HR-1995-250-K - Rt-1995-758
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1995-04-20 |
| Publisert: | HR-1995-00250-K - Rt-1995-758 (230-95) |
| Stikkord: | Sivilprosess, Rettslig interesse, Alkohollovgivning |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Eidsivating lagmannsrett LE-1995-00268 K - Høyesterett HR-1995-00250 K, jnr 108/1995. |
| Parter: | Fridtjof Frank Gundersen mot staten v/Sosial- og helsedepartementet (Regjeringsadvokaten v/advokat Ingvald Falch). |
| Forfatter: | Hellesylt, Halvorsen, Schei |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §54, Alkoholloven (1989) §1-7, §3-1, §404, LOV-1927-11-02-109, §1, §2, §3, §4-1, §4, §5, §6 |
Fridtjof Frank Gundersen har ved stevning av 25 august 1994 til Oslo byrett reist sak mot staten v/Sosial- og helsedepartementet med slik påstand:
"1. Saksøkeren har, uten hensyn til alkoholloven regler om A/S Vinmonopolets enerett til salg av brennevin, vin og øl med høyere alkoholvolum enn 4.75%, rett til å selge svak vin (rødvin, rosevin og hvitvin) i detalj.
2. Saksøkte dømmes til å erstatte saksøkerens omkostninger."
Staten påsto saken avvist under henvisning til saksøkerens manglende rettslig interesse, tvistemålsloven §54.
Oslo byrett avsa 7 desember 1994 kjennelse i saken med slik slutning:
"1. Sak nr 94-5593 A/46 avvises fra videre behandling ved Oslo byrett.
2. Fridtjof Frank Gundersen tilpliktes innen 2 - to - uker fra denne kjennelses forkynnelse å erstatte Staten v/Sosial- og helsede- partementet sine omkostninger ved saken med 6000 - sekstusen - kroner."
Fridtjof Frank Gundersen påkjærte byrettens kjennelse til Eidsivating lagmannsrett, som 31 januar 1995 avsa kjennelse med slik slutning:
"1. Oslo byretts kjennelse av 7. desember 1994 stadfestes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten tilpliktes Fridtjof Frank Gundersen å betale til Staten v/Sosial- og helsedepartementet 2000 - totusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse."
Fridtjof Frank Gundersen har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg.
Det gjøres gjeldende at Gundersen, som har fått stilt til disposisjon utsalgslokale og har mottatt tilbud fra importører av vin, må ansees å ha rettslig interesse i å få fastslått om han har rett til å opprette et vinutsalg. Det er vist til avgjørelsen i Rt-1988-724 der en sak ble fremmet med den begrunnelse at man kan ha rettslig interesse også i å få prøvet fremtidige og hypotetiske rettsforhold. Gundersen gjør videre gjeldende at han har rettslig interesse i å få dom mot staten i dette spørsmål - ikke kommunen, slik det anføres fra statens side. Fra kjæremålet hitsettes:
"Saksøkeren vil prinsipalt hevde at alkoholloven §1-7 ikke omfatter søknad fra private om kommunal salgsbevilling for vin. Den slags salg hadde ingen i tankene da alkoholloven ble vedtatt. Hensikten med §1-7 er bare å sikre kommunene innflytelse på etableringen av Vinmonopolets utsalg. Dette synes også å være Oslo Kommunes oppfatning. Jeg viser her til Oslo Kommunes svar av 24. januar i år på min søknad, se bilag. Denne søknaden ble ikke tatt opp til realitetsbehandling av kommunen, men ble avvist. Det ville være merkelig om saksøkeren skulle gå til søksmål mot Oslo kommune p.g.a. avvisningen all den tid saksøkeren er enig i avvisningen.
