HR-1995-252-K - Rt-1995-767

Instans:	Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse
Dato:	1995-04-20
Publisert:	HR-1995-00252-K - Rt-1995-767 (232-95)
Stikkord:	Tvangsfullbyrdelse, Midlertidig forføyning, Tjenestemannsrett, Arbeidsrett
Sammendrag:
Saksgang:	Eidsivating lagmannsrett LE-1994-02287 K - Høyesterett HR-1995-00252 K, jnr 95/1995
Parter:	Hugo Holten, Geir Haaland, Vidar Broch, Helge Standal, Oddvar Boberg, Asbjørn Lygre (advokat Hans Dale) mot Staten v/Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet (Regjeringsadvokaten v/advokat Elisabeth Stenwig)
Forfatter:	Hellesylt, Langvand, Schei
Lovhenvisninger:	Tjenestemannsloven (1983) §19, Grunnloven (1814) §97, Tvistemålsloven (1915) §404, §54, §98, Forvaltningsloven (1967) §42, Arbeidsmiljøloven (1977) §55, §61, §10, §13, Tjenestemannsloven (1983), Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) §15-1, §15-2, §15-6, Tvangsfullbyrdelsesloven (1992), LOV-1993-06-11

Kjæremålet gjelder begjæring om midlertidig forføyning og begjæring om iverksetting i sak om gyldigheten av vedtak om oppsigelse av seks tjenestemenn.

Hugo Holten, Geir Haaland, Vidar Broch, Helge Standal, Oddvar Boberg og Asbjørn Lygre ble ved likelydende brev av 19 desember 1990 fra Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet meddelt at de var oppsagt fra sine stillinger ved Statens skole for sikkerhetsopplæring med fratredelse etter 31 desember 1990. Det ble vist til tjenestemannsloven §10 nr 1 første ledd, idet Stortinget hadde gjort vedtak om å nedlegge skolen med virkning fra 1 januar 1991. Norsk sikkerhetssenter AS overtok fra denne datoen driftsansvaret for det som var en videreføring og videreutvikling av den virksomhet som ble drevet ved skolen.

Oppsigelsene ble påklaget, og ved kongelig resolusjon av 18 juni 1993 ble oppsigelsene opprettholdt. De oppsagtes prosessfullmektig, advokat Hans Dale, fikk meddelelse om vedtaket den 25 juni 1993, og ved brev av 28 juni 1993 varslet advokat Dale på vegne av de oppsagte om at søksmål ville bli reist for å få prøvd lovligheten av klageinstansens vedtak, og i henhold til tjenestemannsloven §19 nr 2 siste punktum ble søksmålsfristen avtalt til 15 oktober 1993.

Stevning ble tatt ut den 11 oktober 1993, og for byretten nedla de oppsagte påstand om at oppsigelsene skulle kjennes ugyldige. Hugo Holten og Geir Haaland begjærte videre midlertidig forføyning med påstand om at de skulle gis rett til løpende lønnsutbetalinger frem til rettskraftig avgjørelse forelå. Staten v/Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet begjærte på sin side, under henvisning til tjenestemannsloven §19 nr 3, slik bestemmelsen lyder etter lovendring av 11 juni 1993, avsagt kjennelse for at oppsigelsesvedtakene skulle iverksettes fra det tidspunkt retten bestemte.

Oslo byrett avsa dom den 29 juli 1994, hvorved staten ble frifunnet og saksøkerne ble ilagt saksomkostninger. Samtidig avsa Oslo byrett kjennelser med slike slutninger:

"For begjæring om midlertidig forføyning:

1. Hugo Holten og Geir Haalands begjæring om midlertidig forføyning tas ikke til følge.

2. Hugo Holten og Geir Haaland tilpliktes hver for seg innen 2 - to - uker fra forkynnelse av kjennelsen å erstatte Staten v/Kirke-, undervisnings- og forskningsdepartementet sakens omkostninger med kr.500,-.

For begjæring om at oppsigelsesvedtaket iverksettes:

Statens begjæring om at oppsigelsesvedtaket iverksettes tas til følge. Frist for iverksettelse settes til 1. september 1994."

