HR-1995-2-A - Rt-1995-35
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1995-01-10 |
| Publisert: | HR-1995-00002-A - Rt-1995-35 (8-95) |
| Stikkord: | Strafferett, Opphavsrett, Datakriminalitet, Piratproduserte smartkort, Narkotika, Straffutmåling |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1995-00002A, snr 238/1994 |
| Parter: | Påtalemyndigheten (statsadvokat Morten Bjone) mot A (advokat Arne Meltvedt) |
| Forfatter: | Aasland, Gussgard, Aarbakke, Tjomsland, Holmøy |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §145, §162, §326, §34, §35, §37d, §62, §63, Åndsverkloven (1961) §54, §2, §45a, Legemiddelloven (1964) §22, §43, Straffeprosessloven (1981) §364, Legemiddelloven (1992) §24, §31 |
Kragerø herredsrett avsa 25 oktober 1994 dom med slik domsslutning:
"1. A, født xx.xx.1956, dømmes for overtredelse av straffeloven §162 første ledd jfr. femte ledd, legemiddelloven §43, annet ledd jfr. §22 første ledd, legemiddelloven §31 annet ledd jfr. §24 første ledd, straffeloven §145 annet ledd jfr. tredje og fjerde ledd, straffeloven §326 og åndsverkloven §54 første ledd bokstav a, jfr. annet og tredje ledd alt sammenholdt med straffeloven §62 første ledd og §63 annet ledd til en straff av fengsel i 6 måneder. Til fradrag går utholdt varetekt med 59 dager.
2. A, født xx.xx.1956, frifinnes for tiltalebeslutning av 10. juni 1994 post I A og I D.
3. I medhold av straffeloven §34, jfr. §37d første ledd dømmes han til å tåle inndragning av fortjeneste til fordel for statskassen med kr 29000.
4. I medhold av straffeloven §35, jfr. §37d første ledd dømmes han til å tåle inndragning til statskassen av 4 stk. "smartkort".
5. Saksomkostninger ilegges ikke."
Henvisningen til åndsverkloven burde også ha omfattet §2, som det er vist til i tiltalen.
Saksforholdet og domfeltes personlige forhold fremgår av domsgrunnene.
Domfelte har anket over saksbehandlingen, lovanvendelsen og straffutmålingen. Lovanvendelsesanken gjelder domfellelsen etter straffeloven §145 annet ledd jf tredje og fjerde ledd for salg av "pirat-smartkort" som gjorde det mulig å ta inn kodede TV-sendinger. Domfelte hevder at straffeloven §145 ikke rammer dette forhold, subsidiært at domsgrunnene er mangelfulle ved at spørsmålet om rettsvillfarelse ikke er drøftet. Utenom anken er det for Høyesterett gjort gjeldende at forholdet heller ikke er straffbart etter åndsverkloven.
Jeg er kommet til at angrepet på lovanvendelsen må føre frem på begge punkter, og at straffen bør nedsettes noe.
Jeg gjør først kort rede for det saksforhold som ligger til grunn for lovanvendelsesspørsmålene.
Domfelte har markedsført og solgt ca 120 såkalte "piratsmartkort", som gjorde det mulig for kjøperne å ta inn TVsendinger fra FilmNet og TV 1000, uten at det forelå samtykke fra rettighetshaverne MultiChoice Norge AS og TV 1000 Norge AS. FilmNet og TV 1000 er betalingskanaler, der seerne tegner abonnement mot betaling av en månedlig abonnementsavgift. Sendingene består i det vesentlige av filmer, som de nevnte rettighetshaverne har ervervet rett til fremvisning av gjennom avtale med innehaver av opphavsretten. For at sendingene bare skal kunne mottas av abonnentene, er de kodet. I forbindelse med abonnementsavtalen får abonnentene stilt til disposisjon dekodingsutstyr, som gjør sendingene tilgjengelige for dem. De "smartkortene" domfelte markedsførte, gjorde det mulig for kjøperne å "knekke koden", slik at de kunne nyttiggjøre seg de kodede sendingene uten å betale abonnementsavgift.
