HR-1995-286-K - Rt-1995-920
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1995-05-04 |
| Publisert: | HR-1995-00286-K - Rt-1995-920 (278-45) |
| Stikkord: | Sivilprosess, Videre kjæremål, Arbeidsrett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Gulating Lagmannsrett LG-1995-00235 K - Høyesterett HR-1995-00286 K, jnr 160/1995 |
| Parter: | Arne Dingsør (advokat Ragnar Morken) mot Christiania Bank og (advokat Terje Larsen) Kreditkasse |
| Forfatter: | Bugge, Dolva, Tjomsland |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §404, Tvangsfullbyrdelsesloven (1992), §388, §403, Arbeidsmiljøloven (1977) |
Saken gjelder et videre kjæremål i sak om krav om rett til gjeninntreden i stilling.
Arne Dingsør anla ved Bergen byrett arbeidsrettsak mot Christiania Bank og Kreditkasse med påstand om dom for at oppsigelsen av ham var ugyldig. Videre krevet han ved midlertidig forføyning rett til å få stå i stillingen til rettskraftig avgjørelse i oppsigelsessaken forelå.
Bergen byrett avsa 7 januar 1995 kjennelse med slik slutning:
"I hovedsøksmålet:
Saken fremmes ikke etter de særlige prosessreglene i arbeidsmiljøloven.
Midlertidig forføyning:
Begjæringen fra Arne Dingsør om å få gjeninntre i stillingen i Kreditkassen tas ikke til følge.
Omkostningsspørsmålet utstår til hovedsaken avgjøres."
Dingsør påkjærte byrettens kjennelse til Gulating lagmannsrett, som 17 mars 1995 avsa kjennelse med slik slutning:
"1. Sak 94-01902 A/02 i Bergen byrett behandles etter prosessreglene i arbeidsmiljøloven.
2. Christiania Bank og Kreditkasse frifinnes for Arne Dingsørs krav om gjeninnsettelse i stillingen i banken.
3. Saksomkostningsspørsmålet utstår til endelig avgjørelse i hovedsaken."
Arne Dingsør har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg for såvidt gjelder kjennelsens punkt 2 og 3. Under henvisning til avgjørelsen inntatt i Rt-1994-1167 er det gjort gjeldende at utvalget har full kompetanse til å realitetsbehandle spørsmålet om Arne Dingsør skal gjeninntas i sin stilling. Det anføres at lagmannsretten feilaktig har bygget sin avgjørelse i gjeninntredelsesspørsmålet på at Arne Dingsør ikke i tilstrekkelig grad har sannsynliggjort at vilkårene for midlertidig forføyning er tilstede. Det er nedlagt slik påstand:
"1. Arne Dingsør gjeninntas i sin stilling i Christiania Bank og Kreditkasse inntil rettskraftig avgjørelse foreligger i sak A nr. 94-1902 for Bergen byrett.
2. Arne Dingsør tilkjennes saksomkostninger både for Byrett, Lagmannsrett og Høyesterett."
Christiania Bank og Kreditkasse har i tilsvar gjort gjeldende at lagmannsretten har foretatt en korrekt vurdering for såvidt gjelder punkt 2 og 3 i kjennelsesslutningen. For øvrig anføres det at de alminnelige kompetansebegrensninger i tvistemålsloven §404 får anvendelse i kjæremålssaken. Det er nedlagt slik påstand:
"Gulating lagmannsretts kjennelse av 17. mars 1995 pkt 2 og 3 stadfestes."
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker: Den kjærende part anfører at spørsmålet om hvorvidt han skal gjeninntas i sin stilling i banken kan realitetsbehandles av kjæremålsutvalget med full kompetanse og viser blant annet til Rt-1994-1167. Kjæremålet er bygget på denne forutsetning.
Den kjærende part har misforstått avgjørelsen i Rt-1994-1167. Når kjæremålsutvalget der fant at dets kompetanse ved avgjørelsen av spørsmålet om gjeninntreden i stilling ikke var begrenset etter tvistemålsloven §404, skyldtes det at lagmannsretten prosessuelt sett hadde tatt stilling til spørsmålet i første instans, i medhold av tvistemålsloven §388 jf §403 annet ledd. Det ble vist til Scheis kommentar til loven, bind II side 359.
I nærværende sak er situasjonen at lagmannsrettens avgjørelse er truffet i annen instans, etter kjæremål over byrettens avgjørelse, som på samme måte tok stilling til om Arne Dingsør hadde krav på å bli gjeninntatt i stillingen etter reglene om midlertidig forføyning i tvangsfullbyrdelsesloven. Det 3 foreligger da et videre kjæremål, som er underlagt kompetansebegrensningene i tvistemålsloven §404.
Da det ikke i kjæremålet er anført noe som kan prøves av utvalget, må kjæremålet avvises.
Det er ikke fra motpartens side påstått saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg. Banken anfører i tilsvaret at omkostningsspørsmålet bør utstå til hovedsaken har vært behandlet, og utvalget legger dette til grunn.Kjennelsen er enstemmig.
Slutning :
Kjæremålet avvises.