HR-1995-201-S - Rt-1995-367

Instans:	Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse
Dato:	1995-02-01
Publisert:	HR-1995-00201-S - Rt-1995-367 (86-95)
Stikkord:	Straffeprosess
Sammendrag:
Saksgang:	Høyesterett HR-1995-00201 S, jnr. 636/1994.
Parter:
Forfatter:	Sinding-Larsen, Langvand, Gjølstad
Lovhenvisninger:	Straffeprosessloven (1981) §444, §445, §447, Straffeloven (1902) §162, Tvistemålsloven (1915) §403, §385, §387, §446, §449, EMK (1999)

Saken gjelder krav om erstatning etter frifinnende dom i straffesak, jf straffeprosessloven kapittel 31.

A ble ved tiltalebeslutning av 30 april 1992 tiltalt for overtredelse av straffeloven §162 annet ledd jf første ledd jf femte ledd ved at han i 1989 og 1990 i Østlandsområdet solgte 900 gram amfetamin eller en del av dette kvantum. Tiltalebeslutningen omfattet også åtte andre personer tiltalt for omsetning av narkotika m m. Ved Eidsivating lagmannsretts dom av 5 juni 1992 ble to av de tiltalte frifunnet, blant dem A.

A fremsatte 2 september 1992 krav om erstatning etter straffeprosessloven §444 for tap påført A som følge av forfølgningen. Det samlede erstatningskravet ble foreløpig satt til kr 1.500.000 til dekning av inntektstap som følge av varetektsfengsling, fremtidig tap i erverv, oppreisning og varig nedsatt livskvalitet.

Eidsivating lagmannsrett, satt med to av de tre juridiske dommerne som deltok ved behandlingen av straffesaken, avsa 20 juni 1994 enstemmig kjennelse med slik slutning:

"As krav om erstatning for tap som følge av strafforfølgning mot ham tas ikke til følge."

Lagmannsretten kom etter en gjennomgang av bevisene i saken til at A ikke har sannsynliggjort at han ikke har forholdt seg som beskrevet i tiltalen. Betingelsene for erstatning etter §444 var da ikke tilstede, og som følge av dette var det ikke adgang til å tilkjenne oppreisning etter straffeprosessloven §446.

A har rettidig påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Etter utlån av sakens dokumenter fra Høyesteretts kontor ble kjæremålet supplert på enkelte punkter.

Kjæremålet er angitt å gjelde saksbehandlingen og lovanvendelsen.

A har i hovedtrekk anført at det gikk nesten to år før erstatningskravet ble behandlet av lagmannsretten, til tross for purringer. Stevning ved byretten måtte uttas for å fremtvinge lagmannsrettens avgjørelse. Videre påpekes det at det ikke fremgår av kjennelsen hvorvidt de samme dommere som avgjorde straffesaken har behandlet erstatningskravet - og hvorvidt dette var mulig. Når saksbehandlingen likevel ble unormalt forsinket, burde retten ha besluttet å holde muntlig forhandling om kravet, jf straffeprosessloven §449 tredje ledd. Under enhver omstendighet burde retten før kjennelsen ble avsagt, ha forelagt spørsmålet om muntlige forhandlinger for A, da han nå var innstilt på at kravet skulle undergis vanlig domstolsbehandling ved byretten.

Om lagmannsrettens lovanvendelse anføres det at en siktet ikke kan sannsynliggjøre at han ikke har foretatt handlingen bedre enn via en tre uker lang hovedforhandling som ender med at lagretten besvarer skyldspørsmålet negativt.

Den vesentligste del av siktelsen ble frafalt av statsadvokaten allerede 30 april 1992 samtidig med at siktede ble løslatt fra varetekt. Det frafalte punktet bygget på en forklaring fra vitnet B. Politiet visste at dette ikke medførte riktighet, men tok det med i siktelsen for lettere å oppnå fengsling. B var således ikke vitne i lagmannsretten, og påtalemyndigheten har selv tilkjennegitt at man ikke kunne bygge på hans forklaring.

