HR-1995-2166-S
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1995-12-29 |
| Publisert: | HR-1995-02166s |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1995-02166S, jnr 1480 |
| Parter: | A mot Påtalemyndigheten |
| Forfatter: | Backer, Schei, Stang Lund |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §267, §268, Straffeprosessloven (1981) §388 |
A, født xx.xx.1977 og B, født xx.xx.1976, er siktet for overtredelse av straffeloven §267 første ledd jf annet ledd jf §268 annet ledd.
Ved Bergen forhørsretts kjennelse av 8 desember 1995 ble de varetektsfengslet til 5 januar 1996 kl 15 med brev- og besøkskontroll de to første ukene. A påkjærte kjennelsen. Ved Gulating lagmannsretts kjennelse av 12 desember 1995 ble kjæremålet forkastet.
A har påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kjæremålet retter seg mot lagmannsrettens saksbehandling, mangelfulle kjennelsesgrunner. Det er anført:
Forholdet er tilstått og saken er tilnærmet oppklart. Til tross for dette har lagmannsretten funnet at det foreligger bevisforspillelsesfare og vist til at det gjenstår endel etterforskning. Det må være en svært begrenset etterforskning som gjenstår før man eventuelt kan konstatere at ytterligere bevisforspillelsesfare ikke foreligger. Det må politiet kunne utføre innen en atskillig kortere frist enn fire uker. Det er videre en saksbehandlingsfeil at lagmannsretten ikke har tatt stilling til hvorvidt fengsling i fire uker vil være et uforholdsmessig inngrep hensett til den tilståelse som foreligger. Det er ikke tilstrekkelig at retten kun viser til forhørsrettens begrunnelse på dette punkt.
Det er lagt ned påstand om at lagmannsrettens kjennelse oppheves.
Politiet er kjent med kjæremålet.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at kjæremålet er et videre kjæremål hvor utvalgets kompetanse er begrenset etter straffeprosessloven §388.
Lagmannsretten har lagt til grunn - og begrunnet - at det foreligger fare for bevisforspillelse ved løslatelse. Bevisbedømmelsen her kan utvalget ikke prøve. Retten har konstatert at fengslig forvaring anses nødvendig og har ellers vist til forhørsrettens nærmere begrunnelse. Kjæremålsutvalget finner det ikke tvilsomt at lagmannsretten her nettopp har hatt for øye bl a spørsmålet om fengsling representerer et uforholdsmessig inngrep.
Utvalget kan i det hele ikke se at det foreligger feil ved lagmannsrettens saksbehandling, og kjæremålet må forkastes.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning :
Kjæremålet forkastes.