HR-1995-2065-S
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1995-11-03 |
| Publisert: | HR-1995-02065s |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1995-02065S, jnr 1376/1995 |
| Parter: | A mot Påtalemyndigheten |
| Forfatter: | Langvand, Tjomsland, Stang Lund |
| Lovhenvisninger: | Utleveringsloven (1975) §20, Straffeprosessloven (1981) §388 |
Eiker, Modum og Sigdal forhørsrett avsa 5 oktober 1995 kjennelse med slik slutning:
"1. Vilkårene for å utlevere A, født xx.xx.1969, til Tyskland er til stede.
2. A, født xx.xx.1969, kan holdes i fengslig forvaring inntil annet bestemmes av retten eller kompetent påtalemyndighet, dog ikke ut over 26. oktober 1995 kl. 15.00."
A påkjærte kjennelsen til Borgarting lagmannsrett som 17 oktober 1995 avsa kjennelse med slik slutning:
"1. Forhørsrettens kjennelse, slutningens punkt 1, oppheves.
2. Kjæremålet over forhørsrettens fengslingskjennelse forkastes."
Det nærmere saksforhold fremgår av forhørsrettens og lagmannsrettens kjennelser.
A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Han har bedt om å bli løslatt, og han har videre uttalt seg om anklagen fra tyske myndigheter.
I forsvarerens støtteskriv er det hovedsaklig anført:
Kravet om utlevering må forkastes fordi det ikke foreligger noen utleveringsbegjæring som tilfredstiller lovens krav. Det må være en tysk rettsinstans som treffer beslutning om begjæring om utlevering. Det er således verken tilstrekkelig med en anmodning fra en ambassade eller fra tysk påtalemyndighet. Når det enda ikke foreligger noen formell utleveringsbegjæring er fristen på fire uker etter utleveringsloven §20 utløpt, og A må da løslates. Det er anført at lagmannsretten har vurdert det foreliggende bevismateriale uriktig. Etter politiets siktelse er det klart at det ikke kan bli snakk om å utlevere A for ran.
Det er lagt ned slik påstand:
"1. Kravet om utlevering av A til Tyskland forkastes.
2. A løslates."
Politiet kan ikke se at lagmannsretten har begått feil som kan danne grunnlag for fortsatt kjæremål. Det kan ikke være tvil om at den tyske verbalnote er å anse som en rettsgyldig utleveringsbegjæring.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at kjæremålet først kom inn til utvalget 27 oktober 1995 - dagen etter at fengslingsfristen utløp. Den kjærende part har da ikke rettslig interesse i kjæremålet vedrørende fengslingskjennelsen som må avvises.
Lagmannsretten har opphevet forhørsrettens kjennelse når det gjelder utleveringsspørsmålet. A har påkjært kjennelsen og har nedlagt påstand om at kravet om utlevering forkastes. Han er uenig i det som uttales i kjennelsen vedrørende spørsmålet om det foreligger en relevant utleveringsbegjæring og om han med skjellig grunn kan mistenkes for medvirkning til legemsbeskadigelse. Dette gjelder imidlertid forhold som utvalget ikke kan prøve i et videre kjæremål, jf straffeprosessloven §388.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning :
Kjæremålet avvises.