Dette viser at den umiddelbare hindring for saksøkerens private vinutsalg, er alkoholloven §3-1, som gir Vinmonopolet eneretten. Saksøkeren har derfor rettslig interesse av å få fastslått at han kan selge vin uhindret av denne bestemmelse, dvs. at det ville være i strid med EØS-loven å nekte slikt salg på dette grunnlag.
Subsidiært vil saksøkeren ta som utgangspunkt at alkoholloven §1-7 også omfatter privat utsalg av vin. Også under denne forutsetning er det på forhånd gitt at Oslo Kommune vil avslå søknaden, jfr. det forannevnte brev fra kommunen. Man må gå ut fra at kommunen ikke har utarbeidet vilkår for å gi privat salgsbevilling, og at avslaget utelukkende vil være begrunnet med Vinmonopolets lovbestemte enerett. Når situasjonen er slik, synes det mer naturlig at staten som lovgiver blir part i et søksmål. Det er staten som er den nærmeste til å begrunne at norsk alkohollovgivning harmonerer med ikke-diskrimineringskravet i EØS-avtalen."
Fridtjof Frank Gundersen har nedlagt slik påstand:
"1. Saken fremmes for Oslo Byrett.
2. Saksøkte idømmes saksomkostninger."
Staten v/Sosial- og helsedepartementet har i tilsvar gjort gjeldende at lagmannsrettens kjennelse er korrekt såvel i resultat som i begrunnelse. Det er nedlagt slik påstand:
"Lagmannsrettens kjennelse stadfestes, og staten v/Sosial- og helsedepartementet tilkjennes saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg."
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at det har full kompetanse i dette videre kjæremålet, jf tvistemålsloven §404 nr 1.
Kjæremålsutvalget finner det klart at Gundersen har en aktuell rettslig interesse i å få avgjort av domstolene lovligheten av å nekte ham å etablere utsalg for vin. Slik saken er opplyst, må det legges til grunn at Gundersen har truffet konkrete tiltak med henblikk på en slik etablering. Han har søkt Oslo kommune om bevilling for å selge vin. I brev av 24 januar 1995 fra Oslo kommune, restaurant og bevillingskontoret, er han meddelt at loven ikke åpner adgang til å gi kommunal salgsbevilling for vin, og at søknaden derfor ikke kan realitetsbehandles. Forvaltningsrettslig er dette et enkeltvedtak. Lovligheten av det kan prøves av domstolene. Ved denne prøvingen vil domstolene blant annet måtte ta stilling til de EØS-regler som er påberopt som grunnlag for den rett Gundersen hevder å ha til å selge vin.
Spørsmålet i saken - slik kjæremålsutvalget ser den - er altså ikke om Gundersen kan få prøvd lovligheten av å nekte ham å selge vin og under dette - prejudisielt - rekkevidden og forståelsen av de EØS-regler han påberoper. Det som er spørsmålene, er om søksmålet kan fremmes med de krav som her er gjort gjeldende og mot staten som saksøkt.
Før retten går over til å drøfte disse spørsmålene, finner den grunn til å nevne hovedelementene i alkoholloven bevillingsordning for salg av alkoholholdige drikkevarer. For alt slikt salg er det nødvendig med kommunal bevilling, uten hensyn til om det er øl, vin eller brennevin som skal selges, jf alkoholloven §4-1 og §1, §2, §3, §4, §5, §6 flg. De spesielle unntak etter lovens kap 5, hvor bevilling kan gis av departementet, er ikke aktuelle i nærværende sak. Etter alkoholloven §3-1 første ledd kan bevilling blant annet for salg av vin bare gis til A/S Vinmonopolet.
Kjæremålsutvalget ser først på det krav Gundersen krever dom for. I den påstand som er nedlagt i stevningen, er dette formulert slik:
"Saksøkeren har, uten hensyn til alkoholloven regler om A/S Vinmonopolets enerett til salg av brennevin, vin og øl med høyere alkoholvolum enn 4,75%, rett til å selge svak vin (rødvin, rosevin og hvitvin) i detalj."