Videre anføres det at det under hovedforhandlingen helt klart fremkom at C var lovet løslatelse fra varetekt dersom han tilkjennega å ha kjøpt amfetamin av A. Han fastholdt under de tre ukene forhandlingene pågikk at A var trukket inn kun for å tilfredsstille etterforskeren i saken. Like klart fremkom det at C var i en særlig presset situasjon idet hans bolig brant ned mens han satt fengslet og hans hustru ble innlagt til psykiatrisk behandling. Han hadde derfor særlig sterke motiver for å innrette seg etter etterforskernes ønsker. Straks han var løslatt trakk C forklaringen vedrørende A tilbake - hvorpå han påny ble fengslet. Lagretten har åpenbart bygget på dette og svart nei på spørsmålet om As skyld.

Det synes umulig for en frifunnet utover dette å "sannsynliggjøre sin uskyld". Det vises særlig til kjennelse avsagt 3 juni 1994, hvor Høyesterett tilsynelatende bygget på en fortolkning av straffeprosessloven bestemmelser som gjør adgangen til å oppnå erstatning og oppreisning noe utvidet i forhold til tidligere praksis. I motsetning til nevnte sak er det ikke mulig å legge til grunn at A hadde noen som helst tilknytning til saken.

Lagmannsretten tar feil når den legger til grunn at bevisvurderingen ikke strider mot Den europeiske menneskerettighetskonvensjon. Lagmannsrettens syn betyr at en uskyldig i praksis har uhyre små - om noen - muligheter for å oppnå erstatning når han frifinnes fullt ut av domstolene. Så lenge amfetamin finnes i markedet er det i teorien mulig at A - eller hvem som helst annen - kan ha hatt befatning med dette. Ikke noen privatperson kan makte en slik bevisbyrde. Den alminnelige og lovfestede uskyldspresumsjon må være tilstrekkelig så lenge ikke annet er fremkommet ved domstolsbehandling.

Han har nedlagt slik påstand:

"Lagmannsretten kjennelse av 20 juni 1994 oppheves."

Påtalemyndigheten er kjent med kjæremålet, men har ikke fremkommet med merknader.

I kjæremålet anmodet advokat Nils Stenersen om utlån av saken dokumenter og tok forbehold om å supplere kjæremålet etter utlånet. Dokumentene ble oversendt advokat Stenersen 25 oktober 1994 med frist for ytterligere merknader. I prosesskrift datert 11 november 1994, er kjæremålet, som allerede nevnt, supplert på enkelte punkter.

Ved brev av 6 desember 1994 til Eidsivating lagmannsrett ba kjæremålsutvalget om en redegjørelse for hvorfor kun to av de tre dommerne i erstatningssaken var de samme som i straffesaken. Det ble vist til straffeprosessloven §447 tredje ledd 3. punktum hvor det fremgår at retten såvidt mulig skal settes med de samme dommere.

Førstelagmann Agnes Nygaard Haug gav følgende redegjørelse i brev mottatt av Høyesteretts kontor 14 desember 1994:

"Våren 1994 ble jeg som sjef for Eidsivating lagmannsrett oppmerksom på at et krav fra A om erstatning for uberettiget forfølgning, straffeprosessloven §444, §445, var blitt liggende uakseptabelt lenge hos forberedende dommer Wilhelm Omsted. Jeg mener å erindre at jeg hadde mottatt en klage fra As advokat over den sene saksbehandling, men på dette punkt må jeg ta et forbehold. Kort tid etter ble dommer Omsted delvis sykmeldt for en periode.

Alle forhold tatt i betraktning fant jeg det mest korrekt - og i samsvar med bestemmelsen i straffeprosessloven §447 tredje ledd 3. punktum - at dommer Omsted ikke fortsatte som dommer i saken.

Ekstraordinær lagdommer Sverre Bjørnsen ble derfor oppnevnt i hans sted."

Kjæremålsutvalgets forspørsel og førstelagmannens redegjørelse ble 15 desember 1994 sendt advokat Stenersen og Riksadvokaten med frist til 5 januar 1995 for eventuelle merknader. I prosesskrift datert 4 januar 1994 hevder advokat Stenersen at den saksbehandlingsfeil at dommer Omsted ikke deltok i behandlingen av erstatningssaken, må tillegges øket betydning når en ser at saken har blitt liggende uakseptabelt lenge i lagmannsretten, uten å være behandlet i det hele tatt.

