HR-1995-3-B - Rt-1995-20
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1995-01-06 |
| Publisert: | R-1995-00003-B - Rt-1995-20 (3-95) |
| Stikkord: | Uforstand i tjenesten, Saksbehandling, Lovanvendelse, Straffutmåling |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1995-00003 B, snr 209/1994. |
| Parter: | Påtalemyndigheten (Aktor: statsadvokat Inger Wiig) mot A (Forsvarer: advokat Ole Jakob Bae). |
| Forfatter: | Schei, kst.dommer Nygaard Haug, Coward, Skåre, Smith |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §325, Straffeprosessloven (1981) §362, Legeloven (1980) §25, §53, §268 |
Statsadvokatene i Eidsivating utferdiget den 1 juli 1993 forelegg mot politibetjent A for overtredelse av straffeloven §325 nr. 1 som setter straff for tjenestemenn som utviser grov uforstand i tjenesten. Ved forelegget ble han ilagt en bot på kr 5.000. Grunnlaget er i forelegget beskrevet slik:
"Mandag 7. september 1992 om morgenen på Oslo Lufthavn, Fornebu i Bærum, var han ansvarlig tjenestemann for uttransporteringen av B, født xx.xx.1964, med fly fra Fornebu til Gambia. Rett før de skulle stige ombord i flyet bestemte han å sette en sprøyte med 50 mg Nozinan intramuskulært på B. Sprøyten ble satt mens fire andre polititjenestemenn holdt B nede på bakken. Tvangsmedisineringen ble foretatt for at politiets uttransportering som nevnt skulle la seg gjennomføre."
Forelegget ble ikke vedtatt, og saken ble sendt Oslo byrett til pådømmelse, jf straffeprosessloven §268.
Ved Oslo byretts dom av 21 september 1994 ble A frifunnet.
Saksforholdet fremgår av byrettens dom.
Statsadvokatene i Eidsivating har påanket dommen til Høyesterett. Anken gjelder lovanvendelsen. Det gjøres gjeldende at As tvangsmedisinering av B var uhjemlet, og at forholdet var så graverende at straffeloven §325 nr. 1 får anvendelse.
Jeg er kommet til at anken må tas til følge.
Sakens sentrale fakta er følgende:
Den gambesiske statsborger B ble i begynnelsen av september 1992 besluttet bortvist fra Norge. Det skulle foretas uttransportering av ham med politieskorte til Gambia. Transporten skulle skje med fly. Politibetjent A skulle lede transporten.
Uttransportering ble forsøkt første gang 4 september 1992. A hadde med seg en annen polititjenestemann. Disse brakte B ut til Fornebu. Der sørget imidlertid B for, ved å lage bråk og ved å sette seg fysisk til motverge, at kapteinen på det flyet de skulle være med, nektet følget å komme om bord. B ble deretter brakt tilbake til politihuset i Oslo.
Nytt forsøk på uttransport ble gjort 7 september. Før dette hadde A tatt kontakt med politilegen ved Oslo politikammer, dr Ikdahl, som er spesialist i psykiatri. De avtalte at Ikdahl skulle møte opp på Fornebu for eventuelt å foreta medisinering av B om det ble nødvendig. Det var nå bestemt at det skulle følge med ytterligere en polititjenestemann på flyet, slik at det der skulle være tre ledsagere. I tillegg skulle ytterligere to tjenestemenn bistå på Fornebu.
Ved transporten til Fornebu var B påsatt håndjern. A og hans kolleger hadde med seg fotstrips, som kunne låse bena, samt en tvangstrøye. Ved ankomsten til Fornebu begynte B igjen å skrike og sette seg fysisk til motverge. Tjenestemennene fikk ham nå inn på cella på politiposten. Der forsøkte dr Ikdahl gjennom noen minutter å få kontakt med B. Det lyktes ikke. Han gav da B en injeksjon intramuskulært med 50 mg Nozinan. B ble holdt da han fikk sprøyten, men det var ikke nødvendig å bruke særlig mye fysisk makt.
Kort etter at han hadde satt sprøyten på B, forlot dr Ikdahl Fornebu. Men før han dro, overlot han A tre eller fire ampuller med 25 mg Nozinan pluss to engangssprøyter. Etter byrettens dom må det legges til grunn at det var dr Ikdahl som tok initiativet til dette.
På vei fra cella og til utgangen til flyet, satte B seg på nytt kraftig til motverge og begynte igjen å skrike. For ikke å bli avvist av flykapteinen, besluttet A ytterligere tvangsmedisinering av B. Mens de fire andre tjenestemennene holdt B, som er en kraftig mann, 198 cm høy, nede på gulvet, fylte han opp en engangssprøyte med to ampuller 25 mg Nozinan og satte sprøyten på B. B protesterte og skrek.
B roet seg, og følget fikk deretter være med flyet. Flyturen gikk i det vesentlige greit.
