HR-1995-30-K - Rt-1995-175
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1995-01-19 |
| Publisert: | HR-1995-00030-K - Rt-1995-175 (39-95) |
| Stikkord: | Familierett, Farskapssak, Setteverge |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Frostating lagmannsrett LF-1994-00426 - Høyesterett HR-1995-00030 K, jnr 413/1994 |
| Parter: | Y1 (advokat Odd Husby) mot Y (advokat Tore Welde) X (advokat Kaare J Florø) D) |
| Forfatter: | Sinding-Larsen, Langvand, Gjølstad |
| Lovhenvisninger: | Barneloven (1981) §18, §4, §6, Tvistemålsloven (1915) §179, §404 |
Ved stevning av 16 mai 1994 til Z herredsrett reiste Y farsskapssak mot X og hennes datter D, født xx.xx.1989, samt mot Y1. Det ble lagt ned påstand om at Y måtte frifinnes for farskapet til D og at Y1 er far til barnet. Y og X var samboere da Y vedgikk farskapet i forbindelse med fødselen.
I stevningen ble det bedt om at det ble gjort unntak fra søksmålsfristen i barneloven §6 tredje ledd. X sammen med barnet sluttet seg til dette. X mente at Y1 var faren. Y1 la ned påstand om avvisning av saken.
Herredsretten avsa 30 juni 1994 kjennelse med slik slutning:
"1. I medhold av barneloven §6 tredje ledd gis Y adgang til å reise endringssak til prøvelse av farskapet til D, født xx.xx.1989.
2. Y1 trekkes inn i saken som saksøkt.
3. Det besluttes at det skal tas blodprøve av Y, D, X og Y1."
Y1 påkjærte kjennelsen til Æ lagmannsrett som 11 oktober 1994 avsa kjennelse med slik slutning:
"1. Herredsrettens kjennelse stadfestes.
2. Omkostningsavgjørelsen utsettes til den dom eller kjennelse som avslutter saken."
Kjennelsen er avsagt med to mot en stemme. En dommer ville avvise saken.
Y1 har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Han kan ikke se at det i seg selv er en særlig grunn etter barneloven §6 tredje ledd at barnemoren, X, og barnets juridiske far, Y, har legitime interesser i å få spørsmålet om det biologiske farskapet prøvd for domstolene. Man må anta at dette behovet er til stede i alle saker hvor foreldrene reiser sak om endring av farskapet. Hensynet til barnet ivaretas av barneloven §6 første ledd. En sammenblandning av foreldrenes interesser og barnets interesser, som lagmannsrettens flertall synes å ha foretatt, kan føre til resultat som kan skade barnet.
Når det gjelder spørsmålet om Y er blitt forledet til å oversitte søksmålsfristen, er det anført at det ikke er grunnlag for å reise kritikk verken mot fylkesmannen eller bidragsfogden.
Barnet har bodd sammen med Y i tre år. Etter samlivsbruddet mellom foreldrene har Y vanlig samvær med barnet. Et søksmål vil derfor kunne virke opprivende for barnet.
I kjæremålserklæringen er det lagt ned slik påstand:
"1. Herredsrettens kjennelse oppheves.
2. Kjæremotpart plikter in solidum å erstatte Y1s saksomkostninger."
X har sammen med barnet anført at Y må høres med at han på grunn av manglende informasjon ikke tok videre skritt for å få prøvet farskapet.
Barnets interesser kan ikke sies i dette tilfellet å være ivaretatt bare ved henvisning til barnelovens §6 første ledd. Hun vil underrette barnet om sine tanker og sin tvil, noe som naturlig vil føre til at barnet vil leve under en sterk belastende usikkerhet inntil barnet selv kan reise sak. Det må være i barnets interesse at saken blir fremmet og avgjort nå.
Det er lagt ned slik påstand:
"1. Herredsrettens kjennelse av 30. juni 1994 stadfestes.
