HR-1995-347-K - Rt-1995-1071
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1995-06-08 |
| Publisert: | HR-1995-00347-K - Rt-1995-1071 (327-95) |
| Stikkord: | Familierett, Barnerett, Samværsrett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1995-00347 K, jnr 206/1995 |
| Parter: | Y (advokat Per Slinde) mot X (advokat Per Flatabø) |
| Forfatter: | Holmøy, Aasland, Gussgard |
| Lovhenvisninger: | Barneloven (1981) §38, §39, Tvistemålsloven (1915) §403, §404, §31, §34, Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) §15-3 |
Videre kjæremål i sak om midlertidig forføyning etter barneloven §38 tredje ledd.
I forbindelse med oppløsning av ekteskapet mellom Y og X ble det inngått rettsforlik 30 mai 1991 som blant annet fastsatte at X skulle ha foreldreansvaret og daglig omsorg for sønnen S født xx.xx.1983. Y skulle ha samværsrett i henhold til fastsatte tider.
Y begjærte midlertidig forføyning 28 februar 1995 med krav om delt foreldreansvar og daglig omsorg for sønnen inntil rettskraftig avgjørelse av kravene forelå etter ordinært søksmål. Det ble i begjæringen opplyst at sønnen av eget tiltak hadde flyttet til faren. Søksmål om kravene var ikke anlagt.
Z byrett avsa 8 mars 1995 kjennelse med slik slutning:
"Begjæring fra Y om daglig omsorg for sønnen S født xx.xx.83 inntil rettskraftig avgjørelse i hovedsøksmålet foreligger, tas ikke til følge."
Y påkjærte kjennelsen til Æ lagmannsrett som 5 mai 1995 avsa kjennelse med slik slutning:
"1. Byrettens kjennelse stadfestes.
2. I saksomkostninger for byretten oglagmannsretten betaler Y 5.000 -femtusen- kroner til X innen 2 -to- uker fra forkynnelsen av denne kjennelse."
Det nærmere saksforhold fremgår av byrettens og lagmanns- rettens kjennelser.
Y har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg forsåvidt gjelder lagmannsrettens saksbehandling og lovtolking.
Det vises til at den kjærende part både for byretten og lagmannsretten krevde at sønnen skulle avhøres slik at han fikk gitt uttrykk for sin vilje overfor domstolen. Begge retter avsa kjennelse uten å høre gutten. Lagmannsretten fant videre at det ikke forelå særlige grunner for muntlig forhandling om kjæremålet, jf tvistemålsloven §403. At lagmannsretten valgte å behandle saken på denne måten, anføres å være en saksbehandlingsfeil som har hatt avgjørende betydning for sakens utfall slik at de underordnede retters kjennelser må oppheves og saken behandles på nytt. Det vises til FNs konvensjon om barnets rettigheter artikkel 12 nr 2 som omhandler barnets rett til å bli hørt av det rettslige og administrative organ som skal fatte en avgjørelse i et forhold som gjelder barnet. Barneloven §31 om barnets rett til å bli hørt må tolkes i lys av FN konvensjonen. Det opplyses videre at det etter at begjæring ble fremsatt for Z byrett, har vært avholdt lovpålagt megling, og at det er tatt ut sttevning for Z byrett som derfor bør kunne avsi ny midlertidig avgjørelse i saken.
Den kjærende part anfører videre at lagmannsretten har tolket barneloven §38 tredje ledd feil når den fastslår at barnets klart uttrykte egenvilje ikke er en særlig grunn for endring. En slik lovtolking står i motstrid med FNs konvensjon om barnets rettigheter artikkel 12 og barneloven §31. Det rettslige utgangspunkt må være at barnets egenvilje skal respekteres dersom det ikke finnes særlige grunnlag for noe annet.