Hugo Holten m/fl har anket dommen til Eidsivating lagmannsrett. Videre påkjærte Hugo Holten m/fl kjennelsen vedrørende iverksettelse av vedtaket til Eidsivating lagmannsrett. Endelig påkjærte Hugo Holten og Geir Haaland kjennelsen vedrørende den midlertidige forføyning til Eidsivating lagmannsrett. De kjærende parter begjærte at kjæremålet over iverksettelsen av oppsigelsesvedtakene skulle gis oppsettende virkning frem til Eidsivating lagmannsrett hadde avsagt kjennelse i kjæremålet. Oslo byrett tok begjæringen om oppsettende virkning til følge.

For de to kjæremåls vedkommende avsa Eidsivating lagmannsrett kjennelse den 26 januar 1995 med slik slutning:

"I

Vedrørende begjæringen om iverksettelse av oppsigelsesvedtaket:

1. Byrettens kjennelse stadfestes.

2. Avgjørelsen om saksomkostningene for lagmannsretten utsettes til den dom eller kjennelse som avslutter hele kjennelsen.

II

Vedrørende begjæring om midlertidig forføyning:

1. Byrettens kjennelse stadfestes.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Hugo Holten og Geir Haaland - en for begge og begge for en - 1.000 - ettusen- kroner til staten v/Kirke-, undervisnings- og forskningsdepartementet innen 2 - to - uker fra forkynnelse av kjennelsen."

Saksforholdet for øvrig og partenes tidligere anførsler fremgår av byrettens dom og kjennelse samt av lagmannsrettens kjennelse.

Hugo Holten m/fl samt Hugo Holten og Geir Haaland har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse. Fra kjæremålet hitsettes:

"III

Oppsigelsene av 19. desember 1990 utløste et samlet sett av rettigheter med hensyn til klage og søksmål, med tilhørende bestemmelser om at rettidig klage og søksmål har oppsettende virkning. Det vises til tjenestemannsloven §19 nr. 3, slik den lød før lovendring av 11. juni 1993.

Ved lovendringen av 11. juni 1993 ble tjenestemannsloven endret med umiddelbar virkning slik at den tidligere regel om ubetinget oppsettende virkning, ble supplert med en mulighet for staten til å kreve iverksettelse før rettskraftig dom. Det vises til tjenestemannsloven §19 nr. 3, slik den lyder etter lovendringen som trådte i kraft 11. juni 1993.

Klagesaksvedtaket ble deretter fattet den 18. juni 1993, en uke etter lovendringen.

Det gjøres gjeldende at anvendelsen av den nye bestemmelsen på verserende oppsigelsestvister innebærer en slik inngripen i oppsagte arbeidstakeres aktualiserte rettigheter, at dette rammes av Grunnloven tilbakevirkningsbestemmelse i §97.

Eidsivating lagmannsrett har således tolket loven feil når det legges til grunn at den nye regelen "var ikke utløst da loven trådte i kraft". Lagmannsretten overser det grunnleggende, nemlig at tvisten verserte som aktuell tvist forut for lovendringen, og at lovendringen representerer en vesentlig forandring i og fratagelse av oppsagte arbeidstakeres rettigheter, mens tvist verserer.

At tvisten har hatt et klagesaksstadium og et søksmålsstadium representerer kun naturlige utviklingstrinn i tvisten som sådan.

Rettigheter av den art det her gjelder, og som berører det materielle vern, blir utløst når tvisten reises, i nærværende sak når oppsigelsen mottas og påfølgende klage blir inngitt.

Subsidiært, og under forutsetning av at de nye reglene ikke rammes av tilbakevirkningsforbudet, gjøres gjeldende at det også representerer en feil ved lagmannsrettens lovtolkning når den spesielle overgangssituasjonen ikke er tillagt vekt ved rettens rimelighetsvurdering i henhold til den nye bestemmelsen i tjenestemannsloven §19 nr. 3.

