HR-1995-307-K - Rt-1995-930
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1995-05-18 |
| Publisert: | HR-1995-00307-K - Rt-1995-930 (284-95) |
| Stikkord: | Gjeldsordning, Rettsgebyr, Rettshjelp |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Agder Lagmannsrett LA-1995-00063 K - Høyesterett HR-1995-00307 K, jnr 171/1995 |
| Parter: | Dag-Erlend Holm (advokat Tom H Glosimot) |
| Forfatter: | Skåre, Bugge, Tjomsland |
| Lovhenvisninger: | Rettshjelpsloven (1980) §17, §18, §19, §20, §21, §22, Gjeldsordningsloven (1992) §1-3, §3-1, §5-4, Tvistemålsloven (1915) §404, §10, §27, §8, Rettshjelpsloven (1980), Rettsgebyrloven (1982) §27b, §8, Gjeldsordningsloven (1992) |
Dag-Erlend Holm fremmet den 7 september 1994 søknad om gjeldsordning for namsmannen i Kragerø
Kragerø namsrett avsa den 3 januar 1995 kjennelse med slik slutning:
"Søknad om gjeldsordning fra Dag-Erland Holm tas ikke til følge."
Namsrettens avgjørelse var begrunnet med at en gjeldsordning ville virke støtende for andre skyldnere og samfunnet for øvrig, jf gjeldsordningsloven §1-3 annet ledd.
Dag-Erlend Holm påkjærte namsrettens kjennelse til Agder lagmannsrett som ved kjennelse den 31 mars 1995 stadfestet namsrettens kjennelse.
For saksforholdet for øvrig vises til namsrettens og lagmannsrettens kjennelser.
Dag-Erlend Holm har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg og i hovedsak anført:
Lagmannsretten har tolket gjeldsordningsloven §1-3 annet ledd feil, når retten er kommet til at det skal foretas en vurdering av begrepet "støtende" ved åpning av gjeldsforhandlingen. Etter den kjærende parts oppfatning skal denne vurderingen bare foretas når det skal avgjøres om gjeldsordningen skal stadfestes. Det vises til Eidsivating lagmannsretts avgjørelse i RG-1994-847.
Det gjøres videre gjeldende at lagmannsrettens kjennelse ermangelfullt begrunnet. Lagmannsretten har unnlatt å kommentere de nye opplysningene i kjæremålet. Det fremgår der at den private gjeld til Holms mor er et konvertert boliglån som oppsto fordi Holm måtte selge sin bolig etter et samlivsbrudd. Lagmannsretten har heller ikke kommentert den psykologerklæring som fulgte kjæremålet, hvor det fremmes en teori om at de alvorlige økonomiske problemer er årsak til Holms psykiske og fysiske plager.
Den kjærende part gjør endelig gjeldende at lagmannsretten feilaktig har henvist ham til å søke fylkesmannen om fritt rettsgebyr. Det anføres at Eidsivating lagmannsrett har lagt seg på en annen lovforståelse i den omtalte kjennelse, idet Eidsivating lagmannsrett fritok debitor for rettsgebyr, fordi han vant frem i kjæremålet.
Den kjærende part har nedlagt slik påstand:
"1. Søknad om åpning av gjeldsforhandling for Dag-Erland Holm etterkommes.
Subsidiært:
2. Agder lagmannsretts kjennelse i sak 95-63 K oppheves og saken hjemvises til fortsatt behandling for lagmannsretten.
I alle tilfeller:
3. Dag-Erland Holm fritas for betaling av gebyr til namsrett og lagmannsrett samt Norges Høyesterett."
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at da kjæremålet gjelder lagmannsrettens avgjørelse av et kjæremål, har utvalget begrenset kompetanse. Utvalget kan bare prøve lagmannsrettens saksbehandling og lovtolkning, jf tvistemålsloven §404 første ledd nr 2 og nr 3.
Utvalget finner at Agder lagmannsretts forståelse av gjeldsordningsordningsloven §1-3 annet ledd sammenholdt med §3-1 er riktig. Det fremgår direkte av henvisningen i §3-1 til §1-3 at namsretten ved åpningen av gjeldsforhandling skal vurdere om en åpning av gjeldsforhandling vil virke støtende. Av lovens §5-4 første ledd bokstav a fremgår at namsretten ved vurderingen av om et forslag til tvungen gjeldsordning skal stadfestes, skal foreta en ny vurdering av om en stadfestelse vil virke støtende.
At loven er slik å forstå, fremgår av forarbeidene, jf Ot.prp.nr.81 (1991-92) side 25 og 54. Denne forståelse er også lagt til grunn i Graver: Gjeldsordningsloven med kommentarer, jf henholdsvis side 47 flg og side 137.Lagmannsretten har når det gjelder den konkrete vurdering av om det vil virke "støtende" å åpne gjeldsforhandling, vist til namsrettens begrunnelse. Namsretten fant at en gjeldsordningvil virke støtende og har i sin vurdering spesielt lagt vekt på gjeldens karakter. Det fremgår av forarbeidene til gjeldsordningsloven at gjeldens karakter er et ett av de forhold som kan tilsi at det vil være støtende å innvilge gjeldsordning. Den konkrete vurdering av om gjeldens karakter i dette tilfelle bør tilsi nektelse, kan utvalget ikke prøve.
Det må etter utvalgets mening kunne legges til grunn at lagmannsretten har vurdert de nye anførslene i kjæremålet og den psykologerklæringen som var vedlagt. Når lagmannsretten ikke spesielt har vist til disse forhold, må det skyldes at retten ikke har funnet at de kan tillegges særlig vekt.
Til den kjærende parts anførsler om at lagmannsretten kunne ha innvilget fritt rettsgebyr skal bemerkes:
Utvalget legger til grunn at det i henhold til rettsgebyrloven §8 siste ledd skal betales gebyr for kjæremål etter gjeldsordningsloven, selv om gjeldsordningssaker etter hovedregelen er gebyrfri med unntak av klager til namsretten over namsmannens avgjørelser, jf rettsgebyrloven §27b. Fritak for rettsgebyr reguleres av rettshjelploven kapittel V. Rettshjelploven §27 annet ledd bestemmer:
"Den som ikke har krav på fri sakførsel, kan gis fritak for rettsgebyr dersom han fyller vilkårene i §8 jfr. §10. Fritak gis av den som har myndighet til å gi bevilling til fri sakførsel i saken."
Da gjeldsordningssaker ikke omfattes av de saker hvor retten kan innvilge fri sakførsel etter rettshjelploven §18, §19, §20, §21, §22, er det fylkesmannen som avgjør søknader om fritak for rettsgebyr i disse saker, jf lovens §17 første ledd. Agder lagmannsretts lovforståelse er således riktig.
Kjæremålet blir etter dette å forkaste.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning :
Kjæremålet forkastes.