Høyesteretts kjæremålsutvalg har full kompetanse i saken som gjelder kjæremål over lagmannsrettens avgjørelse i sak om erstatning etter straffeprosessloven kapittel 31.

Utvalget behandler først angrepet på lagmannsrettens saksbehandling.

Etter at statsadvokatens uttalelse forelå 3 februar 1993, var saken klar for realitetsbehandling i lagmannsretten. Den ble imidlertid ikke tatt under behandling før våren 1994, til tross for purringer fra As advokat. Lagmannsretten har i sin kjennelse beklaget dette sterkt. Utvalget er enig i at forholdet var meget beklagelig. Forsinkelsen kan imidlertid ikke antas å ha virket inn på resultatet, og det er ikke grunnlag for å oppheve lagmannsrettens kjennelse med sikte på ny behandling i lagmannsretten nå.

Etter straffeprosessloven §447 tredje ledd 3. punktum skal retten ved behandlingen av et slikt erstatningskrav såvidt mulig settes med de samme dommere som avgjorde straffesaken. Bare to av dommerne som var med under behandlingen av straffesaken i lagmannsretten, deltok under behandlingen av erstatningsspørsmålet. Som det allerede har fremgått, er det innhentet uttalelse fra førstelagmannen i Eidsivating om rettens sammensetning, som er gjengitt ovenfor.

Da førstelagmannen traff sin beslutning om å oppnevne en ny dommer, var forholdet, som pekt på i hennes uttalelse, at saken hadde ligget ubehandlet uakseptabelt lenge hos lagdommer Omstedt som forberedende dommer, og det ville forsinke den ytterligere om man skulle avvente Omsted som etter det opplyste var delvis sykemeldt. I denne spesielle situasjon var det etter utvalgets syn en forsvarlig beslutning som ble truffet, da det ble oppnevnt en annen dommer til å delta under behandlingen av saken, jf forbeholdet "såvidt mulig" i straffeprosessloven §447 tredje ledd 3. punktum. Det foreligger derfor ingen saksbehandlingsfeil på dette punkt.

Når det gjelder anførselen om at det burde ha vært avholdt muntlig forhandling i saken, bemerker utvalget at etter straffeprosessloven §387 første ledd 2.punktum kan rettens avgjørelse av spørsmålet om muntlig forhandling ikke angripes ved kjæremål eller anke. Den tilsvarende bestemmelse i tvistemålsloven §403 tredje ledd 2.punktum er tolket slik at når lagmannsretten, etter å ha vurdert spørsmålet, er kommet til at det ikke er grunn til å holde muntlig forhandling, kan denne vurdering ikke angripes ved kjæremål over den avgjørelse som deretter treffes, jf Schei, Tvistemålsloven med kommentarer, bind II, side 354. Tilsvarende er antatt å gjelde i forhold til straffeprosessloven §387 første ledd, jf kjennelse av Høyesteretts kjæremålsutvalg HR-1994-02146, jnr 871/1994, 3 november 1994.

Lagmannsrettens kjennelse må forstås slik at lagmannsretten ikke fant at særlige grunner talte for å holde muntlig forhandling, jf straffeprosessloven §387 første ledd 1. punktum. Utvalget finner ikke at det var noen feil at spørsmålet om muntlig forhandling ikke ble tatt opp med A og hans advokat, heller ikke i lys av den tid som var gått før erstatningssaken ble tatt opp til avgjørelse i lagmannsretten.

Utvalget går så over til å behandle realiteten i saken.

For at erstatning og oppreisning skal kunne gis etter straffeprosessloven §444, må det foreligge sannsynlighetsovervekt for at tiltalte ikke har begått den handling han er frifunnet for.

A ble fengslet 18 desember 1991, siktet for kjøp av minst 600 g amfetamin i Nederland og innførsel til og salg av dette i Norge. Den 14 januar 1992 ble siktelsen utvidet med 20 kilo amfetamin. A ble løslatt 30 april 1992. Tiltalen ble begrenset til salg av 900 gram amfetamin eller del av dette. Ved lagmannsrettens dom av 5 juni 1992 ble han frifunnet for forholdet.