Påstanden kan oppfattes på to måter. Enten kan den forstås som et krav på dom for at Gundersen kan gis kommunal bevilling, uten hensyn til den enerett A/S Vinmonopolet har i henhold til alkoholloven, eller den kan forstås som et krav om at Gundersen har en rett til å drive slikt salg helt uavhengig av kommunal bevilling.
Av Gundersens prosesskrift til Oslo byrett av 9 november 1994 fremgår det at det var et krav forstått på den første måten som ble fremmet for byretten, altså at A/S Vinmonopolets enerett ikke var til hinder for at Gundersen kunne gis bevilling. Det heter om dette i prosesskriftet bl a:
"Først når det er fastslått av retten at jeg har en slik rett, vil det ha noen hensikt å søke om kommunal bevilling. Det er korrekt, slik som saksøkte hevder, at en fellende dom for staten ikke vil medføre at staten må eller kan innvilge saksøkeren tillatelse til å etablere et utsalgssted. Men en slik dom vil være en nødvendig forutsetning for å oppnå kommunal bevilling."
Det Gundersen krevde for byretten var altså særskilt dom for ett av de spørsmål som måtte løses i hans favør, for at han skulle kunne oppnå kommunal bevilling for salg.
Utgangspunktet etter tvistemålsloven §54 er at det ikke kan gis dom for et slikt underliggende rettsspørsmål. Det er selve forvaltningsvedtakets, her avvisningsvedtakets, gyldighet som domstolene kan prøve. I dette tilfelle er det imidlertid åpenbart at det nettopp er A/S Vinmonopolets enerett som lå til grunn for avvisningsvedtaket. Om denne enerett skulle være rettslig uholdbar, må vedtaket ryke. Gundersens domskrav, slik det var fremsatt for byretten, ville derfor - om det førte frem - reelt sett ikke medføre annet enn at kommunens vedtak ble underkjent. Å avvise saken på grunn av utformingen av domskravet, ville i denne situasjonen fremstå som unødig formalistisk. En annen sak er at det i tilfelle ville vært naturlig - tross den språklige utformingen av påstanden - å gi dom for at avvisningsvedtaket var ugyldig.
Innholdet av domskravet, slik det var fremsatt for byretten, var altså ikke til hinder for at søksmålet ble fremmet. Men spørsmålet er om kravet kunne fremmes mot staten som saksøkt. Kjæremålsutvalget finner det ikke tvilsomt at dette kravet, som reelt sett altså gjelder gyldigheten av Oslo kommunes vedtak om å avvise søknaden om bevilling, må rettes mot kommunen, med andre ord at Oslo kommune må gjøres til saksøkt. Det som kan volde tvil, er om staten ved et slikt domskrav kan saksøkes ved siden av kommunen. For en slik rett til også å saksøke staten kan det forhold tale at staten har en åpenbar interesse i saken og klart har markert at den finner det rettslige syn som Gundersen gjør gjeldende, uholdbart. På den annen side, når vedtakskompetansen er lagt til en kommune, må utgangspunktet være at det er denne kommunen, og ikke staten, som kan gjøres til part i søksmålet. Utvalget kan ikke se at det er grunnlag for å fravike dette utgangspunktet her. Gundersens rettsstilling blir ikke påvirket av om han skulle få dom også mot staten. At staten kan ha en åpenbar interesse i å påvirke saksutfallet, kan ikke gi Gundersen en rett til - mot statens ønske - å påtvinge staten en stilling som part.
Etter kjæremålsutvalgets mening var det altså grunnlag for å avvise saken slik den forelå for byretten.