IV

På et sent stadium i saken ble de kjærende parter oppmerksom på at det skal ha fantes ledige og ubesatte stillinger ved andre statlige, videregående skoler - med mulighet for omplassering av de oppsagte arbeidstakerne til slike stillinger, på en slik måte at det da ikke ville vært grunnlag for å gå til oppsigelse, jfr. tjenestemannsloven §13 nr. 1.

I prosesskrift av 18. januar 1995 har jeg på vegne av de kjærende parter provosert opplyst om det medfører riktighet at det fantes slike ubesatte stillinger/stillingshjemler.

Lagmannsretten har truffet sin avgjørelse uten å søke provokasjonen besvart og forholdet opplyst.

Det påberopes at dette representerer en saksbehandlingsfeil av en slik karakter at den også kan ha hatt avgjørende betydning for det resultat lagmannsretten er kommet til.

Hvis muligheten for slik omplassering forelå, vil dette ha avgjørende betydning for den materiellrettslige vurderingen av oppsigelsenes gyldighet, og derved også for rettens rimelighetsvurdering i forbindelse med avgjørelsen av iverksettelsesspørsmålet.

V

I tilknytning til det forhold som er påpekt under pkt IV ovenfor, har lagmannsretten ved anvendelsen av tjenestemannsloven §19 nr. 3 bokstav c tredje ledd lagt "vesentlig vekt på at de oppsagte ikke kan sies å ha sannsynliggjort at det var mulig for staten å tilby dem andre passende stillinger i denne delen av skoleverket", jfr. kjennelsens side 15. Lagmannsretten plasserer med dette en bevisbyrde på de kjærende parter, i deres egenskap av oppsagte arbeidstakere, som ikke er i overensstemmelse med korrekt lovtolkning.

Både ved bedømmelsen av oppsigelsens saklighet/gyldighet og ved vurderingen i henhold til tjenestemannsloven §19 nr. 3, må domstolene prøve om arbeidsgivers vurderinger har tilstrekkelig bredde. I dette perspektiv er det staten som arbeidsgiver, og ikke de oppsagte arbeidstakerne, som både har plikt og oppfordring til å sannsynliggjøre at det ikke har vært andre passende stillinger å tilby. Det vises også til Rt-1984-1058.

VI

Eidsivating Lagmannsretts kjennelse i pkt. I omfatter også Hugo Holten og Geir Haaland. Lagmannsrettens slutning innebærer at staten er gitt medhold i begjæring om iverksettelse av oppsigelsesvedtakene også for disse to's vedkommende.

For Hugo Holten og Geir Haaland er imidlertid situasjonen slik at de ikke er gitt mulighet for å yte arbeid etter 1. januar 1991. Samtidig ble lønnsutbetalinger til Hugo Holten og Geir Haaland stanset henholdsvis 1.10 og 1. november 1991.

Den faktiske situasjon er således at staten allerede i 1991 iverksatte oppsigelsesvedtakene overfor Hugo Holten og Geir Haaland.

Det gjøres gjeldende at staten ikke har rettslig interesse, jfr. tvistemålsloven §54, i å begjære kjennelse for iverksettelse av en situasjon som allerede er iverksatt og at lagmannsretten, ved å ta kravet til følge, således har foretatt en feilaktig lovtolkning.

VII

I relasjon til slutningens pkt. II vedr. begjæringen om midlertidig forføyning, gjøres det gjeldende at det representerer en feil ved lagmannsrettens rettsanvendelse når muligheten for Hugo Holten og Geir Haaland til å yte arbeid, kun vurderes i forhold til Statens Sikkerhetsskole. Mulighetene må også vurderes i relasjon til omplasseringsplikten og i forhold til omplasseringsmulighetene ved de øvrige statlige, videregående skolene.

Det representerer dessuten en feil ved lagmannsrettens lovtolkning når kravene til sikringsgrunn ikke vurderes i lys av arbeidsmiljøloven §55 som statuerer forbud mot uhjemlet stansing eller trekk i lønn."

De kjærende parter har nedlagt slik påstand:

"1. Eidsivating Lagmannsretts kjennelse av 26. januar 1995 i kjæremålssak nr. 94-02287 K, oppheves.

