HR-1995-20-A - Rt-1995-293
| Instans: | Høyesteretts - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1995-02-15 |
| Publisert: | HR-1995-00020-A - Rt-1995-293 (75-95) |
| Stikkord: | Bedrageri, Kreditorsvik |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1995-00020 A, snr 197/94 |
| Parter: | Påtalemyndigheten (Aktor: Førstestatsadvokat Erling Grimstad) mot A (Forsvarer: Advokat Hans Stenberg-Nilsen) |
| Forfatter: | Dolva, Gjølstad, Tjomsland, Gussgard, Aasland |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §270, §271, §281, §286, §288, §29, Ligningsloven (1980), §182, §183, §257, §258, §49, §62, §64, Straffeloven (1902), Motorkjøretøy- og båtavgiftsloven (1959), Tolloven (1966), Aksjeloven (1976) §11-14, §11-1, Regnskapsloven (1977) §1, §3, §4, §5, §6, §9, Ligningsloven (1980) §12-1, §12-3, §4-2, §4-4 |
Trondheim byrett avsa 20 mai 1994 dom med denne domsslutning:
"1. A, født xx.xx.1938, dømmes for overtredelse av straffeloven §271, jfr. §270 første ledd nr. 1, jfr. annet ledd, §270 første ledd nr. 1, jfr. annet ledd, §271, jfr. §270 første ledd nr. 1, jfr. annet ledd, jfr. §49, §258, jfr. §257, §281 første ledd, jfr. 3. ledd, jfr. §288, §281 annet ledd, jfr. tredje ledd, jfr. §288, §286 2. punktum, jfr. 1. punktum, jfr. §288, jfr. regnskapsloven §1, jfr. §3, jfr. §4, jfr. §5, jfr. §6, jfr. §9, jfr. aksjeloven §11-1, jfr. §11-14 første ledd, straffeloven §183, §182 første ledd, 1. straffalternativ, ligningsloven §12-1 nr. 1 og §12-3 nr. 1 bokstav a, jfr. §4-2 nr. 1 bokstav a, jfr. §4-4 nr. 1, sammenholdt med straffeloven §62 og §64 til en straff av fengsel i 2 - to - år, hvorav fragår 31 - trettien - dager for utholdt varetekt.
2. A frifinnes for tiltalens post 4, post 6 b, post 6 c, post 6 d og post 10 b.
3. A fradømmes retten til å drive selvstendig næringsvirksomhet, retten til å være daglig leder eller til å inneha annen ledende stilling i noe selskap og retten til å sitte i noe selskaps styre for et tidsrom av 5 - fem - år etter straffeloven §29 nr. 2.
4. A dømmes til å svare statskassen kr 30000,- - kronertrettitusen - i saksomkostninger."
Jeg nevner at det av domsslutningens punkt 2 skulle framgått at domfelte i tillegg til de fem forhold som han ble frikjent for, også ble frifunnet for de forhold som omfattes av tiltalens post 6 e nr 1 og 2, idet de tre uttakene som omfattes av post 6 e ikke kan ses som et sammenhengende forhold.
Saksforholdet og domfeltes personlige forhold framgår av dommen.
Påtalemyndigheten anket over straffutmålingen. Domfelte begjærte prinsipalt fornyet behandling av saken ved lagmannsrett, subsidiært anket han over saksbehandlingen, lovanvendelsen og straffutmålingen. Høyesteretts kjæremålsutvalg nektet lagmannsrettsbehandling, men henviste både påtalemyndighetens og domfeltes anker over straffutmålingen og dessuten domfeltes anke vedrørende tiltalens poster 1a, 6 e og 7. Domfeltes anke for øvrig ble nektet fremmet.
Jeg er kommet til at domfeltes anke over domfellelsen etter tiltalens post 7 må tas til følge på grunn av mangler ved domsgrunnene, slik at domfellelsen på dette punkt må oppheves. Vedrørende straffutmålingen må påtalemyndighetens anke tas til følge.
