HR-1995-2066-S
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1995-11-02 |
| Publisert: | HR-1995-02066s |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1995-02066S , jnr 1375/1995 |
| Parter: | |
| Forfatter: | Aasland, Langvand, Tjomsland |
| Lovhenvisninger: | Veitrafikkloven (1965) §31, §33, §3, §5, Straffeprosessloven (1981) §388 |
A, født xx.xx.1971, ble 14 juni 1995 tiltalt for overtredelse av vegtrafikkloven §31 jf §5 første ledd og §3 første ledd. Han ble målt med lasermåler til en fart av 164 km/t i 80 km sone.
Politiet beslagla As førerkort 22 april 1995 med As samtykke. A trakk 6 juli 1995 tilbake sitt samtykke. Politiet fremmet begjæring om fortsatt beslag i medhold av vegtrafikkloven §33 nr 5.
Nordmøre herredsrett besluttet ved kjennelse 27 juli 1995 at førerkortet til A kunne holdes fortsatt beslaglagt til straffesaken mot ham er rettskraftig avgjort, men ikke utover 30 november 1995. Frostating lagmannsrett opphevet 23 august 1995 forhørsrettens kjennelse på grunn av saksbehandlingsfeil.
Nordmøre herredsrett avsa 5 september 1995 kjennelse med slik slutning:
"Førerkort tilhørende A, født xx.xx.1971, kan fortsatt holdes beslaglagt til straffesaken mot ham er rettskraftig avgjort, dog ikke ut over 31. desember 95."
A påkjærte kjennelsen til Frostating lagmannsrett som 19 september 1995 avsa kjennelse med slik slutning:
"Kjæremålet forkastes, dog slik at lengstetiden for førerkortbeslaget settes til 22. desember 1995."
A har i rett til påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kjæremålet er angitt å gjelde feil i lagmannsrettens saksbehandling og lovforståelse.
Det anføres at lagmannsretten i sin begrunnelse ikke har angitt noen vurdering av spørsmålet om beslaget er et "uforholdsmessig inngrep". Det later til at anførelsen og dokumentasjonen rundt dette forholdet ikke er behandlet. En omfattende dokumentasjon av uforklarlig feilmåling later heller ikke til å være behandlet. Frostating lagmannsretts kjennelse må følgelig oppheves på grunn av saksbehandlingfeil.
Subsidiært anfører A at det skal tillegges stor vekt at beslaget vil virke som et "uforholdsmessig inngrep" når beslaget fører til store problemer i arbeidsforholdet til siktede. Lagmannsretten har ikke tatt hensyn til disse forhold og derved benyttet en feil lovforståelse.
Midlertidig beslag av førerkort skal forbeholdes de åpenbare tilfelle, slik at det ikke i praksis gjennomføres avstraffelse før skyldspørsmålet er prøvet. Den tvil som eksisterer vedrørende bruk av lasermåler i trafikkovervåkningen, må tilsi at beslag ikke benyttes.
Tap av førerkort i perioden forut for hovedforhandlingen vil kunne ramme meget hardt. Fordelen ved å opprettholde midlertidig beslag fremfor eventuell inndragning etter prøving av skyldspørsmålet, er såvidt beskjedne at disse må vike for det langt mer tungtveiende prinsipp om at straff ikke skal effektueres før dom.
Det er nedlagt slik påstand:
Prinsipalt:
"Førerkort tilhørende A blir å tilbakelevere straks."
Subsidiært:
"Lagmannsrettens kjennelse oppheves."
Politiet har kommentert kjæremålet.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at kjæremålet gjelder lagmannsrettens avgjørelse av et kjæremål, og utvalgets kompetanse er begrenset slik det følger av straffeprosessloven §388. Utvalget kan prøve saksbehandlingen for lagmannsretten og den lovtolkning avgjørelsen bygger på, men ikke bevisbedømmelsen og den konkrete rettsanvendelse.
Kjæremålet er dels rettet mot saksbehandlingen, dels mot avgjørelsens realitet. Angrepet på saksbehandlingen er begrunnet med at det ikke fremgår av kjennelsesgrunnene om lagmannsretten har overveid om førerkortbeslaget vil være et uforholdsmessig inngrep, og heller ikke om den har overveid de feilkilder som er knyttet til fartsmålingen.
Lagmannsretten har gjengitt siktedes anførsler om at beslaget vil være et uforholdsmessig inngrep, og har uttrykkelig nevnt spørsmålet om uforholdsmessighet i sin drøftelse av beslagstidens lengde. Utvalget finner dette tilstrekkelig til å vise at lagmannsretten har vurdert spørsmålet. Når det gjelder fartsmålingen, har lagmannsretten begrunnet hvorfor den etter omstendighetene ikke finner det nødvendig å gå inn på de innvendinger som er reist mot målemetoden, og utvalget kan ikke se at begrunnelsen er mangelfull.
De innvendinger som er reist mot avgjørelsens realitet, knytter seg til den konkrete rettsanvendelse, som utvalget ikke kan prøve.
Kjæremålet må etter dette forkastes.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.