HR-1995-214-K
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1995-03-30 |
| Publisert: | HR-1995-00214k |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Eidsivating lagmannsrett LE-1995-00075 K - Høyesterett HR-1995-00214K , jnr 115/1995. |
| Parter: | A (advokat Tor Øystein Enge) mot Fredrikstad kommune (advokat Geir Hovland). |
| Forfatter: | Hellesylt, Schei, Coward |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915), Barnevernloven (1992), Domstolloven (1915) §153, §154, Tvistemålsloven (1915) §404, §483, Sosialtjenesteloven (1991) §9-10, Barnevernloven (1992) §4-19, §7-1, EMK (1999), EMK (1999) |
Saken gjelder spørsmålet om fylkesnemndas vedtak om samvær etter lov om barneverntjenester kan bringes inn for domstolene etter tvistemålsloven kapittel 33.
Fylkesnemnda i Østfold fattet 6 april 1994 vedtak etter barnevernloven §7-1 bokstav i jf §4-19, med slik slutning:
"1. A og hans sønn B, født xx.xx.1984, gis rett til samvær med hverandre en gang annenhver måned. Varigheten av samvær pr. gang settes til 4 timer.
2. Samværene skal skje under tilsyn av barneverntjenesten."
A reiste sak for Sarpsborg byrett og nedla slik påstand:
"1. A har rett til samvær med sønnen B, født xx.xx.1984 minimum 12 ganger pr. år.
2. Samværene skal ha en varighet av minimum 6 timer. Det opprettes eventuelt en tilsynsordning etter rettens nærmere bestemmelse.
3. Samværordningen evalueres etter 1 år av en fagperson utpekt av barneverntjenesten i Fredrikstad og A i fellesskap."
Det fremgår av stevningen at saken er reist etter reglene i tvistemålsloven kapittel 33.
Sarpsborg byrett avsa 28 november 1994 kjennelse med slik slutning:
"Saken avvises."
A påkjærte kjennelsen til Eidsivating lagmannsrett som 10 februar 1995 avsa kjennelse med slik slutning:
"1. Byrettens avgjørelse om å avvise saken stadfestes.
2. Saksomkostninger for byretten tilkjennes ikke.
3. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler A til Fredrikstad kommune 1.500 - ettusenfemhundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelse av denne kjennelse."
A har påkjært kjennelsen, slutningens punkt 1 og 3, til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Han har rettidig begjært oppreisning for oversittelse av kjæremålsfristen.
A har i det vesentligste anført at Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse i Rt-1994-1162 ikke kan være avgjørende for inneværende sak da det ikke foreligger annen mulighet for overprøving av fylkesnemndas vedtak enn via herreds- og byretten. Kjæremålsutvalget har ikke tatt stilling til rettsvirkningene av sitt standpunkt. Videre har han anført at den lovforståelse som kjæremålsutvalget har lagt til grunn i Rt-1994-1162, som byretten, tiltrådt av lagmannsretten, har fulgt opp i inneværende sak, strider mot Den europeiske menneskerettighetskonvensjon artikkel 6 nr 1. Selv om vedtaket kan prøves for domstolene etter de alminnelige regler om prøving av forvaltningsvedtak, er prinsippet om "fair trial" i konvensjonen ikke tilfredsstillet idet fylkesnemndas vedtak ikke kan overprøves forvalt-ningsmessig. Resultatet blir etter dette at fylkesnemndas skjønnsutøvelse kun kan prøves av domstolene opp mot myndighetsmisbrukslæren. Domstolene kan ikke prøve fylkesnemndas alminnelige frie skjønn, og konsekvensen er at dette kun er undergitt en eninstansbehandling.
Det er nedlagt slik påstand:
"1. Sak A 537/94 for Sarpsborg Byrett fremmes.
2. A tilkjennes saksomkostninger for lagmannsrett og Høyesterett."
Fredrikstad kommune har i sitt kjæremålstilsvar anført at kjæremålet kan synes for sent avgitt. I såfall påstås kjæremålet avvist.
Dersom kjæremålet er avgitt i tide, anføres det at lagmannsrettens kjennelse er i samsvar med gjeldende rett, ettersom nærværende sak gjelder spørsmålet om omfanget av en samværsrett, noe som ikke kan karakteriseres som noe tvangsinngrep som skal behandles etter tvistemålsloven kapittel 33.
Under forutsetning av at kjæremålet er rettidig, er det nedlagt slik påstand:
"1. Kjæremålet forkastes.
2. Kjæremotparten tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett."
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at kjæremålserklæringen er inngitt en dag for sent. Fristoversittelsen er ikke forsettlig. Vilkårene for å kunne gi oppreisning for fristoversittelsen etter domstolloven §153 og §154 foreligger, og utvalget finner at oppreisning bør gis.
Når det gjelder kjæremålet, bemerker utvalget at dets kompetanse er begrenset etter tvistemålsloven §404. Lagmannsrettens lovtolking og saksbehandling kan prøves. Utvalget legger til at §404 nr 1 ikke er anvendelig fordi vedtaket, selv om det ikke skulle kunne overprøves etter de særlige regler i tvistemålsloven kap 33, vil kunne prøves etter de alminnelige regler for rettslig prøving av forvaltningsvedtak, jf tvistemålsloven kap 30.
Det som i saken er krevd overprøvd etter tvistemålsloven kap 33, er fylkesnemndas vedtak om samvær. Saksøkeren har fremsatt krav om et mer omfattende samvær med sønnen enn det nemnda har fastsatt. Under henvisning til Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse i Rt-1994-1162 har byretten og lagmannsretten lagt til grunn at et slikt vedtak om samvær ikke kan overprøves etter kap 33.
Kjæremålsutvalget finner at lagmannsrettens og byrettens kjennelse bygger på en uriktig tolking av reglene for overprøving av fylkesnemndas vedtak, jf barnevernloven §7-1 og sosialtjenesteloven §9-10. Høyesteretts kjæremålsutvalg har i kjennelse av 9 mars 1995, lnr 158 K/1995, lagt til grunn at fylkesnemndas vedtak om samvær, i et tilfelle hvor omsorgen var fratatt foreldrene, kunne prøves etter tvistemålsloven kap 33. Lovforståelsen er utførlig begrunnet, og utvalget viser til kjennelsen. Kjennelsen gjelder et helt parallelt tilfelle med nærværende sak, og den rettsoppfatning kjennelsen bygger på, må utvilsomt legges til grunn.
Det bemerkes at de omkostninger som den kjærende part er påført ved kjæremålet, skal dekkes av det offentlige som en del av de utgifter som påløper ved den rettslige overprøving, jf tvistemålsloven §483.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning :
1. Det gis oppreisning for oversittelse av kjæremålsfristen.
2. Lagmannsrettens og byrettens kjennelser oppheves og saken hjemvises til byretten for behandling etter tvistemålsloven kap 33.