A er en 57 år gammel mann. Han er ikke tidligere straffet for vinningsforbrytelser. Han er nå domfelt for en rekke straffbare forhold innen økonomisk kriminalitet - blant annet fem grove bedragerier for til sammen over kr 900.000, ett simpelt bedrageri og to forsøk på bedrageri, et grovt tyveri, flere forbrytelser i gjeldsforhold, forskjellige former for dokumentfalsk samt omfattende regnskaps- og ligningsforgåelser. De fleste forhold ble begått i tidsrommet 1989 - 1992, da han ved siden av sitt arbeid som lektor drev næringsvirksomhet særlig ved kjøp, rehabilitering og utleie av bygårder. Det eldste forhold er avgiftsbedrageri i forbindelse med innførsel av en bil i 1984, og de nyeste er to hotellbedragerier begått i 1993.
Jeg behandler først de særskilte tiltaleposter hvor anken er henvist. Anken vedrørende tiltalens post 1a retter seg mot lovanvendelsen. Det hevdes at forholdet ikke skulle vært bedømt som grovt bedrageri, men som overtredelse av tolloven. Som tollovertredelse er forholdet foreldet.
A er av byretten funnet å være den reelle eier av en bil som ble kjøpt i Sverige. Ved innførselen til Norge ble det gitt uriktige opplysninger til Tollvesenet, som førte til at tollmyndighetene ble forledet til å unnlate å beregne og innkreve ca kr 150.000 i "toll og avgifter". Det er opplyst at unndragelsen gjelder toll, merverdiavgift og engangsavgift ved innførsel etter lov 19 juni 1959 nr 2.
Om forholdet mellom straffeloven bedrageribestemmelser og tolloven heter det i Andenæs, Formuesforbrytelsene, 5 utgave, 1992 15-116: "... det har med støtte i motivene til straffeloven vært den vanlige lære at uriktige oppgaver til tollmyndighetene for å unndra seg toll, ikke kan straffes som bedrageri etter straffeloven §270, men bare etter straffebestemmelsene i tollovgivningen. Dette syn har også vært lagt til grunn i praksis."
Som påpekt av Andenæs behandler ikke forarbeidene til tolloven spesielt forholdet til bedrageribestemmelsene, men sier generelt at strengere bestemmelser i straffeloven som regel kan anvendes sammen med tolloven straffebestemmelser, Ot.prp.nr.19 for 1965-66 side 3233. Høyesterett har i kjennelse 8 februar i år, lnr 21B/1995, bedømt som bedrageri tilfeller hvor domfelte i n og samme handling som fylte gjerningsbeskrivelsen for bedrageri, hadde forledet tollmyndighetene til ikke å pålegge og innkreve toll, merverdiavgift og tobakksavgift. Tollen utgjorde i den saken bare en liten del av det aktuelle avgiftsbeløp. Jeg finner at også det foreliggende tilfellet må bedømmes slik, selv om det ikke foreligger opplysninger om hvor stor del tollen utgjør av det samlete beløp. Anken kan derfor ikke føre fram på dette punkt.
For det annet gjelder anken domfellelsen etter tiltalens post 6e nr 3 - uttak av kr 3.200 den 20 mai 1992 fra en husleiekonto som stod i hans ektefelles navn. Anken gjelder her saksbehandlingen - mangelfulle domsgrunner - idet det hevdes at det ikke kan ses om retten har tatt standpunkt til domfeltes anførsel om at kontoen tilhørte hans ektefelle.
Anken kan ikke føre fram. Selv om byretten ikke nevner anførselen i forbindelse med behandlingen av tiltalens post 6e, dommens side 72, framgår det av byrettens dom på side 52 vedrørende eiendommen Xveien 5/7, at retten fant at domfelte både var den reelle eier av eiendommen og disponerte husleiekontoen. Domsgrunnene må videre forstås slik at byretten fant at kjennelsen om konkursåpning var kjent for ham da uttaket skjedde. - Jeg nevner ellers at alle forhold under tiltalens post 6 er henført under straffeloven §281 første ledd jf tredje ledd. Post 6e nr 3 gjelder imidlertid et så lite beløp at tredje ledd ikke kommer til anvendelse.
Videre retter anken seg mot domfellelsen etter tiltalens post 7, forbrytelse mot straffeloven §281 annet ledd jf tredje ledd jf §288. Anken retter seg mot lovanvendelsen og saksbehandlingen vedrørende lovens krav om at det skal foreligge unndragelse - nærmere bestemt om domfelte har foretatt en slik handling som beskrevet i §281 annet ledd. Bestemmelsen lyder slik:
"På samme måte straffes en skyldner som, skjønt han ikke vil kunne tilfredsstille alle fordringshavere, ved gave, salg til underpris, ødeleggelse, beskadigelse eller på annen måte søker å unndra noen av sine eiendeler fra å tjene til dekning for fordringshaverne."
