HR-1995-352-K - Rt-1995-1076
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1995-06-13 |
| Publisert: | HR-1995-00352-K - Rt-1995-1076 (329-95) |
| Stikkord: | Familierett, Barnevern, Midlertidig forføyning, Omsorg |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1995-00352 K, jnr 201/1995 |
| Parter: | X) (advokat Dagfinn Hodt) Y) mot Z kommune (advokat Kari Næs) |
| Forfatter: | Aasland, Gjølstad, Gussgard |
| Lovhenvisninger: | Barnevernloven (1992) §4-13, Tvistemålsloven (1915) §373, §404, §477, §486, Tvistemålsloven (1915), Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) §15-7, §2-12, §4-12 |
Fylkesnemnda for sosiale saker i Æ og Ø fattet den 2 mars 1994 vedtak hvorved omsorgen for S, født xx.xx.1985, ble overtatt av barnevernstjenesten i henhold til barnevernloven §4-12 bokstav a, jf §4-12 annet ledd.
X og Y reiste sak mot Z kommune med krav om rettslig overprøving av fylkesnemndas vedtak. Samtidig begjærte saksøkerne utsatt iverksettelse av vedtaket i medhold av tvistemålsloven §477. Å herredsrett avsa den 1 juli 1994 dom hvorved fylkesnemndas vedtak vedrørende overtakelsen av omsorgen for S ble stadfestet. Samtidig avsa herredsretten kjennelse hvorved begjæringen om utsatt iverksettelse ikke ble tatt til følge.
Dommen ble anket til C lagmannsrett, og kjennelsen ble påkjært til lagmannsretten. C lagmannsrett avsa den 11 august 1994 kjennelse med samme resultat som herredsretten. C lagmannsrett avsa videre dom den 4 november hvorved omsorgsovertakelsen ble opprettholdt for S.
X og Y anket lagmannsrettens dom til Høyesterett, og de begjærte samtidig utsatt iverksettelse. Ved Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse av 3 mars 1995 ble begjæringen om utsatt iverksettelse ikke tatt til følge, og ved Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse av 7 mars 1995 ble anken over saksbehandlingen og rettsanvendelsen nektet fremmet etter tvistemålsloven §373 nr 1, og anken over bevisbedømmelsen ble nektet fremmet etter samme bestemmelses nr 2.
X og Y fremsatte ved prosesskrift av 2 mars 1995 til Å herredsrett begjæring om midlertidig forføyning med påstand om at S skulle være hos sine foreldre, X og Y. Begjæringen var begrunnet med at Z kommune ved helse- og sosialsjefen måtte anses å ha trukket begjæringen om tvangsfullbyrdelse av vedtaket tilbake ved et møte den 21 desember 1994, og at 6 ukers fristen i barnevernloven §4-13 dermed var utgått. Vedtaket ble dermed påstått ikke lenger å være gyldig.
Å herredsrett avsa kjennelse den 16 mars 1995 med slik slutning:
"1. Begjæringen om midlertidig forføyning nektes fremmet.
2. X og Y betaler - en for begge og begge for en - saksomkostninger til Z kommune v/ordføreren med kr 4000,- -kronerfiretusen- innen 14 - fjorten - dager fra kjennelsen er forkynt."
Namsrettens begrunnelse for å nekte begjæringen fremmet var at det etter Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse av 7 mars 1995 måtte anses rettskraftig avgjort at vedtaket om omsorgsoverakelse fortsatt var gyldig. Kjennelsen ble avsagt uten muntlig forhandling i medhold av tvangsfullbyrdelsesloven §15-7 tredje ledd.
X og Y påkjærte namsrettens kjennelse til C lagmannsrett som avsa kjennelse den 26 april 1995 med slik slutning:
"1. Begjæringen om midlertidig forføyning tas ikke til følge.
