Stikkord: | Straffeprosess, Privat straffesak, Sikkerhetsstillelse |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1995-00170 S, jnr 1214/1994 |
| Parter: | |
| Forfatter: | Bugge, Halvorsen, Gjølstad |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §360, §413, Tvistemålsloven (1915) §179, §180, §412, §440 |
Ved stevning av 8 oktober 1987 reiste A privat straffesak mot X AS, daværende sjefredaktør B og journalistene C, D og E. Det ble nedlagt påstand om straff for sjefredaktøren og de tre journalistene og en rekke utsagn fra artikler i X den 24, 25 og 26 august 1987 ble krevet mortifisert. Det ble i tillegg nedlagt påstand om erstatning og oppreisning.
Ved Oslo byretts dom av 24 januar 1991 ble de saksøkte frifunnet og tilkjent saksomkostninger. A begjærte fornyet behandling for lagmannsrett, subsidiært påanket han dommen til Høyesterett. Høyesteretts kjæremålsutvalg nektet anken fremmet, men samtykket i fornyet behandling for lagmannsrett for så vidt gjaldt 4 utsagn.
Eidsivating lagmannsrett avsa 24 juni 1992 dom i saken. Alle 4 utsagn ble kjent døde og maktesløse og i tillegg ble journalistene D og C samt sjefredaktør B dømt til bøtestraffer og til å betale oppreisning sammen med X AS.
B med flere påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Høyesterett avsa 28 april 1994 kjennelse med slik slutning:
"Lagmannsrettens dom med hovedforhandling oppheves.
Saksomkostninger tilkjennes ikke for noen instans for den del av saken som har vært behandlet av Høyesterett."
Under den nye behandling av saken for lagmannsretten begjærte B med flere at A skulle pålegges å stille sikkerhet for de saksomkostninger som måtte bli tilkjent de saksøkte.
Eidsivating lagmannsrett avsa 29 august 1994 beslutning med slik slutning:
"Som vilkår for fremme av saken pålegges A innen 15. september 1994 å stille sikkerhet for fremtidige saksomkostninger med kr 150000,- i form av norsk bankgaranti eller annen tilsvarende sikkerhet."
A påkjærte i rett tid lagmannsrettens beslutning til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kjæremålet ble imidlertid feilaktig sendt direkte til Høyesterett, hvor det fremgår av postjournalen at det ble videreekspedert til lagmannsretten. Lagmannsretten har imidlertid ikke registrert kjæremålet som innkommet og avsa den 17 oktober 1994 kjennelse med slik slutning:
"Saken avvises."
A har også påkjært avvisningskjennelsen.
Når det gjelder beslutningen om sikkerhetsstillelse bygger kjæremålet på at det er feil ved bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet og lovanvendelsen. A anfører at lagmannsretten har vurdert sakens realitet uriktig når den er kommet frem til at det er en nærliggende mulighet for at omkostningsansvar kan oppstå. Lagmannsretten har vist til Høyesteretts kjennelse i saken. I saken for Høyesterett ble det imidlertid ikke tatt standpunkt til bevisførselen under skyldspørsmålet, bare til spørsmålet om rettsstrid. Med hensyn til faktum la Høyesterett til grunn at de ankende parters fremstilling av faktum ikke kunne utelukkes å være korrekt, og dette faktum ble derfor lagt til grunn ved bedømmelsen av rettsstridspørsmålet. Det bestrides at de ankende parters fremstilling av faktum for Høyesterett er korrekt, og dette vil A kunne sannsynliggjøre for alle de fire aktuelle uttalelser. Det er erkjent at A er illikvid, men dette har sammenheng med omkostninger pådratt i nærværende sak. Dersom A vinner, vil han ikke lenger være illikvid. Det er nedlagt slik påstand:
"1. Eidsivating lagmannsretts udaterte beslutning fra august 1994 i sak nr. 94-01146 oppheves.
2. Kjæremotpartene tilpliktes in solidum å betale As saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalgs behandling med kr 3500,-."
X AS med flere har anført at lagmannsrettens kjennelse er korrekt. A er illikvid, og om dette vil avhjelpes om han skulle vinne nærværende sak er irrelevant ved vurderingen. Det bestrides at lagmannsretten har trukket Høyesteretts kjennelse for langt. Høyesterett har gitt en anvisning med hensyn til hvordan rettsstridssdrøftelsen skal være og understreker betydningen av utvidet ytringsfrihet i saker av den foreliggende karakter. Når man tar hensyn til Høyesteretts bemerkninger om rettstridsvurderingen og sammenholder dem med bemerkningene vedrørende de fire enkeltutsagn, kan det ikke herske tvil om at det er en nærliggende mulighet for at A vil bli ilagt saksomkostninger. Dette gjelder selv om As versjon av faktum skulle legges til grunn. Det er nedlagt slik påstand: "Kjæremålet forkastes og kjæremålsmotpartene tilkjennes saksomkostninger."
