HR-1995-363-S - Rt-1995-413
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1995-02-16 |
| Publisert: | HR-1995-00363-S - Rt-1995-413 (104-95) |
| Stikkord: | Straffeprosess, Rettsanmodning, Vitneplikt, Kjæremålsfrist |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1995-00363 s |
| Parter: | |
| Forfatter: | Christiansen, Holmøy, Aarbakke |
| Lovhenvisninger: | Domstolloven (1915) §46, LOV-1959-04-20, Straffeprosessloven (1981) §237, §347, §379, §446, §388, Straffeprosesslov ikrafttredelseslov (1985) |
Russisk påtalemyndighet fremsatte 22. august 1994 begjæring om rettslig avhør av Erling A. Walsøe som vitne i straffesak mot ansatte i trålerrederiet - - -. Justisdepartementet anmodet den 4. oktober 1994 om at rettsanmodningen skulle imøtekommes. Økokrim statsadvokater begjærte 31. oktober 1994 bevisopptak av Walsøe ved Hammerfest forhørsrett. Walsøe meddelte forhørsretten at han ikke ønsket å avgi forklaring og reiste tvil om han hadde vitneplikt for forhørsretten. Hammerfest forhørsrett avsa 14. desember 1994 kjennelse med slik slutning:
"Erling Arnfinn Walsøe født xx.xx.52 fritas ikke for vitneplikt."
Walsøe påkjærte forhørsrettens kjennelse til Hålogaland lagmannsrett. Lagmannsretten avsa 4. januar 1995 kjennelse med slik slutning:
"Kjæremålet forkastes."
Lagmannsrettens kjennelse ble forkynt for Walsøe 18. januar 1995. Ved kjæremål av 30. januar 1995, innkommet lagmannsretten 2. februar, har han påkjært lagmannsrettens kjennelse og begjært oppreisning for fristoversittelsen. I relasjon til fristoversittelsen er det anført at Walsøe ikke har fått opplyst at det gjaldt en særskilt kjæremålsfrist, og han har heller ikke hatt mulighet til å konferere med sin advokat, da denne var bortreist.
Det er videre anført at lagmannsretten har tolket domstolloven §46 galt når det er lagt til grunn at denne bestemmelse er tilstrekkelig hjemmel for vitneplikt i en utenlandsk rettssak når den aktuelle utenlandske stat ikke har tiltrådt den europeiske konvensjon om gjensidig hjelp i straffesaker av 21. mars 1959. Videre er det anført at Walsøe har god grunn til å motsette seg vitneavhør. Det er ikke oppgitt hvem som er siktet i saken og heller ikke hvilke konkrete lovbrudd som skal være begått.
Økokrim statsadvokatembete har anført at kjæremålet er for sent fremsatt. Etter straffeprosessloven §379 annet ledd er kjæremålsfristen 3 dager. Walsøe var kjent med denne korte frist og påkjærte Hammerfest forhørsretts kjennelse innen 3-dagersfristen. Videre er det vist til at påtalemyndigheten var i telefonkontakt med Walsøes advokat noen dager etter at lagmannsrettens kjennelse var avsagt. Advokaten opplyste da at Walsøe antagelig ville påkjære kjennelsen og burde ha informert ham om den korte kjæremålsfrist.
Det er også anført at domstolsloven §446 gir hjemmel for rettsanmodniger og at en slik er fremmet av Justisdepartementet. Retten har da plikt til å ta begjæringen til følge, jf. straffeprosessloven §237. Walsøe har vitneplikt selv om ikke Russland har tiltrådt den europeiske konvensjon om gjensidig hjelp i straffesaker. Det er for øvrig vist til hvem som er siktet i saken og hvilke lovbrudd det gjelder fremgår av sakens dokumenter. - - -
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Det er ikke grunnlag for å avvise kjæremålet. Den kjærende part har oversittet tredagersfristen i straffeprosessloven §379 annet ledd. Utvalget finner imidlertid at oversittelsen ikke bør legges ham til last, jf. straffeprosessloven §347. Det foreligger ikke annet om forkynnelsen av lagmannsrettens kjennelse enn en påtegning på en telefaks: "Forkynt 18.01.1995. kl. 0800."
Det dreier seg om et videre kjæremål. Utvalgets kompetanse er da begrenset ved straffeprosessloven §388 til å prøve om det er feil i lagmannsrettens saksbehandling eller i lagmannsrettens tolkning av en lovforskrift.
Som hovedbegrunnelse for sin kjennelse har lagmannsretten anført:
"Lagmannsretten kan ikke se at det er grunnlag for en slik generell begrensning av vitneplikten i straffesaker som anført i kjæremålet, en begrensning som ikke kan utledes av straffeprosessloven, og som ville være klart i strid med forutsetningene for Europakonvensjonen av 20. april 1959 om gjensidig hjelp i straffesaker og behovet for internasjonalt strafferettssamarbeid. Det bemerkes til anførslene i kjæremålet at Europakonvensjonen ikke i seg selv etablerer noen vitneplikt, men forutsetter at den nødvendige hjemmel finnes i nasjonal lovgivning. Lagmannsretten er enig med påtalemyndigheten i at domstollovens §46 gir tilstrekkelig hjemmel for rettsanmodningen og finner det ikke avgjørende at Russland ikke har tiltrådt konvensjonen all den stund den er fremmet gjennom Justisdepartementet. At Norge ikke var folkerettslig forpliktet til å fremme begjæringen, kan ikke påberopes av Walsøe. Når påtalemyndigheten i henhold til departementets anmodning fremmet begjæringen om bevisopptak, hadde forhørsretten i utgangspunktet plikt til å ta den til følge, jf. straffeprosesslovens §237."
Kjæremålsutvalget kan ikke se at lagmannsretten her har tolket de aktuelle lovforskrifter uriktig.
Heller ikke forøvrig kan utvalget se at lagmannsretten har tolket lovforskrifter feil.
Kjæremålet blir etter dette å forkaste.
Kjennelsen er enstemmig. - - -