Den kjærende part har lagt ned slik påstand:
"Prinsipalt
1. Z byretts og Æ lagmannsretts kjennelser oppheves og saken henvises til ny behandling i byretten.
2. X erstatter Ys omkostninger med kr 8000,- med tillegg av lovpålagte gebyrer.
Subsidiært
1. Inntil rettskraftig avgjørelse i hovedsøksmålet foreligger, skal Y og X ha delt foreldreansvar for S.
2. Inntil rettskraftig avgjørelse i hovedsøksmålet foreligger, skal Y ha den daglige omsorgen for S.
3. Inntil rettskraftig avgjørelse i hovedsøksmålet foreligger, skal X ha alminnelig samvær med S.
4. X erstatter Ys omkostninger med kr 8000,- med tillegg av lovpålagte gebyrer."
Kjæremotparten påstår prinsipalt at kjæremålet må avvises. Siden det nå er reist ordinær endringssak med hjemmel i barneloven §34, jf §39, må det riktige være å fremme kravet innenfor den prosessuelle ramme som derved er etablert, jf prinsippet i tvangsfullbyrdelsesloven §15-3 annet ledd.
Kjæremotparten anfører videre at det hele tiden har vært erkjent hva barnets vilje går ut på. Dette har også lagmannsretten vært oppmerksom på. Kjæremålet baserer seg egentlig på hvilken vekt barnets vilje skal tillegges. Dette spørsmålet kan Høyesteretts kjæremålsutvalg ikke prøve, jf tvistemålsloven §404. Lagmannsrettens lovanvendelse må anses korrekt.
Kjæremotparten anfører videre at det ikke kan sies å være motstrid mellom FNs konvensjon om barnets rettigheter artikkel 12 og barneloven §31. I artikkel 12 punkt 2 heter det at konvensjonen skal anvendes "på en måte som samsvarer med vedkommende lands saksbehandlingsregler". De nærmere bestemmelser i barneloven §31 hvor det heter at barnets mening skal tillegges vekt, samsvarer godt med konvensjonens innhold. Også i denne relasjon kommer det forhold inn at barnets mening hele tiden har vært kjent. Et dommeravhør ville derfor ikke frembragt noe nytt.
Kjæremotparten har lagt ned slik påstand:
"1. Prinsipalt: Kjæremålet avvises.
Subsidiært: Kjæremålet forkastes.
Atter subsidiært: Lagmannsrettens kjennelse stadfestes.
2. X tilkjennes saksomkostninger med kr 3000,-."
Høyesteretts kjæremålsutvalg er kommet til at kjæremålet må avvises, da den kjærende part ikke lenger har rettslig interesse i at lagmannsrettens kjennelse overprøves.
Etter barneloven §38 tredje ledd, jf første og annet ledd, kan retten ta en foreløpig avgjørelse om foreldreansvar og daglig omsorg for et barn også før sak om disse spørsmål er reist, "dersom særlege grunnar talar for det". Det skal altså spesielle omstendigheter til for at en slik begjæring kan tas til følge. Lagmannsretten har funnet at slike omstendigheterikke foreligger.
Den kjærende part har opplyst at sak nå er anlagt ved stevning til Z byrett, etter at lovbestemt megling er holdt. Det kan da fremsettes begjæring til byretten om en foreløpig avgjørelse etter bestemmelsen i barneloven §38 første ledd, en bestem- melse som ikke stiller de samme krav til særlige grunner som tredje ledd. Når foreldeansvaret og den daglige omsorgen tidligere er avgjort ved blant annet rettsforlik, kreves det imidlertid særlige grunner for endring, jf barneloven §39 annet ledd. Dette må komme inn ved vurderingen av om en begjæring om en foreløpig avgjørelse skal tas til følge. Vilkårene for en foreløpig avgjørelse i denne situasjon antas likevel ikke å være like strenge som etter §38 tredje ledd.
Etter saksanlegget er saken kommet inn i en annen fase, og kjæremålsutvalget kan ikke se at den kjærende part nå har rettslig interesse i å få lagmannsrettens kjennelse overprøvet med sikte på en eventuell opphevelse av denne, slik at lagmannsretten på nytt må vurdere om kravet i §38 tredje ledd er oppfylt. For fullstendighets skyld tilføyes at dersom den kjærende part hadde fått medhold i lagmannsretten, ville motparten fortsatt ha hatt rettslig interesse i et videre kjæremål.
Kjæremålsutvalget kan for øvrig ikke se at det hefter noen feil ved lagmannsrettens saksbehandling eller lovtolking, jf tvistemålsloven §404. Kjæremålet ville ikke kunne føre frem.
Den kjærende part må pålegges å erstatte motparten hennes saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg. Omkostningene settes til kr 3000.
Avgjørelsen er enstemmig.
Slutning :
Kjæremålet avvises.
I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler Y til X 3.000 - tretusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelsen.