HR-1995-43-B - Rt-1995-498

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1995-03-17
Publisert:	HR-1995-00043-B - Rt-1995-498 (126-95)
Stikkord:	Tvist om renteforpliktelse, Avtalerett, Factoringpant, Konkurs
Sammendrag:
Saksgang:	Frostating Lagmannsrett LF-1993-00159 A - Høyesterett HR-1995-00043 B, snr 84/1994
Parter:	Fokus Bank AS (Advokat Ken Arnulf Barnholdt - til prøve) mot Einvika Fiskeoppdrett AS' konkursbo (Advokat Pål W Lorentzen)
Forfatter:	Bugge, Gjølstad, kst.dommer Nygaard Haug, Tjomsland, Skåre
Lovhenvisninger:	Deponeringsloven (1939), Forsinkelsesrenteloven (1976) §2, Panteloven (1980) §4-10

Ankesaken gjelder tvist om renteforpliktelse.

Einvika Fiskeoppdrett AS i Flatanger ble i mai 1992 tatt under konkursbehandling ved Namdal skifterett. Selskapet hadde sine lån og kreditter i Fokus Bank AS' avdeling Namsos. Disse var sikret bl a ved factoringpant i henhold til panteloven §4-10. Videre hadde Distriktenes Utbyggingsfond/Næringsfondet i Nord-Trøndelag fylkeskommune - heretter kalt Næringsfondet - stilt garantier for inntil 50 % av bankens tilgodehavender, begrenset oppad til 2 millioner kroner. Disse var simple kausjoner, tapskausjoner. Det forelå også en selvskyldnerkausjon for inntil kr 250.000 stilt av Reidar Einvik.

Allerede i juli 1991 hadde Fokus Bank sagt opp sitt engasjement i Einvika Fiskeoppdrett AS og bl a meddelt selskapet at banken hadde trådt inn som kreditor i de pantsatte kravene ifølge factoringavtalen. Da banken regnet med at dens tap på engasjementene ville overstige 4 millioner kroner, ble Næringsfondet anmodet om å dekke inn sitt garantiansvar. I desember 1991 innbetalte Næringsfondet 2 millioner kroner til banken.

Etter konkursåpningen anmeldte banken ca 4,6 millioner kroner som samlet fordring i boet. Beløpet omfattet også de 2 millioner kroner som var innbetalt av Næringsfondet.

Høsten 1992 ble det klart at Einvika Fiskeoppdrett AS' konkursbo i henhold til Høyesteretts dom i den såkalte "furunkulosesaken" - Rt-1992-453 - ville bli tilført en erstatning fra staten på kr 3.396.750. Fokus Bank krevde da at erstatningsbeløpet i kraft av factoringavtalen og tiltredelsen av fordringspantet måtte bli å utbetale i sin helhet til banken. Konkursboet hevdet at det måtte gjøres fradrag for den del av bankens fordring som var inndekket ved Næringsfondets garantier, og at banken bare skulle ha utbetalt kr 2.229.647.

Etter forslag fra bobestyreren godtok banken at den samlede erstatning fra staten skulle overføres til Namdal skifterett og plasseres på en særskilt konto inntil uenigheten var rettslig avgjort. Jeg kommer nærmere tilbake til hva som ble avtalt i denne forbindelse.

I henhold til dette ble erstatningssummen kr 3.396.750 den 15 oktober 1992 av staten v/Landbruksdepartementet overført til Sparebanken MidtNorge og innsatt på en konto som disponertes av Namdal skifterett.

Etter anmodning av bobestyreren ble det fra denne kontoen den 21 oktober 1992 utbetalt kr 2.229.647 til Fokus Bank.

Ved stevning 30 oktober 1992 til Namdal skifterett reiste Fokus Bank skiftetvist mot konkursboet med påstand om å bli tilkjent den gjenstående del av erstatningen, kr 1.167.102, med tillegg av renter beregnet etter bestemmelsene i morarenteloven - lov 17 desember 1976 nr 100 om renter ved forsinket betaling m m. Skifteretten avsa kjennelse den 7 januar 1993 med slik slutning:

"1. Skiftetvisten avvises.

2. Boet tilkjennes saksomkostninger med kr 6500,-."

Grunnlaget for denne avgjørelse var at skifteretten fant at banken ved utbetalingene fra kontoen i Sparebanken Midt-Norge og fra Næringsfondet hadde mottatt full dekning for sin fordring i konkursboet, og at banken ikke hadde ytterligere krav som den hadde rettslig interesse i å få prøvet.