Når det gjelder kjæremålet over lagmannsrettens avvisningskjennelse har, A anført at begjæringen om sikkerhetsstillelse ble påkjært innen kjæremålsfristen slik at saken ikke skulle vært avvist. Det anføres at det mest sannsynlige er at lagmannsretten ikke har behandlet kjæremålserklæringen korrekt, slik at denne er kommet bort. Det er nedlagt slik påstand:
"1. Eidsivating lagmannsretts avvisningskjennelse av 17. oktober 94 oppheves. Saken hjemvises til fortsatt behandling ved Eidsivating lagmannsrett.
2. Saksomkostningsspørsmålet avgjøres endelig i hovedsaken."
X AS med flere har anført at det kan være usikkert om det forsvunne kjæremål skyldes Høyesteretts kontor eller lagmannsretten. Det anføres at det er en nærliggende mulighet for at feilen ligger hos Høyesteretts kontor og at det således hos lagmannsretten ikke er noen saksbehandlingsfeil å påkjære. Det er videre anført at kjæremålet over lagmannsrettens kjennelse vedrørende sikkerhetsstillelse ikke har oppsettende virkning og at dette heller ikke er begjært. Den kjærende part kan ikke forskuttere noe krav om oppsettende virkning eller ha noe krav på at det gis fristutsettelse. Mangel på garantistillelse er således uansett tilstrekkelig grunn til at saken skal avvises og kjæremålet forkastes. Det er nedlagt slik påstand:
"Kjæremålet forkastes og kjæremålsmotpartene tilkjennes saksomkostninger."
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at begge kjæremål gjelder avgjørelser truffet av lagmannsretten som førsteinstans, slik at utvalget har full kompetanse. Kjæremålsutvalget finner det hensiktsmessig å behandle begge kjæremål i en og samme kjennelse.
Det legges til grunn at lagmannsrettens beslutning datert 29 august 1994 om sikkerhetsstillelse er blitt påkjært av A i rett tid, men at lagmannsretten ved en feil som ikke er oppklart, ikke var oppmerksom på kjæremålet da den avsa kjennelsen om avvisning av saken den 17 oktober 1994. Kjæremålsutvalget finner at lagmannsrettens kjennelse av denne grunn må oppheves. Det er riktig som anført av motpartene at kjæremålet over en beslutning om sikkerhetsstillelse ikke har oppsettende virkning, men det er i avvisningskjennelsen uttrykkelig vist til at beslutningen skulle være rettskraftig, og utvalget må gå ut fra at lagmannsrettens feilaktige antagelse her har vært bestemmende for retten på det tidspunkt da kjennelsen ble avsagt, jf prinsippet i straffeprosessloven §360 første ledd.
I beslutningen om sikkerhetsstillelse har lagmannsretten vist til at saken som er reist av A, er omfattende og som følge herav vil bli tidkrevende og kostbar. Det er videre vist til saksøkerens økonomiske situasjon, og til at det er erkjent at han for tiden er illikvid. Kjæremålsutvalget er enig i at dette gir grunn til å pålegge ham sikkerhetsstillelse i medhold av straffeprosessloven §412. Etter utvalgets oppfatning kan det ikke tillegges betydning om A, slik det anføres i kjæremålserklæringen, sannsynligvis ikke lenger vil være illikvid dersom han vinner frem med saken.
Lagmannsretten har i beslutningen lagt til grunn at det er en nærliggende mulighet for at saksøkeren vil pådra seg saksomkostningsansvar og har i denne forbindelse vist til begrunnelsen i Høyesteretts kjennelse av 28 april 1994. Kjæremålsutvalget kan ikke se at lagmannsretten her har misforstått eller trukket uriktige slutninger av Høyesteretts avgjørelse.
Kjæremålet over lagmannsrettens beslutning om sikkerhetsstillelse fører således ikke frem. Lagmannsretten må sette ny frist for A til å oppfylle pålegget om sikkerhetsstillelse.
I kjæremålet som gjelder lagmannsrettens avvisningskjennelse, finner utvalget at spørsmålet om saksomkostninger bør utstå til den dom eller kjennelse som avslutter hele saken. I kjæremålet rettet mot lagmannsrettens beslutning om sikkerhetsstillelse bør motpartene tilkjennes saksomkostninger, jf tvistemålsloven §180 første ledd, jf straffeprosessloven §440. Beløpet settes til kr 3000.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning :
1. Lagmannsrettens kjennelse av 17 oktober 1994 oppheves.
Spørsmålet om saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg utstår i medhold av tvistemålsloven §179 første ledd 3. punktum jf straffeprosessloven §440.
2. Kjæremålet over lagmannsrettens beslutning datert 29 august 1994 forkastes.
I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler A til B, X AS, C og D, i fellesskap, 3000 - tre tusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.