HR-1995-421-K - Rt-1995-1168
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1995-07-28 |
| Publisert: | HR-1995-00421-K - Rt-1995-1168 (378-95) |
| Stikkord: | Sivilprosess, Forberedende dommers kompetanse, Saksomkostninger |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1995-00421 K, jnr 148/1995 |
| Parter: | Y (advokat Øyvind Abrahamsen) mot X (advokat Bjørn Skuggevik) |
| Forfatter: | Langvand, Aarbakke, Stang Lund |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §166, §169, §179, §384, §403, Mortifikasjonsloven (1959)1-§2, Barneloven (1981) §41, Rettsgebyrloven (1982) §2 |
Saken gjelder kjæremål over lagmannsrettens avgjørelse om fordeling av utgiftene til sakkyndige i barnefordelingssak.
Ved Z byretts dom av 23 november 1993 ble Y gitt den daglige omsorgen for sønnen S, født xx.xx.1992. Partene måtte bære egne saksomkostninger. Under byrettsbehandlingen var det etter begjæring fra X oppnevnt to sakkyndige. Utgiftene til de sakkyndige ble i sin helhet dekket av det offentlige, da X hadde fri sakførsel.
X anket til Æ lagmannsrett. I ankeerklæringen ble sakkyndige begjært oppnevnt, noe motparten anså som unødvendig, men ikke motsatte seg. Den 18 mars 1994 oppnevnte lagmannsretten 2 sakkyndige, og den 20 desember 1994 avsa lagmannsretten dom med slik domsslutning:
"1. X skal ha den daglige omsorgen for S født xx.xx.92.
2. Saksomkostninger for byretten og lagmannsretten tilkjennes ikke."
Ved lagmannsrettens brev av 19 januar 1995 (korrigert ved brev av 2 mars 1995) mottok Ys prosessfullmektig krav om betaling for halvparten av utgiftene til de sakkyndige for lagmannsretten. Prosessfullmektigen protesterte på dette og mottok ved lagmannsrettens brev av 9 mars 1995 en begrunnet avgjørelse for lagmannsrettens kostnadsfordeling. I brevet sies det blant annet:
"Oppnevnelsen av sakkyndige for lagmannsretten hadde særskilt hjemmel i barneloven §41. Det er retten - her forberedende dommer for lagmannsretten - som tar standpunkt til om sakkyndige "trengs", jfr. Backer: Barneloven (1988) 256 flg. Byrettens avgjørelsesgrunner og partenes anførsler for lagmannsretten i anken og anketilsvaret, tilsa at det også for lagmannsretten var klart behov for sakkyndighet, og at slik oppnevnelse var i begge parters interesse.
En ser det derfor slik at omkostningene til de sakkyndige for lagmannsretten skal deles mellom partene etter bestemmelsen i tvistemålsloven §169 første ledd 1. punktum; alternativet om i hvis interesse oppnevnelsen ble foretatt. - - - - - -
Etter dette fastholdes lagmannsrettens kostnadsfordeling i brev til Dem av 19. januar, korrigert herfra den 2. mars d.å."
Kostnadsfordelingen ble fastholdt også i lagmannsrettens brev av 17 mars 1995.
Y og hans prosessfullmektig, advokat Øyvind Abrahamsen, har i rett tid påkjært lagmannsrettens beslutning til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det hevdes å være feil både ved lagmannsrettens lovanvendelse og saksbehandling.Det bestrides at det er det alternativ i tvistemålsloven §169 som lagmannsretten har vist til, som kommer til anvendelse her. Det vises til at det var X som begjærte sakkyndige oppnevnt for lagmannsretten. I lagmannsrettens oppnevnelsesbrev fremgår ikke at oppnevnelse har skjedd i begge parters interesse. Når retten ikke på forhånd gir uttrykk for dette, kommer kravet på omkostninger helt overrumplende. Det bør være et grunnleggende krav at en part på forhånd vet hvilke omkostninger prosessen kan medføre. Det heter videre i kjæremålet:
"Under enhver omstendighet skal uttrykket "i hvis interesse retten beslutter at foreta det", tolkes innskrenkende i lys av rettsgebyrloven §2 og den tidligere sportelloven §2. Det vises forsåvidt til Scheis kommentar til tvistemålsloven §169 nederst på side 345 og øverst på side 346. I forarbeidene er det således lagt til grunn at når retten finner det ønskelig eller nødvendig å oppnevne sakkyndige uavhengig av begjæring fra partene, så skal utgiftene anses som nødvendig følge av saksanlegget og betales av den ankende part.
Rettsgebyrloven §2, tredje ledd bestemmer at dersom forretningen er begjært av en person på vegne av en annen, så blir begge ansvarlige for omkostningene. Denne bestemmelse regulerer uttømmende prosessfullmektigens ansvar for rettsgebyr m.v. Undertegnede har aldri på vegne av Y begjært oppnevnt sakkyndige og er av denne grunn heller ikke ansvarlig for utgiftene til de sakkyndige."
Det påpekes også at det er en uforklarlig forskjell mellom byrettens og lagmannsrettens avgjørelser om fordeling av utgiftene til de sakkyndige.
Det anføres som saksbehandlingsfeil at avgjørelsen er truffet av en lagdommer alene. Under henvisning til tvistemålsloven §166 og Scheis kommentar til denne på side 333, hevdes det at avgjørelsen hører til pådømmelsen og derfor skal avgjøres av den dømmende rett.
Y og Øyvind Abrahamsen har nedlagt slik påstand:
"1. Y frifinnes
2. Adv. Øyvind Abrahamsen frifinnes
3. Staten v/Æ lagmannsrett dømmes til å betale saksomkostninger."
X har ikke inngitt tilsvar.
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Avgjørelsen om fordelingen mellom partene av utgiftene til sakkyndige er i lagmannsretten truffet av forberedende dommer alene. Etter tvistemålsloven §166 2. punktum kan forberedende dommer treffe avgjørelser "som ikke etter sin art hører til hovedforhandlingen eller pådømmelsen, når ikke annet er bestemt ved lov." Det er alminnelig antatt at avgjørelser angående saksomkostninger - herunder omkostninger til sakkyndige - hører til pådømmelsen og må treffes av den samlede rett, jf således Schei: Tvistemålsloven bind I side 333 med henvisninger. Kjæremålsutvalget er enig i dette. Det foreligger således her en saksbehandlingsfeil som må lede til opphevelse av forberedende dommers avgjørelse, jf tvistemålsloven §384 annet ledd nr 1, jf §403 annet ledd.
Saksomkostningsspørsmålet bør i henhold av tvistemålsloven §179 første ledd 3. punktum utstå til avgjørelse av lagmannsretten.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning :
Avgjørelsen truffet av forberedende dommer i lagmannsretten angående fordelingen av utgiftene til sakkyndige oppheves. Saksomkostningsspørsmålet utstår i medhold av tvistemålsloven §179 første ledd tredje punktum til avgjørelse av lagmannsretten.