Saken hadde bakgrunn i politiets opprulling av et stort narkotikanett i X. I forbindelse med dette oppgav to mistenkte under avhør A som en sentral aktør ved innførsel og videre salg i Norge av amfetamin. Det var fra ulikt hold de hadde kjennskap til As angitte delaktighet. Hvem som hadde vært importørene bak de store mengder amfetamin som hadde vært i omløp i distriktet, ble ikke avklart under rettsaken mot de åtte tiltalte.

Utvalget peker på at lagmannsrettens kjennelse i erstatningssaken er enstemmig. To av de tre dommerne hadde fulgt den umiddelbare bevisføringen under hovedforhandlingen i straffesaken. Dette tilsier i utgangspunktet at kjæremålsutvalget viser tilbakeholdenhet med å tilsidesette lagmannsrettens bedømmelse av bevisene. Betydningen av dette svekkes noe i nærværende sak hvor det gikk ca to år mellom hovedforhandlingen og realitetsbehandlingen av erstatningskravet.

Det har ikke for kjæremålsutvalget fremkommet opplysninger som gir grunnlag for å fravike lagmannsrettens vurderinger, som utvalget tiltrer.

Utvalget viser, som lagmannsretten, til at Jan C i flere samsvarende politiavhør oppgav at han hadde kjøpt opptil 900 gram amfetamin av A. Forklaringene er detaljerte og omfattende. Allerede i politiavhør 19 september 1991 redegjorde C for As befatning med amfetamin. Samtidig uttrykte han frykt for represalier, noe han også gjorde i senere avhør. Forklaringen ble bekreftet og utdypet i politiavhør 27 oktober og 12 desember 1991, hvor A også oppgis som importør fra Nederland. Sistnevnte forklaring bekreftes ved rettslig avhør i forbindelse med fengslingsmøte. C oppgav også navnene på de som han selv hadde solgt til. Han ble gjort kjent med at det var forbundet med streng straff å gi uriktig forklaring slik at en uskyldig skulle bli ilagt straffansvar.

Lagmannsretten uttaler:

"Riktignok trakk C anklagene mot A tilbake i en politiforklaring 31. januar 1992 og begrunnet dette med blant annet at han hadde avgitt sin tidligere forklaring vedrørende A fordi han var nervøs og følte seg presset. Han forklarte nå at han hadde kjøpt amfetaminen av en ukjent person. Denne forklaringen må sees i lys av at C allerede 3. februar 1992 trakk sin siste forklaring tilbake i forhørsretten. Han forklarte da (se dok 4.9.):

"Siktede fremsto igjen og forklarte at det han forklarte i sin politiforklaring 12. desember 91 var riktig, men ikke fullstendig. Etterat siktede hadde gitt denne forklaringen og ble løslatt fra varetektsfengslingen ble han ved flere anledninger og på flere måter truet på livet med oppfordring med å trekke forklaringen tilbake. Siktede ble redd og trakk også tilbake forklaringen, først via sin forsvarer og deretter i politiavhør 31. januar 92.

Siktede har nå tenkt nærmere over saken. Han ønsker å bli ferdig med de straffbare forhold han har befatning med og han ønsker derfor å legge alle kort på bordet. Han erkjenner derfor at han i tillegg til de 600 gram med ren amfetamin han tidligere har erkjent å ha kjøpt av A, har kjøpt ytterligere 300 gram Han har således kjøpt i alt 900 gram ren amfetamin av A i perioden fra våren 1989 til våren 1990 ..." ."

A har ikke anført noen nærmere holdepunkter for sin påstand om at C oppga A som selger fordi han da ble lovet løslatelse av politiet.

