Hopp til innhold

HR-1995-2014-S - Rt-1995-1583

Fra Rettspraksis
Instans: Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse
Dato: 1995-10-12
Publisert: HR-1995-02014-S - Rt-1995-1583 (505-95)
Stikkord: Straffeprosess, Beslag, Inndragning
Sammendrag:
Saksgang: Høyesterett HR-1995-02014 S, jnr 1168/1995
Parter:
Forfatter: Skåre, Gussgard, Coward
Lovhenvisninger: Straffeloven (1902) §34, §35, §37a, Straffeprosessloven (1981) §203, §217, Straffeloven (1902), §388


Saken gjelder spørsmål om å opprettholde beslag i et pengebeløp som er anført å være vinning oppnådd ved salg av narkotika.

Bergen forhørsrett avsa den 30 mai 1995 kjennelse med slik slutning:

"Bergen politikammer kan fortsatt holde beslaglagt kr 12300,- inntil inndragningssaken vedrørende beløpet er rettskraftig avgjort."

Ved Gulating lagmannsretts kjennelse av 5 juli 1995 ble kjæremål mot kjennelsen fra A forkastet.

Det beslaglagte beløp refererer seg til beslag foretatt av Oslo politikammer hos A på hans bopel i Oslo 12 september 1993 i en narkotikasak. Ved Gulating lagmannsretts dom av 15 april 1994 ble han domfelt for narkotikaforbrytelser til en straff av fengsel i 6 år. Domfeltes anke over saksbehandlingen ble forkastet ved Høyesteretts kjennelse av 15 desember 1994.

Under behandlingen av saken for lagmannsretten ble det av påtalemyndigheten ikke nedlagt påstand om inndragning. Inndragningspåstand var ikke forbeholdt i tiltalen. Bergen politikammer har den 6 januar 1995, etter statsadvokatens ordre, utferdiget inndragningsforelegg mot domfelte for ovennevnte beløp, som ikke er vedtatt.

Det nærmere saksforhold framgår av forhørsrettens og lagmannsrettens kjennelser. Det er her også referert til de tidligere kjennelser i beslagssaken.

A har påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det er anført:

"Lagmannsrettens kjennelse påstås opphevet grunnet saksbehandlingsfeil - mangelfulle kjennelsesgrunner - når retten legger til grunn at det beslaglagte pengebeløp har tilknytning til det hasj-parti han ble domfelt for å ha medvirket til salg av.

Lagmannsretten skriver om dette:

"Selv om det er gått noe tid mellom tidsangivelsene i de forhold han er domfelt for salg og til beslaget ble foretatt, er det overveiende sannsynlig at pengene stammer fra salg av narkotika han er domfelt for, og står da i umiddelbar forbindelse med domfellelsen, jf Rt-1983-1422."

Dette er ikke lagt til grunn av hverken påtalemyndigheten eller forsvarer, og må kreve en nærmere begrunnelse fra retten. Oslo politikammer la til grunn for det opprinnelige beslag at pengene hadde sammenheng med heroinbeslaget i Oslo. Siktelsen knyttet til salg ble senere henlagt (bortfalt), slik at den kjærende part kun er tiltalt og domfelt for oppbevaring av narkotika her. Bergen politikammer har som begrunnelse for opprettholdelse av beslaget vist til domfellelsen for salg i tilknytning til hasjisen fra Danmark.

Hverken forhørsretten eller lagmannsretten synes videre å ha vært oppmerksom på at det foreligger bekreftelser i saken på at pengebeløpet er dels lånt beløp og dels stønader fra det offentlige.

Jeg viser til min skriftlige fremstilling for forhørsretten og kjæremålet til lagmannsretten.

Subsidiært anføres at drøftelsen knyttet til at pengebeløpet er transportert til en annen er mangelfull. Det fremgår ikke at vilkårene i straffeloven §37a er drøftet. Lagmannsrettens gjengivelse av at pengene er "gitt" til samboeren er unøyaktig i det dette kan forstås som en gave. Det fremgår av den foreliggende erklæring at beløpet er transportert . Gavespørsmålet er ikke tatt opp eller drøftet av lagmanns- eller forhørsretten.

Da den samme feil går igjen både i forhørsrettens og lagmannsrettens kjennelse, antas riktig at begge kjennelser påstås opphevet, jfr Rt-1993-1121."

Den kjærende part har nedlagt slik påstand:

"Lagmannsrettens og forhørsrettens kjennelser oppheves."

Politiet er kjent med kjæremålet og har henholdt seg til forhørsrettens og lagmannsrettens kjennelser.

Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at kjæremålet gjelder lagmannsrettens avgjørelse av et kjæremål, og utvalgets kompetanse er da begrenset som angitt i straffeprosessloven §388. Kjæremålet gjelder lagmannsrettens saksbehandling. Den kan prøves av utvalget.

Kjæremålsutvalget kan ikke se at det for lagmannsretten var anført at pengene dels stammet fra et lån, dels fra stønader fra det offentlige. At dette ikke er drøftet av lagmannsretten, kan da ikke være noen saksbehandlingsfeil.

Lagmannsretten har lagt til grunn at de beslaglagte pengene direkte stammer fra omsetning av narkotika som A er dømt for å ha hatt befatning med. Som begrunnelse er det vist til hvor pengene ble funnet og til at beslaget hovedsakelig besto av 100- kronesedler. Således ble 70 100-kronesedler funnet i en bokhylle. Kjæremålsutvalget finner at kjennelsen er tilstrekkelig begrunnet på dette punkt. Lagmannsrettens bevisbedømmelse kan utvalget ikke prøve.

Kjæremålsutvalget vil bemerke at for at et krav på inndragning skal kunne sikres etter straffeprosessloven §203, må påtalemyndigheten ta sikte på en senere gjenstandskonfiskasjon, jf Bratholm/Matningsdal Straffeloven side 102. Dersom kravet går ut på en ren verdiinndragning, kan kravet sikres ved heftelse etter straffeprosessloven §217.

Subsidiært har den kjærende part anført at lagmannsrettens drøftelse av anførselen om at pengene er transportert til en annen, er mangelfull.

Kjæremålsutvalget er enig i at lagmannsretten her er noe knapp. Kjennelsen gjelder imidlertid bare beslag etter straffeprosessloven §203 - det er ikke selve inndragningspørsmålet som skal avgjøres. Beslag kan skje dersom tingen antas å kunne inndras. Kjæremålsutvalget forstår lagmannsretten slik at den ikke har ansett transporten til samboeren som noen hindring for beslaget. Det er pekt på at pengene var i politiets besittelse da transporten fant sted. Det kunne ha vært vist til straffeloven §37a som - ved overdragelse av ting etter gjerningstidspunktet - gir hjemmel for inndragning overfor mottaker av ting som kan inndras med hjemmel i straffeloven §34 og §35. Slik denne saken ligger an, finner kjæremålsutvalget ikke at det var noen særlig grunn til å gå nærmere inn på vilkårene i straffeloven §37a. Selv om kjennelsesgrunnene er noe knappe, finner kjæremålsutvalget ikke grunn til å oppheve kjennelsen.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning :

Kjæremålet forkastes.