Spørsmålet om markedsføring av slikt uautorisert dekodingsutstyr rammes av straffeloven §145 annet jf fjerde ledd, ble prøvet av Høyesterett i dom av 22 desember 1994 i lnr 179B/1994. Høyesteretts flertall fant her at bestemmelsen ikke var anvendelig. Jeg legger denne avgjørelsen til grunn, og finner således at domfelte må frifinnes for tiltalen etter straffeloven §145 annet ledd jf tredje og fjerde ledd.
Domfellelsen etter åndsverkloven bygger på at "...tiltalte gjorde åndsverk i form av filmer fra programleverandørene TV-1000 Norge AS og Filmnet/MultiChoice Norge AS tilgjengelig for allmennheten." Betraktningsmåten er at de filmer som ble sendt, er åndsverk som selskapene har fått overført rettigheter til, og at domfeltes forhold innebærer en straffbar krenkelse av disse rettigheter.
Åndsverkloven §54 første ledd bokstav a gjør det straffbart å overtre bestemmelser gitt til vern for opphavsretten blant annet i lovens §2. Det avgjørende spørsmål i vår sak er om domfelte ved å selge dekodingsutstyr som gjorde det mulig for kjøperne å ta inn filmene på sine fjernsynsskjermer, har gjort filmene tilgjengelige for allmennheten, jf §2 første ledd. Hva som ligger i dette, følger av tredje ledd:
"Verket gjøres tilgjengelig for almenheten når det fremføres utenfor det private område, eller når eksemplar av verket frembys til salg, utleie eller utlån eller på annen måte spres eller vises utenfor dette område."
Også medvirkning til et slikt forhold vil være straffbart, jf §54 annet ledd.
Domsgrunnene i vår sak gir ingen holdepunkter for at den enkelte kjøper av "smartkort" har fremført - fremvist - filmene utenfor det private område. Når kjøperen, som vanlig er, bare bruker "smartkortet" til mottak av filmene innenfor eget hjem, vil hans forhold ikke innebære noen krenkelse av opphavsretten etter åndsverkloven §2. Salget av uautorisert dekodingsutstyr til ham vil dermed heller ikke kunne rammes som medvirkning til en slik overtredelse. Annerledes kan det stille seg ved salg til en kjøper som tar sikte på fremvisning eller videreformidling av filmene til en større krets. Her vil kjøperens forhold etter omstendighetene kunne rammes av §2, og den som selger dekodingsutstyret vil da - dersom de subjektive straffbarhetsvilkår foreligger - kunne dømmes for medvirkning. Som nevnt er det imidlertid ingen holdepunkter i domsgrunnene for at domfelte har solgt "smartkort" til slike kjøpere. Slik domfeltes forhold er beskrevet i domsgrunnene, er det således ikke grunnlag for å dømme ham for å ha medvirket til overtredelse av åndsverkloven §2 fra kjøperens side.
Skal domfeltes forhold kunne rammes, må det være på det grunnlag at han selv må anses for å ha fremført filmene utenfor det private område ved å ha gjort det mulig for et betydelig antall personer å se filmene uten rettighetshavernes samtykke. At salg av uautorisert dekodingsutstyr kan rammes av åndsverkloven §2 ut fra en slik betraktning, er antatt i et høringsnotat av 29 juni 1992 fra Justisdepartementet inntatt i Ot.prp.nr.4 (1994-95) side 49 flg. Det heter her blant annet:
"Ofte mottas dekodede signaler fra fjernsynssendinger enten fra en parabolantenne satt opp av brukeren selv eller fra et kabelnett han eller hun har tilgang til. Hvert enkelt salg av en piratdekoder vil i slike tilfeller sjelden innebære spredning av programmer til så mange husstander at det er tale om formidling til allmennheten. Det vil da isolert sett være tale om privat bruk, som ikke omfattes av åndsverkloven. I så fall vil ingen av dem som har vært med på å skaffe brukeren piratdekoderen, kunne straffes - verken importøren, produsenten, selgeren eller installatøren.