Siktelsen mot A vedrørende innførselen av 20 kilo amfetamin fra Amsterdam bygget på Bs forklaringer om at han formidlet kontakt mellom A og hovedleverandøren i Amsterdam. Forklaringene hans er samstemmige og detaljerte. Ved å fortelle om forholdet utsatte B seg for å bli tiltalt for medvirkning, noe han også ble. B nektet konsekvent straffansvar for dette punkt, mens han for øvrige narkotikaforbrytelser erkjente seg skyldig. As påstand om at Bs forklaring er falsk og at politiet visste dette, men tok med forholdet for lettere å oppnå fengsling, er ikke forsøkt nærmere underbygget. A har imidlertid hele tiden erklært seg ukjent med forholdene.

Utvalget finner etter en samlet vurdering - som lagmannsretten - at A ikke har gjort det sannsynlig at han ikke har foretatt de handlinger som dannet grunnlaget for tiltalen. Det er da ikke grunnlag for erstatning etter straffeprosessloven §444. Det understrekes at det følger av straffeprosessloven §444 at bevisbyrderegelen er en annen enn ved avgjørelsen av skyldspørsmålet. Tiltalte skal frifinnes dersom det kan være rimelig tvil om hans skyld, men han har bare krav på erstatning etter §444 dersom det er gjort sannsynlig at han ikke var skyldig i den handling han var tiltalt for. Riktigheten av frifinnelsen i straffesaken trekkes ikke i tvil.

For så vidt gjelder forholdet til Den europeiske Menneskerettighetskonvensjon, slutter utvalget seg til lagmannsrettens bemerkninger under henvisning til Høyesteretts kjennelse i Rt-1994-721.

Når det er krevet erstatning etter straffeprosessloven §444, bør retten i alminnelighet også vurdere om det er grunnlag for å gi erstatning etter rimelighetsregelen i §445, selv om denne ikke er påberopt uttrykkelig. For lagmannsretten ble bare straffeprosessloven §444 angitt som grunnlag for erstatningskravet, og lagmannsretten har ikke vurdert §445. Kjæremålsutvalget har full kompetanse. Da det nødvendige grunnlag foreligger, og det synes ubetenkelig, treffer utvalget selv avgjørelse i saken, jf straffeprosessloven §385 tredje ledd.

A har anslått sitt direkte inntektstap i tilknytning til varetektsfengslingen til kr 100.000. Som en følge av de psykiske og personlige problemer som fengslingen og rettergangen har skapt, lokalmiljøets kjennskap til saken og presseomtalen, hevder han at det er realistisk at han vil være arbeidsledig eller sosialklient resten av livet. Han overveier å flytte fra stedet og selge sin eiendom med tap. Han har krevet en samlet erstatning på kr 1.500.000 for å kompensere endel av det totale tap som er lidt og må antas å oppstå for fremtiden.

§445 hjemler normalt ikke erstatning for tap som er en naturlig og vanlig følge av en forfølgning, herunder en tid i varetekt. Skal et krav om erstatning føre frem, må det fremstå som rimelig at det ytes erstatning, og den påførte skaden må være "særlig" eller "uforholdsmessig". Dette kravet refererer både til skadens årsak og karakter, og til dens konsekvenser for skadelidte, jf Høyesteretts kjennelse i Rt-1994-721.

Et tap som følge av et varetektsopphold på ca 4,5 måneder kan i utgangspunktet ikke anses som "særlig eller uforholdsmessig" i forhold til en siktelse for en alvorlig narkotikaforbrytelse, som den tiltalen mot A gjaldt. Om grunnlaget for siktelsene og tiltalen, vises til bemerkningene ovenfor.

Påstandene og kravene er udokumenterte. At saken har påført A et visst tap og har vært en betydelig personlig belastning anses likevel utvilsomt, men det foreligger ikke grunnlag for å anta at han har blitt påført tap eller belastning utover det som må anses påregnelig ved rettsforfølgning ved såpass alvorlige narkotikaforbrytelser som A var mistenkt og ble tiltalt for. Det foreligger ikke noe som tyder på forsømmelighet fra politiets side, og fra A ble fengslet til den frifinnende dom forelå, gikk det ikke mer enn 6 måneder.

Da det således ikke er grunnlag for erstatning etter verken §444 eller §445, blir det ikke aktuelt med oppreisning, jf §446.

Kjæremålet blir etter dette å forkaste.

Kjennelsen er enstemmig.