HR-1995-1998-S - Rt-1995-1573
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1995-10-09 |
| Publisert: | HR-1995-01998-S - Rt-1995-1573 (498-95) |
| Stikkord: | Straffeprosess |
| Sammendrag: | Saken gjaldt krav om erstatning etter Straffeprosessloven (1981) § 445 etter henleggelse av straffesak. |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1995-01998 S, jnr 961/1995 |
| Parter: | |
| Forfatter: | Skåre, Halvorsen, Schei |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §445, Straffeloven (1902) §162, §388, §446, Straffeprosessloven (1981) |
Saken gjelder krav om erstatning etter straffeprosessloven §445 etter henleggelse av straffesak.
A ble pågrepet 2 februar 1994 av politiet i Kristiansand og siktet for narkotikaforbrytelser, jf straffeloven §162 første og annet ledd jf femte ledd. Han var varetektsfengslet frem til 16 mars 1994. Kristiansand politikammer henla saken etter bevisets stilling 4 juli 1994.
A fremmet krav om erstatning etter straffeprosessloven kapittel 31 for Kristiansand forhørsrett som 2 januar 1995 avsa kjennelse med slik slutning:
"A, født xx.xx.1971, tilkjennes erstatning fra det offentlige etter straffeprosessloven §445 og §446 med kr 75000,- - kronersyttifemtusen,-."
Påtalemyndigheten påkjærte kjennelsen til Agder lagmannsrett som 14 juli 1995 avsa kjennelse med slik slutning:
"A, født xx.xx.1971, tilkjennes i medhold av straffeprosessloven §445 erstatning fra det offentlige med kr 50000,- - kronerfemtitusen -."
Statsadvokatene i Agder har rettidig påkjært kjennelsen til Høyesteretts kjæremålsutvalg.
Prinsipalt anføres at vilkårene for å tilkjenne erstatning etter straffeprosessloven §445 ikke er oppfylt. Etter Høyesteretts avgjørelse inntatt i Rt-1994-721 er forutsetningen for å gi erstatning etter §445 at det foreligger kvalifiserte rimelighetsgrunner, og at vanlige og påregnelige følger av varetektsfengslingen ikke er gjenstand for erstatning.Subsidiært mener påtalemyndigheten at erstatningen er satt for høyt. Den utmålte erstatning er tilnærmet full erstatning ut fra et gjennomsnittlig forbruk i løpet av et skoleår, og etter påtalemyndighetens oppfatning må det ved utmålingen i større grad vektlegges at A selv har medvirket til den situasjon som har oppstått, og at skoleåret ikke vil være bortkastet.
Det er nedlagt slik påstand:
"Prinsipalt: Staten v/justisdepartementet frifinnes.
Subsidiært: Erstatningsbeløpet nedsettes."
A har i sitt tilsvar imøtegått kjæremålet og har nedlagt slik påstand:
"1. A tilkjennes erstatning og oppreisning med til sammen kr 70000,-.
2. A tilkjennes saksomkostninger med kr 3000,- ."
Høyesteretts kjæremålsutvalg vil bemerke at lagmannsrettens kjennelse er avsagt etter kjæremål, og at utvalgets kompetanse derfor er begrenset, jf straffeprosessloven §388. I det foreliggende tilfelle innebærer dette at utvalget bare kan prøve lagmannsrettens lovtolking.
Lagmannsretten har tatt utgangspunkt i den forståelse av straffeprosessloven §445 som er kommet til uttrykk i kjennelsen Rt-1994-721 flg, og reiser med utgangspunkt i As utdannelsessituasjon spørsmålet om varetektsfengslingen har voldt skade ut over det som er en normal følge av fengsling av en slik varighet, og om tilkjennelse av erstatning derfor er rimelig. Utvalget kan ikke se at lagmannsretten har tolket loven uriktig.
Det er lagt ned påstand om tilkjennelse av saksomkostninger. Påstanden tas til følge og beløpet settes til 3.000 kroner.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.
I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler staten ved Justisdepartementet til A 3000 - tretusen - kroner innen 2 -to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.