Den som gjør seg næring av å selge piratdekodere, foretar imidlertid ofte en rekke salg med kort tids mellomrom. I den utstrekning det er tale om dekodere som bryter koden til programmer fra en bestemt programleverandør, vil det være tale om samme fornærmede. Det vil da lett kunne foreligge et fortsatt forhold. Alle salg må i slike tilfeller ses under ett. Når det totale salget overskrider grensen for privat bruk, vil åndsverkloven regler komme til anvendelse. Hvis skyldkravet (forsett eller uaktsomhet) er oppfylt - og det vil det trolig ofte være - vil selgeren kunne straffes etter åndsverkloven §54 jf §2. - Tilsvarende vil kunne være tilfellet for en importør, produsent eller installatør."
Jeg ser godt at det kan anføres sterke reelle grunner for en slik lovforståelse, men jeg anser det vanskelig å forene den med loven. Domfelte har nok ved salget av "smartkortene" gjort det mulig for kjøperne å skaffe seg tilgang til å se filmene, men jeg finner det anstrengt å si at han ved salget - som for øvrig i tid ligger forut for sendingen av filmene - selv har fremført dem.
Jeg finner etter dette at herredsrettens dom ikke kan bli stående for så vidt gjelder domfellelsen etter åndsverkloven. Da domsgrunnene ikke gjør det mulig å se om det i forhold til den enkelte kjøper kan foreligge grunnlag for et medvirkningsansvar, jf hva jeg tidligere har sagt om dette, anser jeg det riktigst at det ikke avsies frifinnelsesdom, men at dommen oppheves på dette punkt.
Jeg bemerker for ordens skyld at jeg ikke anser det nødvendig å ta opp til nærmere drøftelse spørsmålet om domfeltes forhold kan rammes av bestemmelsen i åndsverkloven §45a første ledd bokstav c om vern av kringkastingssendinger, dette allerede av den grunn at forbudet også her retter seg mot å gjøre sendingen tilgjengelig for allmennheten.
Når domfeltes forhold vedrørende "smartkortene" verken medfører domfellelse etter straffeloven eller åndsverkloven, må det føre til at også inndragningsavgjørelsene i domsslutningens punkter 3 og 4 blir å oppheve.
Jeg går så over til straffutmålingen for de forhold som gjenstår. Det dreier seg om kjøp og oppbevaring av amfetamin ved to anledninger, til sammen vel 10 gram, foruten bruk av amfetamin og hasj. Videre har domfelte ved en anledning hindret politiet i utførelsen av tjenesten, jf straffeloven §326.
Når domfellelsen for forholdene vedrørende "smartkortene" bortfaller, må det gjøre et visst utslag ved straffutmålingen. Videre viser jeg til at domfelte har vært varetektsfengslet ytterligere 24 dager siden herredsrettens dom, slik at han skal ha et samlet varetektsfradrag på 83 dager. Jeg finner under disse omstendigheter at straffen bør fastsettes slik at det - hensett til reglene om prøveløslatelse - ikke blir aktuelt med gjeninnsetting for en helt kort periode. Straffen bør settes til fengsel i 120 dager.
Jeg stemmer for denne dom:
1. A, født xx.xx.1956, frifinnes for tiltalen etter straffeloven §145 annet ledd jf tredje og fjerde ledd.
2. Herredsrettens dom med hovedforhandling oppheves for så vidt gjelder domfellelsen etter åndsverkloven §54 første ledd litra a jf annet og tredje ledd, og for så vidt gjelder avgjørelsene om inndragning i domsslutningens punkter 3 og 4.
3. Straffen for de øvrige forhold, jf straffeprosessloven §364, settes til fengsel i 120 - etthundreogtjue - dager med fradrag av 83 - åttitre - dager for varetektsfengsel.