For lagmannsretten har imidlertid Gundersen endret sitt krav. Han gjør nå gjeldende at han har rett til å selge vin uavhengig av kommunal bevilling. Det krav som var fremmet for byretten, om at A/S Vinmonopolets enerett ikke var til hinder for kommunal bevilling, synes imidlertid gjort gjeldende subsidiært. Iallfall er det presisert i kjæremålserklæringen til Høyesteretts kjæremålsutvalg at dette kravet fremmes subsidiært. Om dette subsidiære kravet - altså det krav som var fremsatt for byretten - nøyer kjæremålsutvalget seg med å peke på at spørsmålet om rettslig interesse skal vurderes for hvert enkelt krav. Den manglende rettslig interesse - basert på at kommunene ikke er saksøkt - er til hinder for prøving av kravet uten hensyn til om det kun fremmes alene, prinsipalt eller subsidiært.
Om det kravet som ble fremmet som det prinsipale for lagmannsretten, heter det i kjæremålserklæringen til lagmannsretten bl a:
"En annen sak er at saksøkeren som nevnt hevder at saksbehandligsreglene i alkoholloven §1-7 overhodet ikke gjelder privat salg av vin, slik at kommunen ikke en gang har kompetanse til å gi bevilling. Derfor kan slikt utsalg drives uten kommunal bevilling. En slik forståelse innebærer at en dom i saken vil være umiddelbart avgjørende for retten til å drive utsalget".
Her vil kjæremålsutvalget innledningsvis bemerke at hvor et søksmål avvises på grunn av manglende rettslig interesse, vil det i atskillig utstrekning være adgang til i kjæremål over avvisningen å endre domskravet med henblikk på å få søksmålet fremmet. Etter utvalgets oppfatning var det slik sammenheng mellom det opprinnelige og det endrede krav at dette kunne fremsettes for lagmannsretten.
Det nye kravet gikk altså ut på en rett for Gundersen til - uavhengig av kommunal bevilling - å etablere vinutsalg. Som påpekt, Gundersens planer er tilstrekkelig aktuelle, og et krav som det ovennevnte må Sosialdepartementet - som det sentrale alkoholpolitiske myndighetsorgan - være rett søksmålsadressat for. Spørsmålet om Gundersens standpunkt er rettslig holdbart, må det for domstolene høre til realitetsavgjørelsen å ta stilling til.
Det prinsipale krav som var fremsatt i kjæremålet til lagmannsretten, var det derfor ikke adgang til å avvise, og saken skulle vært fremmet til avgjørelse av dette kravet.
Kjæremåslutvalget finner grunn til å tilføye: Dersom domstolene ved en realitetsprøving skulle komme til at kommunal bevilling er nødvendig fordi alkoholloven må forstås slik at alt salg av alkoholholdige drikkevarer forutsetter kommunal bevilling, uten hensyn til om det er A/S Vinmonopolet eller andre rettssubjekter som forestår salget, synes saken å kunne avgjøres uten at domstolene tar stilling til forståelsen av de EØS-regler som er påberopt. Ut fra det som er angitt som formålet med søksmålet, synes det å være mer adekvat med et søksmål mot kommunen til prøving av kommunens vedtak om ikke å realitetsbehandle søknaden om skjenkebevilling. Ved et slikt søksmål ville domstolene prejudisielt måtte ta stilling til om den enerett A/S Vinmonopolet er gitt til salg blant annet av vin, lar seg opprettholde ut fra EØS-regelverket.
Saken blir etter dette å fremme - med den ramme som er angitt foran. Kjæremålet har delvis ført frem, idet det er fastslått at det ikke er grunnlag for å avvise det prinsipale kravet. Hensett til at saken bare delvis fremmes, finner utvalget at hver av partene bør bære sine omkostninger ved behandlingen av avvisningsspørsmålet.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Byrettens og lagmannsrettens kjennelser oppheves. Saken fremmes for byretten til avgjørelse av det krav som for lagmannsretten og Høyesteretts kjæremålsutvalg er fremsatt prinsipalt og avvises for det krav som er fremsatt subsidiært.
2. Saksomkostninger for behandlingen av avvisningskravet tilkjennes ikke for noen instans.