Fokus Bank påanket skifterettens kjennelse til Frostating lagmannsrett. Nord-Trøndelag fylkeskommune erklærte hjelpeintervensjon til støtte for banken. Det oppstod uenighet mellom banken og konkursboet om det riktige rettsmiddel var anke eller kjæremål. Lagmannsretten fant at anke var det riktige og at bankens angrep på skifterettens kjennelse dermed var rettidig. Videre kjæremål fra boet til Høyesteretts kjæremålsutvalg førte ikke frem.

For lagmannsretten nedla banken på samme måte som for skifteretten påstand om å bli tilkjent de nevnte kr 1.167.102 med tillegg av renter etter morarenteloven regler. Konkursboet, som påstod seg frifunnet, anførte subsidiært - slik det er referert i lagmannsrettens domsgrunner - at banken ikke kunne tilkjennes høyere rente "enn det som gis på skifterettens konto de facto". Lagmannsretten gav i dom avsagt 22 desember 1993 Fokus Bank medhold fullt ut når det gjelder kravet på erstatningsbeløpet, men den fant at banken ikke kunne kreve renter. Dette er i dommen begrunnet slik:

"Når det gjelder rentespørsmålet finner lagmannsretten ikke godtgjort at Fokus Bank AS har hatt rentetap, idet banken den 20. desember 1991 mottok dekning for sitt krav fra Næringsfondet. Renter løper derfor fra oppfyllelsestidspunktet for dommen."

Lagmannsrettens domsslutning lyder etter dette som følger:

"1. Einvika Fiskeoppdrett AS' konkursbo dømmes til å betale til Fokus Bank AS kr 1167102,- - enmillionetthundreogsekstisyvtusenetthundreogto - kroner.

2. I saksomkostninger betaler Einvika Fiskeoppdrett AS' konkursbo til Fokus Bank AS v/advokat Ken A. Barnholdt kr 44820,- - førtifiretusenåttehundreogtjue - kroner og til NordTrøndelag fylkeskommune kr 8832,- - åttetusenåttehundreogtrettito - kroner.

Oppfyllelsesfristen for punkt 1 og 2 er 14 - fjorten - dager fra forkynnelse av dommen."

Jeg forstår saksomkostningsavgjørelsen slik at banken fikk dekket sine omkostninger både for skifteretten og for lagmannsretten.

Lagmannsrettens dom er av Fokus Bank påanket til Høyesterett for så vidt angår avgjørelsen av rentekravet. Anken gjelder både rettsanvendelsen og bevisbedømmelsen på dette punkt.

Til bruk for Høyesterett er tre vitner blitt avhørt ved bevisopptak.

Etter lagmannsrettens dom, som er godtatt av konkursboet, har dette den 13 januar 1994 overført ytterligere kr 882.967 til Fokus Bank. Beløpet var det som da gjenstod av erstatningen fra staten. Forklaringen på dette - som vi må ha for å forstå partenes anførsler og påstander - er i korthet følgende: Som følge av at bobestyreren og skifteretten feilaktig gikk ut fra at skifterettens kjennelse 7 januar 1993 var blitt rettskraftig, lot Namdal skifterett i mars 1993 særkontoen i Sparebanken Midt-Norge avslutte og saldoen overføre til konkursboets ordinære konto i samme bank. Videre ble kr 284.135 utbetalt til Reidar Einvik, til innfrielse av hans regressfordring mot boet etter at han tidligere var blitt avkrevet oppgjør for sin selvskyldnerkausjon, som jeg har nevnt.

Den ankende part, Fokus Bank AS, gjør prinsipalt gjeldende at banken har krav på morarenter slik det ble påstått for skifteretten og lagmannsretten. Erstatningsutbetalingen fra staten skjedde reelt sett til konkursboet. Ved dette ble boet i forhold til banken debitor for erstatningsfordringen, som banken på sin side hadde tiltrådt som kreditor. Fordringen var dermed også forfalt. Morarenteplikten følger da direkte av lovens §2. Plikten er ubetinget, uavhengig både av skyld og av om kreditor har lidt noe tap. Lagmannsrettens rettsanvendelse er uriktig dersom begrunnelsen er slik å forstå at retten til å kreve morarenter skal være betinget av slikt tap.

Banken bestrider at partene ved den ordning som kom i stand da erstatningsbeløpet ble innsatt på konto i Sparebanken Midt-Norge, har truffet noen form for deponeringsavtale som innebærer at banken har gitt avkall på retten til morarenter. Ordningen innebar heller ikke noen avtale om utsatt forfallstid.

