HR-1995-43-K

Instans:	Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse
Dato:	1995-01-26
Publisert:	HR-1995-00043-k
Stikkord:
Sammendrag:	Saken gjaldt lagmannsrettens saksomkostningsavgjørelse.
Saksgang:	Eidsivating Lagmannsrett LE-1993-1806 A - Høyesterett HR-1995-00043K, jnr 339/1994
Parter:	A (advokat Elisabeth von Ubisch) mot B (advokat Rolf Ytrehus)
Forfatter:	Bugge, Halvorsen, