HR-1995-178-S - Rt-1995-189


Instans: Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse
Dato: 1995-01-26
Publisert: HR-1995-00178-S - Rt-1995-189 (46-95)
Stikkord: Straffeprosess, Beslag, Fiskerirett, Folkerett, Kjæremålsutvalgets kompetanse
Sammendrag:
Saksgang: Høyesterett HR-1995-00178 S, jnr. 1136/1994
Parter:
Forfatter: Sinding-Larsen, Halvorsen, Dolva
Lovhenvisninger: Straffeloven (1902) §14, Straffeprosessloven (1981) §203, §388, §4, Saltvannsfiskeloven (1983) §14, §12, §35, §36, §37c, Straffeloven (1902), Straffeprosessloven (1981), Saltvannsfiskeloven (1983)


Kjæremålet gjelder fortsatt beslag av 1 stk gummibåt (Sea-rider) med registreringsnummer YG 02-93.

Den 10 juli 1994 bordet den norske kystvakten to Sea-rider hurtiggående gummibåter, som ble satt ut fra Greenpeace-fartøyene MS Sirius og MS Solo, som var i området vest av Vestbanken i Nordsjøen i norsk økonomisk sone, i den hensikt å stoppe den norske hvalfangstskuta Senet, som var på leting etter hval i området. Gummibåtene ble tatt ombord i kystvaktens fartøyer. Inspektørteamet fra kystvakten gikk ombord i Sirius, og fartøyet ble tatt i arrest og slept til Egersund.

Den 11 juli 1994 tok politiet bl a beslag i de to Sea-rider gummibåtene samt i diverse videofilmer.

Når det gjelder den nærmere bakgrunn for beslaget vises til lagmannsrettens kjennelse.

Ved påtegning av 12 juli 1994 til Dalane forhørsrett begjærte Rogaland politikammer fortsatt beslag i 1 stk Sea-rider gummibåt (beslag nr 1) samt diverse videofilmer (beslag nr 4). Som hjemmel for beslaget viste politiet til straffeprosessloven §203. Det ble hevdet at videofilmene kunne ha betydning som bevis i saken og at gummibåten kunne inndras med hjemmel i straffeloven §35 annet ledd, jf §36 og §37c.

Dalane forhørsrett avsa den 13 juli 1994 kjennelse med slik slutning:

"Politiet gis anledning til fortsatt å opprettholde beslag av 1 stk. gummibåt (Sea-rider) med registreringsnummer YG 02-93 og diverse videofilmer."

Advokat Axel Heiberg påkjærte forhørsrettens kjennelse på vegne av stiftelsen Stichting Marine Services (SMS), under henvisning til at SMS hadde chartret båten med utstyr. I forbindelse med kjæremålet er det opplyst at SMS hadde chartret både MS Sirius og MS Solo og at den aktuelle gummibåt på beslagstidspunktet befant seg ombord på MS Solo.

Den 18 august 1994 avsa Gulating lagmannsrett kjennelse med slik slutning:

"Kjæremålet forkastet."

Advokat Axel Heiberg har på vegne av SMS påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg for så vidt gjelder beslaget av gummibåten.Den kjærende part gjør gjeldende at lagmannsretten har foretatt uriktig lovtolking, når den har avgjort spørsmålet om beslagets lovlighet på grunnlag av bestemmelsen i straffeloven §12 første ledd nr 4, da denne bestemmelsen gjelder spørsmålet om den handling siktelsen gjelder er straffbar etter norsk lov og ikke om norske myndigheter har adgang til å anvende straffeprossesuelle tvangsmidler i internasjonalt farvann. Den kjærende part gjør gjeldende at det fortsatte beslag er ulovlig i henhold til straffeprosessloven §4 og viser til at lagmannsretten ikke har gått inn på dette spørsmål.

Den kjærende part gjør gjeldende at det er uriktig lovtolking når lagmannsretten har lagt til grunn at pågripelse av skipet må ses som håndhevelse av reguleringsbestemmelser for utøvelse av fiske m v innen den økonomiske sone som Norge som kyststat er berettiget til og som ikke er folkerettsstridig.

I denne sammenheng gjøres det prinsipalt gjeldende at beslaget av gummibåten må anses foretatt da MS Sirius ble oppbragt, altså mens båten befant seg i internasjonalt farvann. Den kjærende part hevder at Norge ikke har straffeprosessuell kompetanse overfor utenlandske skip mv for håndhevelse av straffeloven bestemmelser i internasjonalt farvann, selv når slik håndhevelse skjer i norsk økonomisk sone.