Byretten har funnet bevist at domfelte mellom august 1991 og konkursåpningen 5 mai 1992 dels fikk overført til seg kr 90.000 fra sin advokats klientkonto, dels mottok henholdsvis kr 400.000 og kr 350.000 som gjaldt husleieinntekter fra to faste eiendommer. Ifølge tiltalen ble beløpene helt eller delvis "brukt til egne formål". I domsgrunnene har byretten vedrørende det førstnevnte beløp angitt at pengene ble "tatt ut og forbrukt", vedrørende de to sistnevnte beløpene at pengene ble forbrukt "til ukjent formål". Vedrørende beløpet på kr 400.000 nevner byretten at domfelte etter konkursåpningen rekonstruerte en rekke fakturaer der han beregnet seg honorarer til administrasjon av virksomheten, men at retten ikke fant holdepunkter for at fakturaene representerte reelle utgifter, og bare var forsøk på å legitimere utgifter.
Jeg finner det som her er beskrevet for knapt til å rammes av alternativet "på annen måte søker å unndra". Uttakene dekker et lengre tidsrom, hvor domfelte drev næringsvirksomhet, og det kan ikke ses bort fra at midlene kan være benyttet til formål som er kommet kreditorene til gode. Riktignok vil også "et ekstremt forbruk som ikke er saklig begrunnet i virksomheten" etter omstendighetene kunne straffes etter bestemmelsen, se Hans-Petter Jahre, Uttak og unndragelser under insolvens, Økokrims skriftserie nr 2, side 30. Men også i forhold til et slikt handlingsalternativ er beskrivelsen for knapp. Aktor har hevdet at når domfelte ikke kan redegjøre for hvor midlene har tatt veien, må de anses unndratt på en slik måte som beskrevet i §281 annet ledd. Til dette bemerker jeg at en unnlatelse av å gi slike opplysninger nok kan ha betydning som bevismoment, men det må kreves at retten tar standpunkt til om det er bevist at midlene er brukt på en måte som rammes av §281 annet ledd, og på dette punkt er domsgrunnene mangelfulle. En annen sak er at problemene med å etterspore hva pengene er brukt til, understreker det klanderverdige ved domfeltes regnskapsforgåelser. Jeg finner etter dette at domfellelsen med hovedforhandling etter tiltalens post 7 må oppheves.
Ved straffutmålingen viser jeg til lagmannsrettens straffutmålingsbetraktninger som jeg i det vesentlige er enig i - med den modifikasjon som følger av at domfellelsen for tiltalens post 7 oppheves. Domfeltes økonomiske misligheter strekker seg over et langt tidsrom og omfatter en rekke forskjellige forhold, hvor de alvorligste er de fem grove bedrageriene for til sammen over kr 900.000. Domfelte har i atskillig utstrekning gjort bruk av falske eller fiktive dokumenter ved de straffbare handlinger, og har til dels trukket inn andre personer ved gjennomføringen. Unnlatelsen av å føre regnskaper er meget klanderverdig - betydningen av korrekt regnskapsføring understrekes av det som er nevnt vedrørende tiltalens post 7.
Jeg er etter dette blitt stående ved at fengselsstraffen må skjerpes i forhold til det byretten har kommet til - selv om domfellelsen etter tiltalens post 7 oppheves. Fengselsstraffen settes til 2 år og 6 måneder. Det er ikke grunn til å endre det fastsatte rettighetstap og saksomkostningsavgjørelsen.
Jeg stemmer for denne dom:
1. Byrettens dom med hovedforhandling oppheves for så vidt angår domfellelsen etter straffeloven §281 annet ledd jf tredje ledd jf §288 - tiltalebeslutningens post 7.
2. I byrettens dom gjøres for øvrig disse endringer:
a. A frifinnes for tiltalebeslutningens post 6e nr 1 og 2.
b. Fengselsstraffen for de øvrige forhold settes til 2 - to - år og 6 - seks - måneder med fradrag av 31 - trettien - dager for varetektsfengsel.