2. Namsrettens kjennelse punkt 2 stadfestes.
3. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler X og Y en for begge og begge for en 1.000 - tusen - kroner til Z kommune innen to uker fra forkynnelsen av denne kjennelsen."
Lagmannsretten fant, i motsetning til namsretten, at de kjærende parter ikke var avskåret fra å begjære midlertidig forføyning, men lagmannsretten fant at de kjærende parter ikke hadde sannsynliggjort sitt krav.
Saksforholdet for øvrig fremgår av namsrettens og lagmannsrettens kjennelser.
X og Y har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg og i hovedsak anført:
Det er feil i lagmannsrettens saksbehandling når lagmannsretten - etter å ha konstatert at det var en feil at namsretten nektet å fremme begjæringen - ikke opphevet namsrettens kjennelse og hjemviste den til ny behandling. De kjærende parter ble dermed avskåret fra å føre umiddelbar bevisførsel som ville ha sannsynliggjort kravet på en avgjørende måte.
Det anføres videre at det er feil i rettsanvendelsen. Kommunen fremmet 25 april 1994 begjæring til namsretten om tvangsfullbyrdelse av vedtaket om omsorgsovertakelse. Ved rettens kjennelse av 1 juli1994 ble det bestemt at vedtaket skulle gjennomføres ved at barnevernsmyndighetene straks plasserte S på barnehjem. Ansvaret for gjennomføringen ble således ikke overtatt av namsmyndighetene, og i et slikt tilfelle kan begjæringen om tvangsfullbyrdelse ikke avbryte seksukersfristen i barnevernloven §4-13. Under enhver omstendighet måtte kommunen ha søkt om fristforlengelse innen 6 uker etter namsrettens kjennelse.
Til kjæremålsmotpartens henvisning til Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse av 30 januar 1992 anføres at saksforholdet i denne kjennelsen er vidt forskjellig fra saksforholdet i nærværende sak.
De kjærende parter har nedlagt slik påstand:
"Prinsipalt:
1. Begjæringen om midlertidig forføyning tas til følge.
Subsidiært:
2. C lagmannsretts kjennelse av 26. april 1995 oppheves.
3. Saken vises tilbake til namsretten for behandling der.
4. Den kjærende part tilkjennes saksomkostninger."
Z kommune har i kjæremålstilsvar hovedsakelig anført:
Et spørsmål kan ikke prøves ved midlertidig forføyning hvis spørsmålet ikke også kan prøves etter reglene i tvistemålsloven kapittel 33. Det betyr at man i denne saken - hvor rettskraftig dom foreligger - ikke kan få stanset iverksettingen gjennom en begjæring om midlertidig forføyning. I realiteten innebærer dette at de kjærende parter må vente med rettslig overprøving til det er gått ett år etter at rettskraftig dom foreligger, jf tvistemålsloven §486. Det vises til Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse av 30 januar 1992 i sak HR-1992-00043K .
Subsidiært anføres - under henvisning til Rt-1993-721 - at fristen for å begjære iverksetting av fylkesnemndas vedtak er avbrutt i tide, og at kommunen ikke kan anses å ha trukket begjæringen tilbake.
Z kommune har nedlagt slik påstand:
"Prinsipalt:
1. Begjæring om midlertidig forføyning avvises.
Subsidiært:
2. C lagmannsretts kjennelse av 26. april 1995 stadfestes.
3. I saksomkostninger for Høyesterett betaler X og Y en for begge og begge for en - kr 1000,- - kronerettusen - til Z kommune innen to uker fra forkynnelsen av denne kjennelse."
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Mens namsretten fant at begjæringen om midlertidig forføyning måtte nektes fremmet, fant lagmannsretten at det var adgang til å fremme begjæringen, men at den kunne forkastes i medhold av tvangsfullbyrdelsesloven §15-7. Etter denne bestemmelsen kan en begjæring om midlertidig forføyning straks forkastes dersom det, bedømt på grunnlag av saksfremstillingen i begjæringen, ikke er adgang til å ta den til følge.
