HR-1995-2164-S
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1995-12-21 |
| Publisert: | HR-1995-02164s |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1995-02164S , jnr 1477/1995 |
| Parter: | |
| Forfatter: | Holmøy, Dolva, Bugge |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §229, Straffeprosessloven (1981) §171, §230, §174, §184, §185, §388 |
A, født xx.xx.1973, er siktet for overtredelse av straffeloven §229 første ledd 1. straffalternativ jf §230. Nord-Jarlsberg politikammer begjærte ham den 11 desember 1995 varetektsfengslet for fire uker under henvisning til gjentagelsesfare. Ved Horten forhørsretts kjennelse av samme dag ble begjæringen ikke tatt til følge. Politiet påkjærte kjennelsen. Agder lagmannsrett avsa den 12 desember 1995 kjennelse med slik slutning:
"A, født xx.xx.1973, kan holdes i varetektsfengsel til retten eller påtalemyndigheten bestemmer noe annet, dog ikke lenger enn til mandag 8. januar 1996 kl. 15oo."
Siktede har påkjært kjennelsen til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kjæremålet retter seg mot lagmannsrettens saksbehandling og lovanvendelse. Det er særlig anført:
Lagmannsrettens kjennelse er mangelfullt begrunnet. Når det gjelder gjentagelsesfaren, har retten i hovedtrekk vist til tidligere avsagte dommer mot siktede, men ikke gitt en nærmere vurdering av den aktuelle kriminalitets art og hyppighet, jf Rt-1993-905. Etter lovforarbeidene stilles det krav om omfattende eller langvarig kriminell aktivitet som man ikke kan stoppe på annen måte enn ved fengsling. Når det gjelder spørsmålet om fengsling vil være et uforholdsmessig inngrep, har retten ikke vurdert dette i forhold til at siktede er i arbeid som lærling, at han er i en rehabiliteringssituasjon, hans unge alder og at det er spørsmål om fengsling i julen.
Lagmannsretten har anvendt straffeprosessloven §171 første ledd nr 3 feil. Det er et krav at siktede med sterk grad av sannsynlighetsovervekt vil begå nye straffbare handlinger om han ikke fengsles. Flere tidligere domfellelser behøver i seg selv ikke være nok til å konstatere tilbakefallsfare. Det er krav om kriminalitet av en viss hyppighet. Slike enkeltstående handlinger som siktede tidligere er domfelt og nå siktet for, er ikke nok. Det må foretas en helhetsvurdering der kriminalitetens art og hyppighet, domfeltes livssituasjon med videre er av betydning. Lagmannsretten har videre tolket straffeprosessloven §174 feil når den ikke har ansett fengsling som et uforholdsmessig inngrep, jf det som er anført om bl a siktedes arbeidssituasjon.
Det er lagt ned påstand om at lagmannsrettens kjennelse oppheves og siktede løslates.
Politiet er kjent med kjæremålet.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at utvalgets kompetanse er begrenset til å prøve lagmannsrettens saksbehandling og lovtolking, jf straffeprosessloven §388.
Lagmannsretten har i sin kjennelse funnet at vilkårene for å fengsle siktede i medhold av straffeprosessloven §185 jf §184 jf §171 første ledd nr 3 er til stede. I kjennelsen er redegjort for siktedes tidligere kriminalitet, dens art og omfang, og det er foretatt en konkret vurdering av gjentagelsesfaren. Etter utvalgets syn er begrunnelsen tilstrekkelig, og utvalget kan heller ikke se at det er mangler ved lagmannsrettens behandling av spørsmålet om varetektsfengsling vil være et uforholdsmessig inngrep overfor siktede.
Utvalget oppfatter den påkjærte kjennelse slik at lagmannsretten mener at det er en sterk grad av sannsynlighet for at siktede vil begå nye voldshandlinger dersom han ikke varetektsfengsles. Angrepet på lagmannsrettens tolking av bestemmelsene i straffeprosessloven §171 første ledd nr 3 og §174 kan etter utvalgets syn ikke føre frem. Den konkrete anvendelse av bestemmelsene kan utvalget ikke prøve.
Kjæremålet blir etter dette å forkaste.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning :
Kjæremålet forkastes.