Subsidiært anføres det at banken iallfall må ha krav på å få seg tilført de renter som påløp - dvs som skulle ha påløpt - på særkontoen i Sparebanken Midt-Norge, beregnet på grunnlag av det beløp som til enhver tid ikke var blitt utbetalt til Fokus Bank. Denne subsidiære løsning kan bygges på to grunnlag: For det første følger den direkte av det avtalesynspunkt konkursboet selv gjør gjeldende. For det annet kan løsningen bygges på erstatningsgrunnlag. Konkursboet har rettsstridig hindret utbetaling av erstatningsbeløpet i sin helhet til banken og derved pådradd seg erstatningsansvar. Det bestrides at det under denne forutsetning skal gjøres noe fradrag for rentefordel som banken i mellomtiden har hatt ved å disponere garantiinnbetalingene fra Næringsfondet. Banken er dessuten faktisk blitt påført et tap. Lagmannsrettens bevisbedømmelse er uriktig på dette punkt.

Det må ved den subsidiære løsning sees bort fra at konkursboet har redusert innskuddet på særkontoen ved en - urettmessig - utbetaling til Reidar Einvik.

Fokus Bank AS har nedlagt slik påstand:

"Prinsipalt:

Einvika Fiskeoppdrett AS, dets konkursbo, dømmes til å betale til Fokus Bank AS 18% rente av kr 3396750,- fra 15. oktober 1992 til 20. oktober 1992 og deretter 18% rente av kr 1167102,- fra 21. oktober 1992 til 31. desember 1993, deretter 12% rente fra 01. januar 1994 til 13. januar 1994, og deretter 12% av kr 284134,- til betaling skjer.

Subsidiært:

Einvika Fiskeoppdrett AS, dets konkursbo, dømmes til å betale til Fokus Bank AS 10% rente av kr 3396750,- fra 15. oktober 1992 til 20. oktober 1992, og deretter av kr 1167102,- fra 21. oktober 1992 til 20. april 1993. Deretter 9,25% rente av kr 1167102,- fra 21. april 93 til 19. august 1993, deretter 6% rente av kr 1167102,- fra 20. august 1993 til 30. november 1993, deretter 5% rente av kr 1167102,- fra 01. desember 1993 til 13. januar 1994, og deretter 5% rente av kr 284134,- fra 14. januar 1994 til betaling skjer.

I begge tilfeller:

Fokus Bank AS tilkjennes saksomkostninger."

Ankemotparten, Einvika Fiskeoppdrett AS' konkursbo, bestrider at Fokus Bank har krav på renteoppgjør i samsvar med den prinsipale påstand. Boet ser det slik at partene i oktober 1992 ble enige om en deponering av erstatningsbeløpet, i påvente av at tvisten mellom dem om hva banken kunne gjøre krav på, var blitt løst. Etter boets mening innebærer dette at banken, etter at den ved lagmannsrettens dom er blitt tilkjent erstatningen i sin helhet, kan gjøre krav på de renter som var påløpt og som ville ha påløpt om pengene var blitt stående på kontoen i Sparebanken Midt-Norge. Dette var også boets - subsidiære - standpunkt for lagmannsretten.

Morarenteloven regler har ikke anvendelse. Det følger av at konkursboet ikke på noe tidspunkt har stått som debitor overfor banken hva erstatningen fra staten angår. Skulle man mene noe annet, må forholdet iallfall sees slik at forfallstid ble utskutt som følge av deponeringsavtalen, til tvisten var blitt løst.

Konkursboet bestrider at banken kan bygge noen videregående rett på erstatningsgrunnlag.

Etter boets mening må Fokus Bank anses for å ha godtatt den utbetaling som fant sted til Reidar Einvik i 1993 til dekning av hans regressfordring. Dette må det tas hensyn til ved beregningen av den rentegodtgjørelse banken har krav på.

Konkursboet har nedlagt slik påstand:

"1. Ankemotparten frifinnes mot å betale den ankende part opparbeidet rente på den opprinnelige sperrede konto, pr. 15. mars 1995 beregnet til kr 118112.91.

2. Ankemotparten tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett."

Jeg er kommet til at Fokus Bank må tilkjennes renter hos konkursboet i samsvar med bankens subsidiære påstand.

Jeg går ikke nærmere inn på lagmannsrettens begrunnelse for ikke å tilkjenne renter. Den fremstår som noe uklar. Det kan ha sammenheng med at rentespørsmålet synes å ha vært lite fremme under forhandlingene for lagmannsretten. Jeg vil imidlertid bemerke at jeg er enig med banken i at en kreditor har krav på morarente etter morarenteloven uten hensyn til om han konkret har lidt noe økonomisk tap. Spørsmålet i denne saken er om morarenteloven renteregler kommer til anvendelse.

