HR-1995-402-S - Rt-1995-421
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1995-02-21 |
| Publisert: | HR-1995-00402-S - Rt-1995-421 (108-95) |
| Stikkord: | Straffeprosess, Varetektsfengsling |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1995-00402 S, jnr. 172/1995. |
| Parter: | |
| Forfatter: | Christiansen, Holmøy, Aarbakke, |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §162, Straffeprosessloven (1981) §171, §184, §185, §360, §385, §388, Straffeprosessloven (1981) |
A, født xx.xx.1962, er siktet for overtredelse av straffeloven §162 annet ledd jf første ledd jf femte ledd og §162 første ledd jf femte ledd.
Ved Oslo forhørsretts kjennelse av 9 januar 1995 ble han i medhold av straffeprosessloven §184 jf §185 jf §171 første ledd nr 2 varetektsfengslet til 6 februar 1995. Siktedes kjæremål mot kjennelsen ble forkastet ved Eidsivating lagmannsretts kjennelse av 12 januar 1995.
Ved Oslo forhørsretts kjennelse av 6 februar 1995 ble fengslingen forlenget til 5 mars 1995. Ved Eidsivating lagmannsretts kjennelse av 10 februar 1995 ble siktedes kjæremål mot kjennelsen forkastet.
Siktede har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kjæremålet gjelder lovforståelsen og saksbehandlingen. Det er særlig anført:
Verken lagmannsretten eller forhørsretten har angitt hvorledes det finnes skjellig grunn til mistanke eller hvorfor det er nærliggende fare for bevisforspillelse, jf straffeprosessloven §184. Det er kun henvist til forhørsrettens tidligere kjennelse av 9 januar 1995 der retten begrunnet bevisforspillelsesfaren i at det gjenstod avhør av kunder, fotokonfrontasjon etc. Dette var, i den forstand det var praktisk mulig, foretatt før spørsmålet om fengslingsforlengelse ble fremmet.
Lagmannsretten har, etter omstendighetene, og uten at disse er nærmere angitt, funnet at siktelsens punkt I a) er tilstrekkelig presis. Dette bygger på feil lovforståelse. Slik punktet er utformet gir det ingen mulighet til å prøve subsumsjonen under straffeloven §162 annet ledd. Det anføres dessuten som saksbehandlingsfeil at de omstendigheter lagmannsretten har bygget på ikke er nærmere angitt. Det anføres at siktelsens post I a) må avvises som fengslingsgrunnlag.
Ytterligere anføres som saksbehandlingsfeil at lagmannsretten ikke har anført hvorfor den finner skjellig grunn til mistanke for så vidt gjelder siktelsens post I a) og b), hvilket lagmannsretten hadde foranledning til å gjøre på grunnlag av forsvarers støtteskriv til kjæremålet til lagmannsretten. Det kan ikke være tilstrekkelig at retten skriver at forsvarers anførsler ikke bringer spørsmålet i en annen stilling idet dette ikke gir uttrykk for hvorvidt disse anførsler er vurdert og hvilken bevisvurdering lagmannsretten har foretatt.
Det er lagt ned påstand om at lagmannsrettens og forhørsrettens kjennelser oppheves og at fengslingsbegjæringen avvises fra forhørsretten for så vidt gjelder siktelsens post I a), subsidiært at lagmannsrettens kjennelse oppheves.
Politiet er kjent med kjæremålet.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at utvalgets kompetanse er begrenset etter straffeprosessloven §388. Kjæremålet er angitt å gjelde lagmannsrettens lovtolking og saksbehandling, som utvalget kan prøve.
Siktelsens post I a lyder: "I løpet av 1994/1995 i X i Ygt., ervervet, oppbevarte og overdro han en ukjent mengde heroin til et ukjent antall personer." I siktelsens post I b er grunnlaget angitt å være et konkret salg av 10 gram heroin. Begge grunnlag er knyttet til straffeloven §162 annet ledd, og forhørsrettens kjennelse av 9. januar 1995 - som lagmannsretten sluttet seg til - er begrunnet med at det er skjellig grunn til mistanke om en slik forbrytelse. Utvalget bemerker at siktelsens post II gjaldt oppbevaring av narkotika, jf. straffeloven §162 første ledd. Det var her som grunnlag vist til beslag m.v. ved razzia i den klubb siktede er innehaver av.
I kjennelsen 6. februar 1995 om fortsatt fengsling har forhørsretten bare bemerket at saken "forsåvidt gjelder både de generelle og spesielle fengslingsvilkår i straffeprosessloven §185, jfr. §184, jfr. §171 første ledd nr. 2 står i vesentlig samme stilling som tidligere. Det vises derfor til tidligere fengslingskjennelse....".
Lagmannsretten viser i kjennelsen til at "forsvareren har inngitt støtteskriv datert 9 februar 1995." Den gir så følgende begrunnelse for fortsatt fengsling:
"Lagmannsretten er enig med forhørsretten i at siktede fortsatt med skjellig grunn kan mistenkes for lovbrudd som kan medføre høyere straff enn fengsel i 6 måneder slik som beskrevet i politiets siktelse av 3 februar 1995. Dette gjelder også siktelsens post Ia som lagmannsretten etter omstendighetene finner tilstrekkelig presis.
Lagmannsretten er også enig med forhørsretten i at det er en nærliggende fare for at siktede vil forspille bevis dersom han løslates nå. I det saken i det vesentlige står i samme stilling som tidligere vises til de tidligere kjennelser avsagt av forhørsretten og lagmannsretten."
Lagmannsretten har etter dette ikke konkret kommet inn på forsvarerens anførsler i nevnte støtteskriv, bortsett fra bemerkninger om at den fant siktelsens post I a tilstrekkelig presis.
I det videre kjæremål bestrides lagmannsrettens lovtolking når det gjelder det siste spørsmål. Det anføres at siktelsens post Ia "er så vagt formulert at det ikke tilfredsstiller kravene til en siktelse, slik at fengslingsbegjæringen må avvises forsåvidt den bygger på dette punkt i siktelsen."
Utvalget er enig med lagmannsretten. Manglende presisjon i siktelsen kan ha betydning ved vurderingen av om det foreligger skjellig grunn til mistanke. Noe avvisningsgrunnlag er imidlertid dette ikke, sml. også Rt-1994-966 om at det etter straffeprosessloven ikke er noe krav om at det foreligger en skriftlig utformet siktelse for at en fengslingsbegjæring skal kunne tas under behandling.
I sitt støtteskriv til lagmannsretten hadde forsvareren også pekt på flere konkrete forhold som etter hans mening talte mot fortsatt varetektsfengsel. Ingen av disse anførslene er uttrykkelig drøftet i lagmannsrettens kjennelse. Utvalget finner at dette må anses som en saksbehandlingsfeil, jf. kravet til begrunnelse i straffeprosessloven §184 annet ledds siste punktum. Da feilen kan ha innvirket på lagmannsrettens avgjørelse, jf. straffeprosessloven §360 første ledd, jf. §385 tredje ledd, blir dens kjennelse å oppheve.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Lagmannsrettens kjennelse oppheves.