HR-1995-271-K
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1995-04-28 |
| Publisert: | HR-1995-00271-k |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1995-00271K, jnr 120/1995 |
| Parter: | Arild Steen (advokat Tormod Christoffersen) mot Den Norske Hypotekforening AS (advokat Anders Kværner Svendsen) |
| Forfatter: | Bugge, Dolva, Tjomsland |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §87, Domstolloven (1915) §153, §154, Domstolloven (1915), §404 |
Arild Steen inngav 8 september 1994 begjæring til Oslo byrett om oppreisning for fristoversittelse vedrørende innbetaling av ankegebyr i to saker som var avgjort ved Oslo byretts dom 7 juni 1994.
Oslo byrett avsa 12 september 1994 kjennelse med slik slutning:
"Begjæring om oppreisning for oversittelse av fristen for å betale rettsgebyr ved anke i sak nr 93-3667 A/48 og nr 93-4967 A/48, avvises."
Kjennelsen ble forkynt for Arild Steen 27 september 1994. Arild Steen påkjærte kjennelsen 17 oktober 1994. I brev 18 oktober 1994 gjorde byretten Steen oppmerksom på at den anså kjæremålet som for sent fremsatt. Etter at Arild Steen var gitt anledning til å uttale seg om dette og kjæremålserklæringen var blitt forelagt for motparten, Den Norske Hypotekforening AS som hadde gitt tilsvar, ble kjæremålet oversendt Eidsivating lagmannsrett som 7 februar 1995 avsa kjennelse med slik slutning:
"1. Kjæremålet avvises.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Arild
Steen 2.500 - totusenfemhundre - kroner til Den Norske
Hypotekforening AS innen 2 - to - uker fraforkynnelsen av denne kjennelse."
Saksforholdet fremgår ellers av lagmannsrettens kjennelse.
Arild Steen har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det anføres at kjæremålet er et videre kjæremål, og at kjennelsen påkjæres fordi det foreligger feil lovanvendelse og saksbehandling ved lagmannsrettens behandling av saken.
Den kjærende part gjør gjeldende at fristoversittelsen som har ført til at lagmannsretten avviste hans kjæremål, skyldes feilaktige opplysninger fra byrettens kontor om kjæremålsfristen. Da parten den 30 september 1994 oppsøkte byrettens kontor for å få opplysninger om kjæremålsadgangen, fikk han oppgitt at fristen løp til 18 oktober. Han trodde således at kjæremålet var erklært rettidig da byrettens kjennelse ble påkjært den 17 oktober. På denne bakgrunn måtte det kreves at byretten i brevet av 18 oktober gjorde den kjærende part oppmerksom på at det var adgang til å begjære oppreisning for fristoversittelsen.
Byretten har således forsømt sin veiledningsplikt, jf tvistemålsloven §87. Ved dette er den kjærende part blitt villedet både til å erklære kjæremålet for sent, og til å unnlate å begjære oppreisning innen den frist som settes i domstolsloven §154. Det er her begått saksbehandlingsfeil som må lede til at lagmannsrettens kjennelse oppheves. At feilene er blitt begått av byretten, er ikke til hinder for dette.
I et senere prosesskrift datert 5 april 1995 har den kjærende part utdypet anførslene. Han har nedlagt slik påstand:
"1. Lagmannsrettens kjennelse oppheves og hjemvises til behandling.
2. Kjærende part tilkjennes sakens omkostninger."
Den Norske Hypotekforening AS har i tilsvar og prosesskrift datert 24 april 1995 tatt til gjenmæle mot kjæremålet og har nedlagt slik påstand:
"1. Eidsivating lagmannsretts kjennelse av 07. februar 1995 stadfestes.
2. Den Norske Hypotekforening tilkjennes saksom kostninger for
Høyesteretts kjæremålsutvalg med kr 2000,-."
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at kjæremålet gjelder lagmannsrettens kjennelse om avvisning av et kjæremål. Kjæremålsutvalgets kompetanse er derfor ikke begrenset som ved videre kjæremål etter tvistemålsloven §404.
Kjæremålsutvalget er enig med lagmannsretten i at kjæremålet over byrettens kjennelse av 12 september 1994 ble erklært forsent og måtte avvises. Utvalget kan i det vesentlige tiltre den begrunnelse lagmannsretten har gitt.
Det tilføyes at den kjærende part ved byrettens kjennelse var blitt gitt korrekt og klar veiledning om adgangen til å erklære kjæremål og om fristen for dette. Dette måtte således være kjent for ham da han vedtok forkynnelse av kjennelsen 27 september 1994. Han kan derfor ikke høres med at han av byrettens kontor, etterpå, er blitt villedet om fristens utløp. Det må også antas at den kjærende part ved den saksbehandling som hadde funnet sted ved byretten, var fullt ut orientert om adgangen etter domstolsloven til å begjære oppreisning for fristoversittelse, jf bl a byrettens brev av 1 september 1994 til ham. Det ansees derfor ikke som noen saksbehandlingsfeil at byretten i brevet av 18 oktober til den kjærende part ikke gav særskilt opplysning om oppreisningsadgangen. Etter det som er opplyst antas det forøvrig at fristoversittelsen måtte ansees forsettlig, slik at oppreisning ikke kunne gis, jf domstolsloven §153.
Kjæremålet fører således ikke frem.
Utvalget tar motpartens påstand om saksomkostninger til følge.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning :
Lagmannsrettens kjennelse stadfestes.
I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler Arild Steeen til Den Norske Hypotekforening AS 2.000 - to-tusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.