HR-1995-1973-S
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1995-10-03 |
| Publisert: | HR-1995-01973-s |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1995-01973S, jnr 1306/1995 |
| Parter: | |
| Forfatter: | Skåre, Schei, Gussgard |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §233, Straffeprosessloven (1981) §172, §49, §171, §184, §185, §388 |
A, født xx.xx.1968, er siktet for overtredelse av straffeloven §233 og straffeloven §233 jf §49.
Ved Oslo forhørsretts kjennelse av 16 mars 1995 ble han i medhold av straffeprosessloven §185 jf §184 jf §171 første ledd nr 1 og 2 varetektsfengslet til 18 april 1995. Fengslingen er senere forlenget, sist ved Oslo forhørsretts kjennelse av 5 september 1995 til 3 oktober 1995. Ved Borgarting lagmannsretts kjennelse av 8 september 1995 ble siktedes kjæremål mot kjennelsen forkastet.
Siktede har påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kjæremålet retter seg mot lagmannsrettens lovanvendelse og saksbehandling. Det er særlig anført:
For anvendelse av straffeprosessloven §172 kreves det, hvor det ikke foreligger tilståelse, en meget sterk sannsynlighet for at siktede er skyldig, jf kjennelse i Rt-1992-423. Som anført i støtteskrivet til kjæremålet til lagmannsretten kan det stilles spørsmål ved i hvilken grad forsettskravet for domfellelse er oppfylt. Det er vist til at de sakkyndige har gitt uttrykk for at hendelser som ligger tilbake i tiden, kan ha påvirket siktedes reaksjoner, noe som igjen tilsier at siktedes handlinger mer må kunne ses som en reflekshandling. Det foreligger en klar tvil knyttet til siktedes forsett. Lagmannsretten burde begrunnet nærmere hvorfor man likevel fant at vilkårene for fengsling etter straffeprosessloven §172 forelå. Dette er en saksbehandlingsfeil som kan ha hatt betydning for resultatet.
Selv om tvilen ikke er tilstrekkelig til at §172 ikke blir å anvende, tilsier den at fortsatt fengsling vil være et uforholdsmessig inngrep. Det anføres at lagmannsrettens begrunnelse er mangelfull også på dette punkt.
Det er lagt ned påstand om at siktede løslates.
Politiet er kjent med kjæremålet.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at siden saken gjelder lagmannsrettens avgjørelse av et kjæremål, er utvalgets kompetanse begrenset til å prøve lagmannsrettens saksbehandling og lovtolking jf straffeprosessloven §388.
I lagmannsrettens kjennelse heter det:
"Lagmannsretten finner således at vilkårene for å anvende straffeprosessloven §172 2. alternativ - "andre forhold som i særlig grad styrker mistanken " - fortsatt er til stede. for så vidt gjelder de objektive straffbarhetsvilkår vises til siktedes egen forklaring, såvel til politiet (dok 9) som i fengslingsmøtet 5 september d.å.
Lagmannsretten kan ikke se at de objektive straffbarhetsvilkår står i noen annen stilling enn ved de tidligere fengslingskjennelser. For så vidt gjelder de subjektive straffbarhetsvilkår (forsettskravet) er det anført i forsvarers støtteskriv at den kvalifiserte mistanke som kreves etter straffeprosessloven §172 nå ikke foreligger. Forsvarer har herunder vist til avgitt rettspsykiatrisk erklæring av 18 august 1995, som blant annet omtaler særegenheter ved siktedes måte å reagere på.
Lagmannsretten kan imidlertid ikke se at den rettspsykiatriske erklæring er tilstrekkelig til å svekke mistanken - i relasjon til forsettkravet - i en slik grad at vilkårene for å anvende straffeprosessloven §172 ikke lenger er til stede.
Vurderingen av om fengslingshjemmelen i §172 bør benyttes - herunder spørsmålet om uforholdsmessig inngrep - kan ikke sees å stå i noen vesentlig annen stilling enn ved de tidligere fengslingskjennelser.
Etter lagmannsrettens oppfatning tilsier sakens karakter at siktede fortsatt holdes varetektsfengslet. Det dreier seg her om straffbare handlinger egnet til å virke oppskakende på almenheten, dvs handlinger av den type som bestemmelsen i straffeprosessloven - §172 tar direkte sikte på."
Utvalget finner at lagmannsretten her ikke har bygget på en uriktig tolkning av straffeprosessloven §172, eller at det hefter feil ved lagmannsrettens kjennelsesgrunner, herunder ved begrunnelsen for hvorvidt fengslingshjemmelen i §172 bør benyttes. Lagmannsrettens konkrete vurdering av hvorvidt det foreligger slik kvalifisert mistanke som bestemmelsen forutsetter, og om fengsling innebærer et uforholdsmessig inngrep, kan utvalget ikke prøve ved videre kjæremål.
Kjæremålet blir derved å forkaste.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.