HR-1995-1850-S - Rt-1995-1385
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1995-09-13 |
| Publisert: | HR-1995-01850-S - Rt-1995-1385 (456-95) |
| Stikkord: | Straffeprosess, Varetektsfengsling |
| Sammendrag: | Dissens: 2-1 |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1995-01850 S, jnr 1242/1995. |
| Parter: | |
| Forfatter: | Sinding-Larsen, Aarbakke, Dissens: Christiansen |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §172, §184, §328, Straffeprosessloven (1887) §228a, Straffeloven (1902) §233, §174, §240, §28, §373, §53 |
A, født xx.xx.1937, er tiltalt for forbrytelse mot straffeloven §233 første ledd.
Under hovedforhandlingen i Hålogaland lagmannsrett den 31 august 1995 besvarte lagretten skyldspørsmålet benektende. Lagmannsretten besluttet deretter enstemmig at saken skal behandles på ny for andre dommere, jf straffeprosessloven §328 første ledd. Påtalemyndigheten begjærte tiltalte fortsatt varetektsfengslet i medhold av straffeprosessloven §172. Tiltalte motsatte seg dette, særlig på grunn av hensynet til tiltalte selv og hans nærmeste familie. Lagmannsretten avsa samme dag kjennelse med slik slutning:
"A, født xx.xx.1937, kan i medhold av straffeprosesslovens §172 holdes i fengslig forvaring, dog ikke ut over torsdag 26. oktober 1995 kl 17."
Tiltalte har påkjært kjennelsen til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det er særlig anført:
Selv om retten satte lagrettens frifinnende kjennelse til side, følger det ikke derav uten videre at vilkårene for fortsatt fengsling etter straffeprosessloven §172 er oppfylt. Saken ble meget grundig behandlet i lagmannsretten. Spørsmålet om tiltalte handlet med forsett var sentralt i førstelagmannens rettsbelæring og ved eksaminasjonen av den sakkyndige. Det er vist til at retten etter anmodning fra lagrettens ordfører ble satt på ny der førstelagmannen ga en meget grundig tilleggsutredning av forsettsbegrepet. Når lagretten svarte nei på skyldspørsmålet, må det kunne anføres at det foreligger begrunnet tvil om de subjektive straffbarhetsvilkår foreligger. Det foreligger ikke tilståelse, og på grunn av tvilen om hvorvidt handlingen er forsettlig utført foreligger det heller ikke særlige grunner som styrker mistanken.
Selv om vilkårene for fortsatt fengsling finnes å være til stede, anføres subsidiært at lovgrunnen i straffeprosessloven §172, tilsvarende §228a i den tidligere lov, ikke tilsier fortsatt fengsling, jf Bjerke, Fengsling, 2 utgave side 130-131. Det vil ikke vekke noen reaksjon på tiltaltes bosted om han blir løslatt.
Ytterligere anføres at fortsatt fengsling vil være et uforholdsmessig inngrep. Det er særlig vist til at tiltaltes mor er gammel og har dårlig helse og at hans far døde tre dager etter at tiltalte ble pågrepet og fengslet.
Det er lagt ned påstand om at tiltalte løslates.
Påtalemyndigheten har inngitt tilsvar til kjæremålet. Høyesteretts kjæremålsutvalg har ved avgjørelsen delt seg i et flertall og et mindretall.
Flertallet, Sinding-Larsen og Aarbakke, skal bemerke:
Den påkjærte avgjørelse er truffet av lagmannsretten som første instans, slik at kjæremålsutvalget har full kompetanse i saken.
Etter at lagretten hadde besvart de forelagte spørsmål benektende, slik at tiltalte var funnet ikke skyldig, traff lagmannsretten følgende beslutning:
"Rettens medlemmer er enstemmig kommet til at tiltalte utvilsomt er skyldig etter tiltalen, og retten er videre enstemmig kommet til at saken i medhold av straffeprosessloven §328 første ledd bør behandles med nye dommere etter reglene i §373. "
I begrunnelsen for den påkjærte fengslingskjennelse uttaler lagmannsretten blant annet:
"Rettens protokollerte beslutning i det foregående innebærer at grunnvilkåret i straffeprosesslovens §172 for fortsatt varetektsfengsling foreligger, og retten finner, sakens alvorlige karakter tatt i betraktning, at påtalemyndighetens begjæring bør tas tilfølge, jfr. §240. "
Lagmannsretten har altså lagt til grunn at det er tilstrekkelig som begrunnelse for at det foreligger kvalifisert mistanke, å vise til beslutningen om at straffesaken skal behandles på nytt med nye dommere.
Flertallet finner dette utilstrekkelig ut fra de krav til begrunnelse som er stilt i straffeprosessloven §184 annet ledd 3. punktum. En beslutning etter straffeprosessloven §328 trenger ingen begrunnelse, og lagmannsretten har heller ikke gitt noen begrunnelse for sin beslutning etter den nevnte bestemmelse. Ved en kjennelse om fengsling, som er et inngrep mot siktede, gjør hensynet til siktedes rettssikkerhet seg gjeldende med større tyngde enn ved en beslutning etter straffeprosessloven §328, som siktede bare kan angripe for feil i saksbehandlingen og lovanvendelsen.
Lagmannsrettens beslutning etter straffeprosessloven §328, slik den foreligger, kan ikke likestilles med en fellende dom, jf kjæremålsutvalgets kjennelse av 1 august 1995 ( HR-1995-01439), hvor det er lagt til grunn
"at kravet om kvalifisert mistanke regelmessig vil være oppfylt når det er avsagt fellende dom i en straffesak. Det vil normalt være tilstrekkelig å vise til den fellende dom som begrunnelse for at det foreligger andre forhold som i særlig grad styrker mistanken."
Lagmannsrettens kjennelse blir etter dette å oppheve
Dommer Christiansen finner at kjæremålet må forkastes
Vilkåret for å sette til side lagrettens kjennelse i medhold av straffeprosessloven §28 første ledd er at retten enstemmig finner det utvilsomt at tiltalte er skyldig, altså at både de objektive og subjektive vilkår for domfellelse foreligger. I beslutningen ligger således at det er "forhold som i særlig grad styrker mistanken", jf straffeprosessloven §172. Beslutningen må ikke begrunnes,jf lovens §53.
Etter min mening vil det i kjennelsen om fortsatt varetektsfengsling være tilstrekkelig etter straffeprosessloven §184 annet ledd 3. punktum bare å vise til nevnte beslutning når det gjelder kravet om skjellig grunn til mistanke.
Lagmannsretten har begrunnet hvorfor fortsatt fengsling etter forholdene ikke vil være et uforholdsmessig inngrep, jf straffeprosessloven §174 første ledd. Jeg er enig i denne vurdering.
Slutning:
Lagmannsrettens kjennelse oppheves.