Den kjærende part gjør subsidiært gjeldende at forhørsretten og også lagmannsretten har foretatt en uriktig lovtolking når det er lagt til grunn at oppbringelsen av MS Sirius var berettiget. Det vises til at oppbringelsen skjedde før det den 15 juli 1994 ble innført endringer i den tidligere kongelig resolusjon av 10 august 1984 vedrørende saltvannsfiskeloven. Det hevdes at norske myndigheter uavhengig av folkeretten ingen kompetanse hadde til å gripe inn overfor den aktivitet som ble utvist fra MS Sirius side. Det vises i denne forbindelse til anførslene i kjæremålet til lagmannsretten og at denne ikke har gått inn på disse. Det vises dessuten til kjæremål av 2 september 1994 over en annen kjennelse av lagmannsretten i samme sakskompleks.

SMS har nedlagt slik påstand:

"1. Beslaget oppheves og politiet pålegges å tilbakelevere den beslaglagte gummibåt.

2. Stichting Marine Services tilkjennes saksomkostninger for lagmannsrett og for Høyesteretts kjæremålsutvalg."

Rogaland politikammer er gjort kjent med kjæremålet, men har ikke inngitt merknader.

Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:

Kjæremålet gjelder lagmannsrettens avgjørelse av et kjæremål, og kjæremålsadgangen og kjæremålsutvalgets kompetanse er undergitt de begrensninger som følger av straffeprosessloven §388. Kjæremålet er angitt å gjelde lagmannsrettens tolking av lovforskrifter, jf §388 nr 3.

Kjæremålsutvalget finner innledningsvis grunn til å peke på at spørsmålsstillingen - slik også lagmannsretten har lagt til grunn - er om det er hjemmel for beslaget etter intern rett, og om anvendelsen av intern rett i tilfelle må begrenses på grunn av folkerettsregler som Norge er bundet av. Det kreves ingen selvstendig folkerettslig hjemmel for beslaget.

Det anføres at lagmannsretten uriktig har avgjort spørsmålet om beslagets lovlighet utelukkende på grunnlag av straffeloven §12 første ledd nr 4. Spørsmålet skulle etter den kjærende parts syn ha vært sett i sammenheng med straffeprosessloven §4. Lagmannsretten har imidlertid behandlet forholdet til folkeretten og bemerket:

"Straffeloven §14 bestemmer som en generell regel at folkeretten angir yttergrensene for straffeloven anvendelsesområde. Straffeprosessloven §4 inneholder en tilsvarende regel. Begge disse reglene må oppfattes som uttrykk for det generelle prinsipp at norsk rett presumeres å være i samsvar med folkeretten. Kan motstrid påvises, skal folkeretten gis forrang fremfor straffeloven og straffeprosessloven.

Problemstillingen blir etter dette om folkeretten inneholder regler som innskrenker anvendelsen av straffeloven §12 første ledd nr. 4. Det er ikke tilfelle og for såvidt heller ikke påberopt i saken."

Lagmannsretten har således lagt til grunn at dersom det kunne påvises motsetninger mellom folkerettens regler og reglene i straffeloven og straffeprosessloven, skulle folkerettsreglene gå foran. Lagmannsretten har således tatt et utgangspunkt som er i samsvar med den kjærende parts syn, men vist til at det ikke var anført folkerettsregler som begrenser rekkevidden av de nevnte norske regler. Det er ikke i kjæremålserklæringen vist til folkerettsregler som lagmannsretten har oversett eller feiltolket. Denne del av kjæremålet kan derfor ikke føre frem.

Subsidiært er det anført at norske myndigheter, selv om man ser bort fra de begrensninger som etter den kjærende parts syn følger av folkeretten, savnet hjemmel til å gripe inn overfor Sirius' aktivitet. Lagmannsretten har ikke selv drøftet spørsmålet, men lagmannsrettens premisser må forstås slik at det forsåvidt vises til forhørsrettens kjennelse.

Forhørsretten har vært oppmerksom på at saltvannsfiskeloven §14 på det tidspunkt da kystvakten grep inn, ikke var gjort gjeldende for hvalfangst og har bygget sin avgjørelse på at det måtte antas å foreligge ulovfestede regler som ga kystvakten anledning til å gripe inn. Vurderingen av om det foreligger regler grunnet på sedvane, alminnelig rettsoppfatning eller alminnelige hevdvunne rettsprinsipper, kan imidlertid ikke anses som tolking av en lovforskrift, jf Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse lnr 30B/1973, Kjæremålsavgjørelser side 448.

Kjæremålet blir etter dette å forkaste.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning :

Kjæremålet forkastes.