2. De kjærende parter tilkjennes saksomkostninger."

Staten v/Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet har avgitt kjæremålstilsvar og fra dette hitsettes:

"Lagmannsretten har tolket tjenestemannsloven §19 nr 3 korrekt når retten legger til grunn at bestemmelsen får anvendelse iden konkrete saken.

Hovedregelen i forvaltningsretten er at vedtak kan iverksettes uavhengig av klage eller søksmål, jf forvaltningsloven §42 som gir en skjønnsmessig adgang til å gi klage eller søksmål oppsettende virkning. Tjenestemannsloven har et annet utgangspunkt idet klage og eventuelt søksmål innebærer at vedtaket ikke kan iverksettes før klagen er avgjort og før det foreligger rettskraftig dom eller kjennelse. Ved lovendring som trådte ikraft 11. juni 93 ble reglene for utsatt iverksettelse som følge av søksmål endret. Ved oppsigelser kan domstolen ved kjennelse likevel bestemme at vedtaket skal iverksettes før saken er rettskraftig avgjort dersom retten finner det urimelig at søksmålet gis oppsettende virkning. Lovendringen bringer tjenestemannsloven mer i samsvar med arbeidsmiljøloven regler om rett til å stå i stilling ved oppsigelse, jf aml §61 nr 4.

I dette tilfellet ble klagevedtaket fattet 18. juni 1993. Dette vedtaket er tvistegjenstand i saken, og spørsmålet er om dette vedtaket skal iverksettes før det foreligger rettskraftig dom. Etter statens oppfatning er det de regler som gjelder på det tidspunktet vedtaket fattes som må være avgjørende for hvilke rettsvirkninger vedtaket utløser. Det følger av tjenestemannsloven §19 nr 2 at tjenestemannen kan reise søksmål for å prøve klagevedtaket. Av §19 nr 3 bokstav b følger at klagevedtaket ikke kan iverksettes før det er gått to uker fra underrettelsen. Av nr 3 c) følger det at søksmål eller skriftlig varsel om søksmål innen to uker medfører at vedtaket ikke kan settes iverk før rettskraftig dom foreligger, med mindre retten avsier kjennelse om noe annet. Det er etter statens syn ingen holdepunkter for å hevde at grunnloven §97 er til hinder for at unntaksbestemmelsen i bokstav c, tredje ledd gis anvendelse i saken. Etter statens oppfatning dreier det seg overhodet ikke om noen tilbakevirkning, det vvedtaket som det er snakk om å iverksette er fattet etter lovendringen, og det søksmål det er snakk om å gi oppsettende virkning er reist etter lovendringen.

Jeg viser til lagmannsrettens kjennelse side 14 der lagmannsretten fastslår at regelen om at søksmål har oppsettende virkning ikke var utløst på det tidspunkt lovendringen trådte i kraft, og at de nye reglene derfor kommer til anvendelse. Kjæremotparten er enig i dette.

De kjærende parter hevder "at klagestadium og søksmålsstadium representerer naturlige utviklingstrinn i tvisten som sådan" og at "retten" til utsatt iverksettelse utløses allerede ved oppsigelsene.

Staten er ikke enig i dette, og finner derfor ikke grunn til å gå inn på spørsmålet om adgangen til å gi kjennelse for fratreden også gjelder allerede verserende saker, herunder saker hvor stevning er tatt ut før lovendringen.

Lagmannsretten har foretatt en samlet vurdring av alle momentene i saken, og det er ikke grunnlag for å hevde at lagmannsretten ikke har vurdert om overgangssituasjonen bør få betydning ved den skjønnsmessige vurderingen.

Det er ingen saksbehandlingsfeil at lagmannsretten ikke har søkt provokasjon fremsatt så sent som 18 januar 1995 besvart før kjennelsen ble truffet. Staten har i prosesskrift til lagmannsretten datert 29. november 94 utførlig gjort rede for situasjonen ved de statlige videregående skolene, noe lagmannsretten viser til i sin kjennelse.

