HR-1995-178-B - Rt-1995-1983
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1995-12-22 |
| Publisert: | HR-1995-00178-B - Rt-1995-1983 (627-95) |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1995-00178 B, snr 227/1995 |
| Parter: | Påtalemyndigheten (Aktor: kst førstestatsadvokat Knut H Kallerud) mot A (Forsvarer: advokat Ole Jakob Bae) |
| Forfatter: | Skåre, Aasland, Aarbakke, Hellesylt, Christiansen |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §212, §54, §270, §390a, §52, §63, Straffeloven (1902), Straffeloven 1902 ikrafttredelseslov (1902), LOV-1955-06-03-02 |
Larvik byrett avsa 24 mai 1995 dom med slik domsslutning:
"1. A, født xx.xx.1961, dømmes for overtredelse av straffeloven §212 første ledd nr. 2 og straffeloven §270 første ledd nr. 1, sammenholdt med straffeloven §63 første ledd, til en straff av fengsel i 90 - nitti - dager, hvorav 60 - seksti - dager gjøres betinget med en prøvetid på 2 - to - år, jfr. straffeloven §52 flg. Straffen er en fellesstraff med påtaleunnlatelse gitt av statsadvokaten i Vestfold og Telemark den 22. september 93, jfr. straffeloven §54.
2. A, født xx.xx.1961, dømmes til innen 14 - fjorten - dager fra denne doms forkynnelse å betale erstatning til forretningene - Adelsten, X, Y, med kr 200,00 - Dressman, X, Y, med " 297,50 - G-Sport, X, Y, med " 1298,00 - Islann Match, X, Y, med "500,00
3. A, født xx.xx.1961, dømmes til å tåle inndragning av - 1 jakke, opprinnelig verdi kr 595, til fordel for Dressmann, X, Y - 1 jakke, opprinnelig verdi kr 1298, til fordel for statskassen."
Om saksforholdet vises til byrettens domsgrunner.
Domfelte begjærte fornyet behandling, subsidiært anket han over lovanvendelsen og straffutmålingen. Høyesterett nektet fornyet behandling og nektet også straffutmålingsanken fremmet. Det som gjenstår til avgjørelse er anken over lovanvendelsen som gjelder anvendelsen av straffeloven §212 første ledd nr 2.
Saksforholdet er følgende:
Ved innredning av hybelleilighet i sokkeletasjen - og med sikte på utleie - monterte domfelte en type speil på baderommet som man kan se gjennom fra baksiden. I veggen bak speilet ble det laget et hull som ga domfelte anledning til å se inn på badet - en mulighet han etter byrettens domsgrunner planla å benytte, og også benyttet over en lengre periode. Forsvareren har i anken opplyst at synsfeltet var begrenset slik at man ikke kunne se vannklosettet og personer under dusjing. Byretten har imidlertid lagt til grunn at man gjennom speilet kunne se leietakerne og deres gjester under opphold på badet i helt eller delvis avkledd tilstand.
Jeg finner at anken over lovanvendelsen ikke kan føre fram.
Straffeloven §212 første ledd nr 2 setter straff for den som "ved utuktig adferd ... krenker ærbarhet", såfremt krenkelsen "er skjedd ... overfor nogen som deri ikke har samtykket". Spørsmålet om å anvende bestemmelsen på seksuelt motivert kikking synes ikke tidligere å ha vært belyst i norsk rettspraksis. Spørsmålet er imidlertid berørt i Ot.prp.nr.41 (1954) side 23 gjennom gjengivelse av Straffelovrådets utredning vedrørende en ny §390a i straffeloven, jf lov 3 juni 1955 nr 2. Her sies det om forståelsen av lovforslaget:
"For det annet fører kravet om at handlingen skal være en krenkelse av en annens fred til at straffebudet bare kan anvendes når det ligger innenfor gjerningsmannens forsett at fornærmede skal oppfatte krenkelsen. Hensynsløs adferd som man ikke regner med skal bli oppfattet av den det går ut over, faller utenfor. Eksempel: En person følger etter en vanfør og etterligner hans halting for å forlyste omgivelsene, men tror ikke at den vanføre skal oppdage det. Som andre eksempler kan nevnes utspeiding av andres privatliv, især i seksuelt øyemed ("kikking") avlytting av andres telefonsamtaler, og hemmelig opptak på lydbånd som aktes brukt til selskapsforlystelse uten vedkommendes vitende. Det kan nok også her være behov for strafferettslig vern, men krenkelsene er av en annen art enn dem som utkastet tar sikte på, og Rådet har derfor ikke kunnet ta disse spørsmål opp i forbindelse med den foreliggende sak."
Jeg kan ikke se det slik at Straffelovrådet ved eksemplet om kikking "især i seksuelt øyemed" har lagt til grunn at et slikt forhold ikke vil kunne rammes av §212 første ledd nr 2. Det er i hvert fall etter min mening riktig av byretten når den i vår sak kom til at det forelå overtredelse av bestemmelsen. Jeg legger vekt på at det her dreier seg om å følge med i det som skjer i et rom i huset hvor brukernes ønske om å være skjermet mot innsyn er særlig fremtredende. Handlingen må etter min mening anses som utuktig og som en ærbarhetskrenkelse. Det som kan volde tvil er om bestemmelsen forutsetter at fornærmede på handlingstiden må være klar over hva som foregår, jf at krenkelsen etter ordlyden må være skjedd "overfor" noen. Jeg mener imidlertid at det ikke kan legges noe slikt vilkår inn i ordlyden, og at også reelle hensyn taler for at et tilfelle som det foreliggende bør kunne straffes etter bestemmelsen. De avgrensningsproblemer som kan oppstå når noen mer tilfeldig iakttar intime situasjoner, finner jeg ikke grunn til å gå inn på. Som nevnt er det her tale om en kikking som var planlagt og knyttet til et baderom.
Som det fremgår av slutningen er straffen "en fellesstraff med påtaleunnlatelse gitt av statsadvokaten i Vestfold og Telemark den 22. september 93, jfr straffeloven §54". Denne påtaleunnlatelse var betinget, og de straffbare handlinger som vår sak gjelder er begått i prøvetiden. Det er imidlertid ikke tatt ut tiltale for de forhold som omfattes av påtaleunnlatelsen, og forholdene kunne ikke pådømmes. Domsslutningen må derfor rettes slik at det utmåles straff utelukkende for de forhold som nå pådømmes. Noen betydning for straffutmålingen kan endringen etter min mening ikke få.
Jeg stemmer for denne dom:
I byrettens dom utgår bestemmelsen om at straffen er fellesstraff med påtaleunnlatelse gitt av statsadvokaten i Vestfold og Telemark den 22 september 1993.
For øvrig forkastes anken.