HR-1995-213-K
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1995-03-30 |
| Publisert: | HR-1995-00213k |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1995-00213K , jnr 109/1995 |
| Parter: | Y (advokat Tore Pedersen) mot X (advokat Steingrim Wolland) |
| Forfatter: | Skåre, Hellesylt, Coward |
| Lovhenvisninger: | Barneloven (1981) §38, Tvistemålsloven (1915) §172, §174, §180, §404, §43 |
Y og X inngikk ekteskap i 1987. De er senere separert. De har et felles barn, S1 født xx.xx.86. Ifølge separasjonssøknaden skal partene ha felles foreldreansvar for barnet, og det skal bo hos sin mor. Y begjærte overfor herredsretten foreløpig avgjørelse etter barneloven §38 tredje ledd for at han skulle ha den daglige omsorg for barnet. Begjæringen ble begrunnet med at X aktet å flytte til Danmark med sin samboer og ta barnet med seg. Herredsretten avsa samme dag kjennelse med slik slutning:
"1. Inntil rettskraftig avgjørelse har Y daglig omsorg for S1 født xx.xx.86.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.
3. Denne avgjørelse faller bort hvis ikke Y har tatt ut stevning i saken innen 01. april 95.
4. Denne avgjørelse faller bort hvis X skriftlig erklærer at hun ikke vil reise ut av Norge med S1."
X påkjærte kjennelsen til A lagmannsrett, som ikke fant at det forelå "særlige grunner" etter barneloven §38 tredje ledd som skulle tilsi foreløpig avgjørelse. Retten viste til barneloven §43, som fastsetter at den ene av foreldrene ikke kan flytte til utlandet med barnet uten samtykke fra den annen når det er uenighet om hvor barnet skal bo. Dessuten hadde politiet forkynt pålegg til X som forhindret henne i å ta barnet ut av landet. Retten uttalte at frykt for kidnapping kunne være en særlig grunn til foreløpig avgjørelse, men fant at det ikke var situasjonen i den foreliggende saken.
Lagmannsretten avsa kjennelse med følgende slutning:
"1. Begjæring om midlertidig avgjørelse tas ikke til følge.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Y til X kr 4000 -kronerfiretusen- 2 -to- uker fra forkynnelsen av denne kjennelse."
Y har påkjært lagmannsrettens kjennelse videre til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det opplyses at X har flyttet til Danmark med barnet. Den kjærende part viser til at motparten ved å gjennomføre flyttingen illojalt har handlet i strid med lov og avtale, og at barneloven §43 og politiets forkynning ikke ga tilstrekkelig vern mot flytting av barnet ut av landet. Den ankende hevder videre at han av lagmannsretten ikke skulle vært pålagt å betale saksomkostninger. Saken måtte ansees som tvilsom. Dessuten var motparten ansvarlig for konflikten, idet hun holdt skjult at hun skulle flytte med barnet. Når det hele ble kjent, var han tvunget til å gå rettens vei for å sikre sin medinnflytelse. Begjæring etter barneloven §38 tredje ledd var eneste virkemiddel. Det ble lagt ned slik påstand:
"1. Y gis den daglige omsorg for S1, født xx.xx.86, inntil rettskraftig avgjørelse foreligger.
2. Y gis rett til å hente S1, født xx.xx.86, eventuelt la seg bistå av politiet.
3. Y tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten og for Høyesterett med kr 10000,-."
X har tatt til motmæle. Det hevdes at Høyesteretts kompetanse i den foreliggende sak er begrenset i tvistemålsloven §404 til å prøve lagmannsrettens lovtolkning, og at retten er avskåret fra å legge til grunn andre eller nye faktiske opplysninger. Det er lagt ned slik påstand:
"1. Kjæremålet forkastes.
2. X tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett med kr 2000,-."
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at saken gjelder et videre kjæremål, slik at utvalgets kompetanse er begrenset etter tvistemålsloven §404. - Utvalget kan ikke se at lagmannsretten har tolket den relevante bestemmelsen, barneloven §38 tredje ledd, feil. Det som nærmere er anført fra den kjærende parts side på dette punkt, gjelder i realiteten særlig lagmannsrettens anvendelse av bestemmelsen, som kjæremålsutvalget ikke kan overprøve.
Også lagmannsrettens avgjørelse av saksomkostningsspørsmålet er påkjært. På dette punktet har kjæremålsutvalget full kompetanse. Utvalget er kommet til at det ikke bør tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten, jf unntaksbestemmelsen i tvistemålsloven §172 annet ledd (jf §180 annet ledd). Etter utvalgets mening var saken - også ut fra de opplysninger som forelå da lagmannsretten traff sin avgjørelse - så tvilsom at det var grunn for faren til å reise krav om midlertidig avgjørelse om den daglige omsorgen. Det som var kommet frem om morens planer om å reise til Danmark med sønnen, ga grunnlag for atskillig tvil om hvordan konflikten mellom foreldrene kunne løses. Herredsretten kom også til et annet resultat enn lagmannsretten i den midlertidige avgjørelsen etter barneloven §38.
For Høyesteretts kjæremålsutvalg er kjæremålet etter dette dels vunnet, dels tapt. Etter hovedregelen i tvistemålsloven §174 jf §180 annet ledd bør hver av partene bære sine omkostninger for kjæremålsutvalget.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
I lagmannsrettens kjennelse gjøres den endring at saksomkostninger ikke tilkjennes. For øvrig forkastes kjæremålet.
Saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg tilkjennes ikke.