De kjærende parter har ikke innen rimelig tid tatt til motmæle mot opplysningene gitt i prosesskriftet, og disse blir heller ikke nå bestridt. Staten kan ikke se at lagmannsretten har pålagt kjærende parter noen bevisbyrde "som ikke er i overensstemmelse med korrekt lovtolkning". Staten har i sitt prosesskrift av 29. november 94 gjort rede for omplasseringsmulighetene, og lagmannsretten har i mangel av bevis som svekker denne fremstillingen funnet statens fremstilling sannsynliggjort. Det er heller ikke i ettertid fremkommet noe som tilsier at statens fremstilling ikke er riktig.

Staten bestrider at det er gjort saksbehandlingsfeil, og en eventuell feil har ikke hatt betydning for resultatet.

Statens rettslige interesse i fratredelseskjennelse for Holten og Haaland De kjærende parters anførsel på dette punkt er overraskende tatt i betraktning at Holten og Haaland samtidig angriper lagmannsrettens kjennelse om ikke å ta deres begjæring om midlertidig forføyning til følge. Jeg viser også til at en annen av de oppsagte, Asbjørn Lygre, har anmeldt kjæremotparten til politiet for uberettiget å ha stoppet utbetaling av lønn fra staten samtidig som han mottar full lønn i fast stilling i fylkeskommunen.

Holten og Haaland hevder selv at søksmålet skal ha oppsettende virkning til tross for at de begge har fått nye faste stillinger i staten. De hevder at staten har plikt til å tilby dem annet passende arbeid, og at de under enhver omstendighet har krav på den tidligere stillingens lønn i tillegg til den lønn de mottar i sine faste stillinger i staten. De har krevet dom for etterbetaling av ikke utbetalt lønn fra 1991. På denne bakgrunn må det være klart at staten har rettslig interesse i å få rettens kjennelse for at vedtakene skal iverksettes. Selv om staten ikke har noen tro på at kravet om etterbetaling fører fram, vil i motsatt fall en kjennelse om at vedtakene nå lovlig kan iverksettes ha betydning for den perioden det eventuelt kan kreves etterbetaling for.

II

Lagmannsrettens avgjørelse vedrørende begjæring om midlertidig forføyning

Begjæringen gjelder krav fra Hugo Holten og Geir Haaland om å få utføre arbeid i de stillingene de ble oppsagt fra, samt å få utbetalt løpende lønn til rettskraftig dom foreligger.

På bakgrunn av den påstand som er nedlagt kan lagmannsretten ikke kritiseres for ikke å ha drøftet eventuelle omplasseringsmuligheter.

Lagmannsretten har for øvrig ingen mulighet til å pålegge staten å la de kjærende parter utføre arbeid i andre bestemte stillinger når slike ikke er angitt i påstanden fra de kjærende parters side. Når dette gjelder en eventuell generell plikt for staten til å sørge for at Holten og Haaland får anledning til å utføre arbeidsoppgaver i påvente av rettskraftig dom er denne allerede oppfylt ved tilsetting i statlige stillinger.

Når det gjelder kravet om utbetaling av lønn i tillegg til den lønn de allerede mottar i sine respektive arbeidsforhold hevdet staten for lagmannsretten prinsipalt at det ikke kan gis midlertidig forføyning for et krav som går ut på å betale lønn. Midlertidig forføyning kan gis for krav som går ut på annet enn betaling av penger, jf tvangsl §15-1. Kravet for Holten og Haaland går ut på betaling av penger og de kan allerede av denne grunn ikke få medhold i kravet. Kjæremotparten hevdet subsidiært at det ikke er sannsynliggjort noe krav og at det ikke foreligger sikringsgrunn, jf tvangsloven §15-2 og §15-6. Disse anførsler opprettholdes for Høyesterett idet jeg viser til statens kjæremålstilsvar til lagmannsretten."

Kjæremålsmotparten har nedlagt slik påstand:

"Kjæremålet forkastes.

Staten v/Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet tilkjennes saksomkostninger."

Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:

Det dreier seg om to videre kjæremål som er forenet til felles behandling og avgjørelse, jf tvistemålsloven §98. Utvalgets kompetanse er begrenset som bestemt i tvistemålsloven §404.