Når det gjelder medisineringen, nevner jeg at Nozinan er et adekvat middel blant annet for å dempe aggresjonsutfall, angst og voldsom uro. De mengder som ble gitt, var i seg selv ikke uforsvarlige.
Jeg nevner videre at statsadvokatene i Eidsivating utstedte forelegg mot dr Ikdahl for overtredelse av legeloven §53 jf §25, dels for å ha foretatt tvangsmedisinering av B og dels for å ha overlatt ampuller med Nozinan og engangssprøyter til A. Boten var i forelegget satt til kr 5.000. Forelegget er vedtatt.
Den tjenestehandlingen som i siktelsen er belastet A som grov uforstand, er det å ha satt sprøyten med 50 mg Nozinan på B. Det kan etter min mening ikke være tvil om at denne tvangsmedisineringen var uhjemlet. Riktignok beror politiets grunnlag for maktbruk ved arrest og andre tjenestehandlinger til dels på sedvane, jf forutsetningen om dette i politiinstruksens §3-2. Men det er her snakk om en maktanvendelse som innebærer en inngripende integritetskrenkelse, og det er en handling som faller utenfor de tradisjonelle politihandlinger. Legalitetsprinsippet tilsier at det må kreves hjemmel i lov for at en slik tjenestehandling skal være akseptabel. Slik lovhjemmel finnes ikke.
For ordens skyld peker jeg på at nødretts- eller nødvergebetraktninger her ikke ga hjemmel. Medisineringen ble ikke foretatt for å avverge noen farlig situasjon. At uttransport tidligere var forsøkt og tvangsmedisinering eventuelt fremsto som nødvendig for å få oppdraget gjennomført, kunne heller ikke danne grunnlag for noen nødrett.
Etter min mening er det forhold A har utvist, så vidt graverende at det må betraktes som grov uforstand i tjenesten. Som politibetjent må A være klar over at det er grenser for lovlig maktanvendelse, og en eventuell tro om at denne handlingen var lovlig, måtte iallfall karakteriseres som grovt uaktsom. Nå har riktignok byretten påpekt at "... han hadde fått fullmakt av Ikdahl til å injisere Nozinanen på B når han (A) anså det nødvendig ...". Til dette er imidlertid å bemerke at det var A og ikke Ikdahl som hadde ansvaret for transporten. Ikdahl var med til Fornebu for å rådgi og hjelpe. Han hadde ingen fullmakt å gi A, og det var As beslutning å foreta tvangsmedisineringen.
Med hensyn til spørsmålet om lovligheten av tvangsmedisinering, finner jeg grunn til å legge til: Jeg har forståelse for at polititjenestemenn kan ha en meget vanskelig og utakknemlig jobb ved uttransportering. Jeg ser heller ikke bort fra at det kan være situasjoner hvor uttransport ikke lar seg gjennomføre uten tvangsmedisinering. Om situasjonen skulle være så vanskelig, kan det imidlertid i seg selv - som påpekt - ikke gjøre medisineringen lovlig. Dersom det skal åpnes for tvangsmedisinering for å få gjennomført særlig vanskelige uttransporter, må det være opp til lovgiver å beslutte dette. Inntil hjemmel eventuelt gis, kan slik tvangsmedisinering ikke foretas.
Jeg er etter dette kommet til at det ikke er grunnlag for byrettens frifinnelse av A. Aktor har nedlagt påstand om at Høyesterett skal avsi ny og fellende dom. På direkte forespørsel har forsvareren gitt uttrykk for at dersom Høyesterett skulle komme til at frifinnelsen ikke lar seg opprettholde, har han ikke innvendinger mot at ny dom avsies. Han har pekt på at det er i As interesse at saken nå bringes til en avslutning, og han har gitt uttrykk for at byrettens dom er så grundig at den gir et forsvarlig grunnlag for ny dom.
Jeg er enig i at det i dette tilfellet er ubetenkelig å avsi fellende dom på det grunnlag som foreligger. Byrettens dom gir basis for en sikker konklusjon om at A har overtrådt straffeloven §325 nr. 1.
Forsvareren har gjort gjeldende at det ved ny dom bør gis domsutsettelse, subsidiært at boten settes betydelig lavere enn i forelegget. Aktor har nedlagt påstand om en bot på kr 5.000, som samsvarer med boten i forelegget.
Jeg finner at det her bør gis straff i form av bot, og at den passende kan settes til kr 5.000. Ved utmålingen av boten legger jeg vekt på at det i saken er opplyst at det ikke vil være aktuelt med tjenestelige reaksjoner overfor A.
Jeg stemmer etter dette for denne dom:
A, født xx.xx.1952, dømmes for overtredelse av straffeloven §325 nr. 1 til en bot på 5.000 - femtusen - kroner, subsidiært fengsel i 10 - ti - dager.