HR-1995-1965-S
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1995-09-28 |
| Publisert: | HR-1995-01965s |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1995-01965S , jnr 1287/1995 |
| Parter: | |
| Forfatter: | Schei, Gussgard, Coward |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §317, Straffeprosessloven (1981) §184, §171, §388 |
A, født xx.xx.1949, er av Rogaland politikammer 18 september 1995 siktet for fire overtredelser av straffeloven §317 første og tredje ledd. Ved påtegning til Sandnes forhørsrett av samme dag begjærte politiet ham varetektsfengslet for inntil tre uker under henvisning til straffeprosessloven §184 jf §171 første ledd nr 2. Ved forshørsrettens kjennelse av samme dato ble siktede løslatt.
Politiet påkjærte kjennelsen til Gulating lagmannsrett. Lagmannsretten avsa den 20 september kjennelse med slik slutning:
"A, f. xx.xx.1949, varetektsfengsles frem til 9/10-95 med brev- og besøkskontroll i de 2 første ukene".
Siktede har påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kjæremålet er rettet mot lagmannsrettens saksbehandling, bevisbedømmelse og rettsanvendelse. Det er vedrørende saksbehandlingen og rettsanvendelsen særlig anført:
Lagmannsretten har funnet at det foreligger skjellig grunn til mistanke mot siktede ut over de forhold han har tilstått. Lagmannsretten har ikke drøftet eller presisert hvilke forhold mistanken omfatter. Begrunnelsen er derfor mangelfull og dette er en saksbehandlingsfeil som kan ha hatt betydning for utfallet, i alle tilfelle dersom retten bygger på mistanke om forhold som ikke er omfattet av siktelsen.
Lagmannsretten har lagt til grunn at det er fare for at siktede kan forspille bevis ved en løslatelse. Retten har ikke drøftet eller presisert hvilke bevis dette gjelder. Dette er en saksbehandlingsfeil som kan ha hatt betydning for utfallet, i alle fall dersom retten bygger på bevis som ikke har betydning for siktedes sak.
Det er bare adgang til å varetektsfengsle dersom det er fare for forspillelse av bevis i saken mot siktede, derimot ikke for saken mot de to øvrige impliserte.
Det fastholdes at det ikke er en nærliggende fare for bevisforspillelse i siktedes sak under henvisning til at han har avgitt en uforbeholden tilståelse. Under enhver omstendighet vil fengsling være et uforholdsmessig inngrep, på grunn av uklarhet om mengden av det gods han har mottatt. Det må herunder tillegges betydning at siktede er holdt fengslet inntil lagmannsrettens kjennelse forelå, til tross for at forhørsretten avslo politiets begjæring om å gi kjæremålet til lagmannsretten oppsettende virkning.
Det er lagt ned påstand om at siktede løslates.
Politiet er kjent med kjæremålet.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at utvalgets kompetanse er begrenset til å prøve lagmannsrettens lovtolking og saksbehandling, jf straffeprosessloven §388. Deler av siktedes angrep på lagmannsrettens kjennelse gjelder forhold kjæremålsutvalget ikke kan prøve.
Lagmannsrettens begrunnelse må ses i lys av den begrunnelse forhørsretten ga. Selv om det ikke er sagt direkte, må lagmannsrettens kjennelse oppfattes slik at mistanken, ut over de forhold som domfelte tilsto, gjelder forhold innenfor siktelsen. Bevisforspillelsesfaren kunne nok vært konkretisert nærmere, men det er naturlig å forstå lagmannsretten slik at den er knyttet opp til forhold siktede er siktet for, men ikke har tilstått. Den konkrete bevisforspillelsesfaren kan utvalget ikke vurdere.
Etter dette må kjæremålet forkastes.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning :
Kjæremålet forkastes.