I kjæremålet mot kjennelsen om iverksettelse av oppsigelsesvedtaket er det gjort gjeldende at det er en saksbehandlingsfeil når lagmannsretten traff sin avgjørelse uten å avvente de opplysninger som var provosert fremlagt ved de kjærende parters prosesskrift av 18 januar 1995 angående ubesatte stillinger.

Lagmannsretten har i sin kjennelse vist til statens prosesskrift 29 november 1994. Det er der gjort rede for at nedleggelsen av Statens skole for sikkerhetsopplæring var et ledd i omorganiseringen av alle statlige videregående skoler. Omorganiseringen ledet til at tre andre statlige skoler ble nedlagt pr 1 januar 1991, og det oppsto vansker med å løse det overtallighetsproblem som fulgte. Omorganiseringsplanene forutsatte at bare tre videregående bransjeskoler skulle bestå, og de oppsagte manglet kompetanse til flere av stillingene ved disse skolene. På denne bakgrunn må det antas at alle relevante opplysninger forelå for lagmannsretten da den traff sin avgjørelse. Det kan da ikke antas å ha hatt betydning for resultatet at lagmannsretten ikke tok hensyn til provokasjonen i de kjærende parters prosesskrift, og således heller ikke være noen saksbehandlingsfeil at dette ikke ble gjort.

Lagmannsretten har lagt til grunn at statens krav om at oppsigelsesvedtakene skal iverksettes før saken er rettskraftig avgjort, må avgjøres etter tjenestemannsloven §19 nr 3 bokstav c tredje ledd som ble tilføyd ved lov av 11 juni 1993 og trådte i kraft samme dag. Lagmannsretten uttaler:"Ved denne endringsloven ikrafttreden var de oppsagtes klage over oppsigelsen ennå ikke avgjort. Deres klage var da gitt oppsettende virkning i henhold til regelen i tjenestemannsloven §19 nr 3 1. punktum, slik denne bestemmelsen lød før lovendringen.

Også søksmål hadde etter denne bestemmelsen oppsettende virkning.

Denne del av regelen var imidlertid ikke utløst da loven trådte i kraft, idet søksmål da ennå ikke var reist. Først ved brev av 28 juni 1993 varslet de oppsagte om at søksmål ville bli reist. I hvilken utstrekning søksmålet fortsatt bør få oppsettende virkning, må da vurderes i lys av regelen i tjenestemannsloven §19 nr 3, slik den lyder fra 21 juni 1993. Dette innebærer ikke at lovendringen av 11 juni 1993 ble gitt tilbakevirkende kraft."

Det som her er sagt kan ikke sees å innebære uriktig lovtolking eller grunnlovsstrid. Den konkrete lovanvendelse kan utvalget ikke prøve i et videre kjæremål.

I kjæremålet mot avgjørelsen om ikke å ta begjæringen om midlertidig forføyning til følge, har de kjærende parter, Hugo Holten og Geir Haaland, gjort gjeldende at lagmannsretten uriktig har lagt til grunn at staten hadde rettslig interesse i å få kjennelse for iverksettelse av oppsigelsesvedtakene også ovenfor dem. Under enhver omstendighet - hevdes det - er lagmannsrettens kjennelsesgrunner mangelfulle når det gjelder dette spørsmål. Utvalget finner at disse anførsler ikke kan føre frem. Sett i sammenheng er lagmannsrettens begrunnelse tilstrekkelig og utvalget kan ikke se at noen lovforskrift er tolket uriktig.

Etter dette vil begge kjæremål bli å forkaste.

Staten har krevd saksomkostninger med til sammen kr 2.500 hvorav kr 1000 for kjæremålet som gjelder den midlertidige forføyningen. Påstanden tas til følge.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning :

Kjæremålene forkastes.

I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler Hugo Holten, Geir Haaland, Vidar Broch, Helge Standal, Oddvar Boberg og Asbjørn Lygre en for alle og alle for en 1.500 - ettusenfemhundre - kroner, og Hugo Holten og Geir Haaland en for begge og begge for en 1000 - ettusen - kroner til staten v/Kirke- utdannings- og forsknings departementet innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.