HR-1995-34-K - Rt-1995-178
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1995-01-19 |
| Publisert: | HR-1995-00034-K - Rt-1995-178 (40-95) |
| Stikkord: | Panterett, Tinglysing |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Agder Lagmannsrett LA-1994-00729 - Høyesterett HR-1995-00034 K, jnr 411/1994 |
| Parter: | Tarkel Ose (advokat Svenn Aagestad) |
| Forfatter: | Bugge, Halvorsen, Langvand |
| Lovhenvisninger: | Tinglysingsloven (1935) §28, Tvistemålsloven (1915) §404, Tinglysingsloven (1935) |
På eiendommen gnr 15 bnr 3, Ose i Bygland, ble den 18 april 1868 tinglyst følgende pantedokument:
"Pantedocument. Underskrevne Tallak Knudsen Ose tilstaar herved og gjør vitterligt at have bekommet tillaans af Svend Omundsen Moi, Svend Eivindsen Moy og Gunder Gundersen Moi i Forening den Summa 210 to Hundrede og ti Speciedaler, som fra begge Sider skulle staa uopsigelige i 50 femti Aar fra dette Documents Thinglæsning og efter Udløbet af denne Tid tilbage betales efter 6 sex Maaneders foregaaende lovlig Opsigelse fra en af Siderne. Til Sikkerhed for bemeldt Capital med mulige Omkostninger pantsætter jeg herved med Prioritet efter foregaaende Hæftelser og med Optrinsret efter hvert som disse indfries et under mit Brug i Gaarden Ose MatN 15 LobeN. 52, Skyld ny 1 Daler 2 Ort 2 Skilling gammel 6 Kalvskind i Ose Thinglag, beliggende Stykke Beitesmark, samt Halvparten af den derpaa voxende Skog af en hver Slags, hvis Grændser saaledes beskrives. Grændselinien begynder nede ved Elven i Kvisle og fortsætter opover i Nuten og derefter lige opover Heien og over store Korteisvandet; derfra videre opover Heien paa høieste Stemningen; saa omtrent nordvest efter de høieste Bergnabber og ned til Kjigevandet, derfra følger det Vandet og Elven til Kjigekjønnen og videre efter Elven ned til Udgangspunctet ved Qvisle. Linien er ogsaa udmærket ved nedsatte Byttestene. Videre bemærkes, at Fiskeriet i de Vande og Elve hvortil Byttet støder ogsaa skal medregnes i Pantet. Istedefor Renter Skulle Kreditorene eller deres Arvinger have Ret til at bruge og benytte forannævnte Stykke Mark med Skov og Fiskeri som deres fulle Eiendom og gjøre sig det i enhver Henseende saa nyttigt, som de selv finder forgodt uden nogen Paatale af mig eller Arvinger saalænge Capitalen staar uafgjort. Naar den nævnte Tid af 50 femti Aar er hengaaet og Kapitalen ikke inden 1 eet Aar derefter af mig eller Efterkommere paa lovlig Maade er opsagt og efter Opsigelsesfristen udbetalt; skal Pantet tilhøre Kreditorerne eller Arvinger som deres virkelige Eiendom for Pantesummen og Gaardens Eier være forpligteet til at udstede lovligt Skjøde. Sulde derimod Kreditorerne efter Udløbet af Pantetiden opsige Kapitalen og samme ikke i rette Tid skulde blive betalt, da have de Ret til uden foregaaende Søgsmaal eller Dom at stille Pantet til offentlig Auction og bortsælge det til Fyldestgjørelse for sin Fordring og fraskriver jeg mig Løsningsretten. Dette bekræftes under min Haand i Overvær af 2de Vidner. Osen den 2den Februar 1868. Tallak Knudsen Ose. m.h.p."
Den 22 september 1994 besluttet Kristiansand byrett ikke å slette heftelsen etter krav fra Tarkel Ose som er nåværende eier av eiendommen. Dokumentet ble ansett som et brukspantebrev. For slike dokumenter var det fra sentralt hold besluttet at det ved konvertering av den manuelle grunnbok til data skulle legges inn "kan ikke slettes etter §28".
Tarkel Ose påkjærte avgjørelsen til Agder lagmannsrett som 14 november 1994 avsa kjennelse med slik slutning:
"Byrettens avgjørelse stadfestes."
Tarkel Ose har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg, og gjør gjeldende at lagmannsretten har tolket tinglysingsloven §28 feil. Det anføres at man her står overfor en reell pantsettelse og ikke en eiendomsoverdragelse som etter §28 ikke skal kunne slettes. Pantebrevet gjelder ikke en bestemt del av eiendommen, men en begrenset pantsettelse av deler av eierbeføyelsene. Det vites ikke hva som er forskjellen mellom det foreliggende tilfellet og det som er omtalt i Tinglysingsavgjørelser (1955) side 165 der festeren hadde adgang til når som helst å si opp kontrakten med bestemt varsel. Den omstendighet at det er oppsigelsesadgang viser at partenes mening med pantedokumentet ikke var noen overdragelse. Det er her etter den kjærende parts mening avgjørende om heftelsen i utgangspunktet ikke skal hvile på eiendommen for alltid. Selve ordlyden om at disposisjonen regnes som pant og ikke som overdragelse trekker i samme retning. Videre pekes på at det paantsatte "objekt" ikke er et selvstendig bruk som gir grunnlag for noen levevei for kreditorene. Kreditorene er dessuten flere ikke en. Det er således ingen "oppofrelse" for kreditorene om pantet innløses i motsetning til det som oftest har vært tilfelle i saker om tilsvarende spørsmål. Pantsettelsestiden i denne saken er 50 år som er et relativt begrenset tidsrom i forhold til andre brukspanttilfelle der den alminnelige brukspantetid har vært 99 år. Også dette trekker i retning av en ren pantsettelse. Endelig påpekes oppsigelsesklausulen i pantebrevet. Her omtales plikt til å utstede skjøte, m a o hjemmelsovergang. Dersom partenes mening da brukspantebrevet ble utstedt, var å få i stand en kamuflert eiendomsoverdragelse, fremstår det som uten mening å omtale en plikt til å utstede skjøte 50 år senere.
I kjæremålserklæringen er det lagt ned slik påstand:
"Agder lagmannsretts kjennelse i sak 94/729 A oppheves og hjemvises til ny behandling."
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke at det foreligger et videre kjæremål og at utvalgets kompetanse da er begrenset ved tvistemålsloven §404.
Kjæremålet retter seg mot lagmannsrettens tolking av tinglysingsloven §28 som hevdes å være uriktig.
Lagmannsretten har lagt til grunn at det dreier seg om et brukspantebrev "som går ut på å overlate eiendommen til bruk med rett for pantsetteren og senere eiere til å innløse eiendommen mot betaling av lånesummen" samt at "avkastningen trer i stedet for rente for pantegjelden." Om pantebrev av denne art uttaler lagmannsretten at de i alminnelighet antas ikke å skulle slettes etter tinglysningsloven §28. Lagmannsretten har vist til Austenå/ Harbek/Solem: Tinglysingsloven 9 utgave side 222.
Utvalget kan ikke se at lagmannsretten her har tolket tinglysingloven §28 eller noen annen lovbestemmelse uriktig.
Lagmannsrettens konkrete rettsanvendelse, herunder dens bedømmelse av pantedokumentets innhold, kan ikke prøves av utvalget.
Kjæremålet vil bli å forkaste
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning :
Kjæremålet forkastes.