Kjæremålserklæringen til Høyesteretts kjæremålsutvalg synes å forutsette at utvalgets kompetanse er begrenset etter tvistemålsloven §404 jf tvangsfullbyrdelsesloven §2-12. Da realitetsprøvingen av begjæringen om midlertidig forføyning er skjedd i lagmannsretten som første instans, må det imidlertid antas at utvalget har full kompetanse. Slik saken foreligger for utvalget, har det tilstrekkelig grunnlag for å treffe avgjørelse.
Grunnlaget for begjæringen om midlertidig forføyning er at fylkesnemndas vedtak om omsorgsovertakelse etter de kjærende parters oppfatning er bortfalt fordi vedtaket ikke er iverksatt innen seksukersfristen i barnevernloven §4-13.
Denne fristen avbrytes ved at det fremsettes begjæring om tvangsfullbyrdelse, jf Høyesteretts avgjørelse i Rt-1993-721. Begjæring om tvangsfullbyrdelse ble i vår sak inngitt 25 april 1994, og tatt til følge ved kjennelse av 1 juli 1994. At denne kjennelsen går ut på at barnevernmyndighetene selv skal tvangsgjennomføre vedtaket, hindrer ikke at seksukersfristen må anses avbrutt. Heller ikke kan de kjærende parter gis medhold i at det løp en ny seksukersfrist fra kjennelsen av 1 juli 1994. Når fristen er avbrutt, må det deretter være tilstrekkelig at barnevernmyndighetene forfølger saken med rimelig hurtighet. I den foreliggende sak er gutten blitt holdt skjult av sin bestefar, og det beror således på forhold utenfor barnevernmyndighetenes kontroll at tvangsfullbyrdelse ikke er gjennomført. Det bemerkes for øvrig at vedtaket om omsorgsovertakelse ble fullbyrdet 25 januar 1995, men at gutten ble hentet 3 februar 1995 og deretter på ny er holdt skjult.
De kjærende parter hevder videre at den fristavbrytelse som følger av begjæringen om tvangsfullbyrdelse, er falt bort fordi begjæringen må anses frafalt. De viser her til hva helse- og sosialsjefen i Z kommune skal ha uttalt i et møte 21 desember 1994 med guttens bestefar og en lege som hadde behandlet gutten. Helse- og sosialsjefen ga allerede kort etter møtet uttrykk for at han utelukkende hadde gjort det klart at tvangsfullbyrdelse ikke skulle gjennomføres i jule- og nyttårshelgen, men at det ikke var tale om noen definitiv frafallelse av begjæringen om tvangsfullbyrdelse. Dette har han fastholdt siden.
De kjærende parter anførte for lagmannsretten at det var nødvendig med bevisførsel, og at de ønsket guttens bestefar og legen avhørt som vitner. Lagmannsrettens avgjørelse innebærer at den ikke fant slik bevisførsel nødvendig.
Utvalget bemerker at det kan synes tvilsomt om kommunens helse- og sosialsjef har kompetanse til definitivt å frafalle tvangsfullbyrdelse av et vedtak om omsorgsovertakelse, hvis en slik frafallelse overhodet er tenkelig uten at selve vedtaket omgjøres. Det er imidlertid ikke nødvendig å gå nærmere inn på disse spørsmål. En frafallelse måtte under enhver omstendighet ha klarhet og notoritet. Det foreligger ingen skriftlig frafallelse, og omtvistede uttalelser om hva som måtte være sagt i møtet den 21 desember 1994, kan åpenbart ikke gi grunnlag for å anse tvangsfullbyrdelsen frafalt.
Lagmannsrettens kjennelse må etter dette stadfestes. Kommunens påstand om saksomkostninger må tas til følge.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Lagmannsrettens kjennelse stadfestes.
I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler X og Y en for begge og begge for en 1.000 - ett tusen - kroner til Z kommune innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.