Som nevnt var det da "furunkulose-erstatningen" skulle utbetales høsten 1992, oppstått uenighet mellom banken og konkursboet om banken kunne beslaglegge hele erstatningssummen eller ikke. Advokat Frank Svensson i Fokus Bank, som håndterte forholdet til Einvika Fiskeoppdrett AS, har ved bevisopptaket forklart at han var i kontakt med Regjeringsadvokatembetet angående utbetaling av erstatningen til banken. Den advokat ved embetet som Svensson snakket med, hadde da gitt uttrykk for at han ikke ønsket å ta stilling til spørsmålet om hvem som var berettiget, og at han "ville foranledige at beløpet ble deponert" - så vidt jeg forstår i samsvar med deponeringsloven av 17 februar 1939.

Dette ville i tilfelle medføre at erstatningssummen ville bli stående uforrentet i Norges Bank.

I brev av 9 oktober 1992 skrev så bobestyreren i Einvika Fiskeoppdrett AS' konkursbo slik til advokat Svensson:

"SAK: KONKURSBO EINVIKA OPPDRETT AS - FORDELING AV ER STATNING FRA STATEN

Som de muligens er kjent med vil Staten foreta utbetaling av erstatningsbeløpet 12.ds.

Jeg har overfor adv. Østeraas foreslått at beløpet overføres Namdal skifterett, som plasserer midlene på særskilt konto inntil det foreligger en rettskraftig avgjørelse i tvisten om fordelingen.

Adv. Østeraas har samtykket i en slik ordning. Likeså skifteretten.

Adv. Helge Guntvedt, her, som representerer Reidar Einvik, er også enig i denne løsning."

Advokat Østeraas som det vises til, representerte Næringsfondet i saken.

I påtegning datert samme dag, meddelt bobestyreren i telefax, svarte advokat Svensson som følger:

"Fokus Bank A/S vil ikke motsette seg at erstatningsbeløpet overføres til særskilt konto v/skifteretten som anført ovenfor."

Det må etter dette legges til grunn at partene, for å etablere en midlertidig ordning i tvisten som var oppstått og begrense det tap som ville oppstå ved deponering i Norges Bank, ble enige om en alternativ form for deponering - særkontoen i Sparebanken Midt-Norge - som ville sikre at erstatningssummen ikke i mellomtiden ble stående uforrentet. Spørsmålet om morarenter synes ikke å ha vært reist fra noen av sidene. Det ville også ha kunnet bringe frem spørsmålet om konkursboet i deponeringsperioden var innforstått med å stå i en debitorposisjon i forhold til banken, noe som ville være en forutsetning for å bringe morarenteloven regler til anvendelse. Dette spørsmålet ble heller ikke tatt opp.

Den naturlige forståelse av partenes avtale slik den foreligger må, mener jeg, være at det fra begge sider har vært forutsatt at den av partene som ved endelig avgjørelse ble tilkjent erstatningen eller deler av den, også skulle ha rett til å nyttiggjøre seg påløpne renter så langt hans rett til hovedstolen rakk.

Ut fra det syn jeg har på partenes avtale, er det videre klart at konkursboet må tilpliktes å godtgjøre banken rente som om det deponerte beløp så langt det ikke var utbetalt til banken, var blitt stående på særkontoen, uavhengig av utbetalingen som ble foretatt til Reidar Einvik. Jeg ser ikke grunnlag for at denne utbetalingen skulle være godtatt av banken.

Fokus Bank gjør som nevnt subsidiært gjeldende et rentekrav på erstatningsgrunnlag. Dette kravet er imidlertid begrenset til det rentebeløp som ville ha påløpt på særkontoen i Sparebanken Midt-Norge. Det er da ikke foranledning til å gå inn på om banken ellers kunne ha hatt rett til renter på erstatningsgrunnlag og om hvorledes kravet i tilfelle skulle beregnes.

Jeg forstår partenes påstander slik at lagmannsrettens saksomkostningsavgjørelse ikke kreves endret. For Høyesterett har bankens anke bare delvis ført frem. Jeg finner derfor at saksomkostninger ikke bør tilkjennes for Høyesterett.

Jeg stemmer for denne dom:

Einvika Fiskeoppdrett AS, dets konkursbo, dømmes til å betale til Fokus Bank AS 10 - ti - prosent rente av 3.396.750 - tremillionertrehundreognittisekstusensyvhundreogfemti - kroner fra 15 oktober 1992 til 20 oktober 1992. Deretter av 1.167.102 - nmillionetthundreogsekstisyvtusenetthundreogto - kroner 10 - ti - prosent rente fra 21 oktober 1992 til 20 april 1993, 9,25 - nikommatjuefem - prosent rente fra 21 april 1993 til 19 august 1993, 6 - seks - prosent rente fra 20 august 1993 til 30 november 1993, og 5 - fem - prosent rente fra 1 desember 1993 til 13 januar 1994. Fra 14 januar 1994 betales 5 - fem - prosent rente av 284 134 - tohundreogåttifiretusenetthundreogtrettifire - kroner til betaling skjer.

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.