2. Den kjærende part betaler fulle saksomkostninger til D og X, ev. til det offentlige."
Y har anført at uttalelsen i lagmannsrettens kjennelse om at både mor og far har legitime interesser i søksmålet ikke kan oppfattes som en del av begrunnelsen. Lagmannsrettens begrunnelse er at han kan ha blitt forledet til å oversitte søksmålsfristen, og at denne omstendighet, sammen med andre forhold representerer en særlig grunn. De øvrige momenter som er tillagt vekt, hensynet til juridisk far, barnets mor, oppgitt biologisk far, barnet samt det offentliges interesse i å få fastslått riktig slektskapsfor hold, må være relevante innenfor den skjønnsmessige vurdering som er tillagt retten etter barneloven §6 tredje ledd.
Det er lagt ned slik påstand:
"1. Lagmannsrettens kjennelse stadfestes.
2. Y1 pålegges å erstatte Y sakens omkostninger ved behandlingen i Høyesteretts kjæremålsutvalg med kr 1.600,."
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Saken gjelder kjæremål over lagmannsrettens avgjørelse i kjæremålssak. Utvalgets kompetanse er da begrenset etter tvistemålsloven §404.
Etter barneloven §6 tredje ledd kan hver av foreldrene til et barn, når farskapet følger av vedtagelse etter lovens §4, reise farsskapssak innen tre måneder etter at vedkommende ble kjent med nye opplysninger av betydning for farskapet eller den bindende karakter av vedtagelsen. Retten kan gjøre unntak fra tremånedersfristen når "særlege grunnar" taler for det. Restriksjonene på adgangen til å reise farsskapssak er begrunnet med ønsket om å skape ro omkring farskapsspørsmålet.
Lagmannsretten har under dissens gjort bruk av unntaksbestemmel sen. I flertallets bemerkninger heter det innledningsvis at flertallet "finner at barnemoren, X, og barnets juridiske far, Y, har legitime interesser i å få spørmålet om det biologiske farskapet prøvd for domstolene etter barneloven §6. Særlig mor må i dette tilfelle antas først og fremst å ha hensynet til barnet for øye, og barnets interesse vil være sammenfallende med mors, jf at mor her opptrer som født verge for barnet, jf barneloven §18."
Barneloven §18 lyder :
"Er det ikkje oppnemnd verje for barnet, skal retten syte for oppnemning av setteverje når mora ikkje gjev opp kven faren er, eller når det ligg føre opplysningar som tyder på at faren kan vere en annan enn den mora har gjeve opp."
Etter denne bestemmelse skal retten oppnevne setteverge for barnet blant annet når opplysningene i saken tyder på at faren kan være en annen enn den moren har oppgitt. Hvor faren reiser endringssak, vil det oftest ligge slik an at det må oppnevnes setteverge, jf Backer, Barneloven side 100.
Bakgrunnen for bestemmelsene om setteverge er at mor og barn kan ha motstridende interesser i en slik sak.
I denne sak er det trukket inn en annen mann som moren mener er far til barnet. Det skulle da ha vært oppnevnt setteverge for barnet.
Da det ikke er oppnevnt setteverge, og lagmannsrettens flertall i sine premisser synes å ha tatt utgangspunkt i en uriktig forståelse av barneloven §18 og de hensyn som ligger til grunn for den, finner utvalget at lagmannsrettens kjennelse må bli å oppheve.
Setteverge til varetagelse av barnets interesser skulle ha vært oppnevnt allerede ved herredsrettens behandling av saken. Etter omstendighetene oppheves derfor også herredsrettens kjennelse, og saken hjemvises til herredsretten.
Kjæremålet har etter dette ført frem.
Den kjærende part har nedlagt påstand om saksomkostninger. Utvalget finner at omkostningsspørsmålet må utsettes til den dom eller kjennelse som avslutter saken, jf tvistemålsloven §179 første ledd in fine.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning :
1. Lagmannsrettens og herredsrettens kjennelser oppheves, og saken hjemvises til herredsretten.
2. Omkostningsspørsmålet utsettes til den dom eller kjennelse som avslutter saken, jf tvistemålsloven §179 første ledd in fine.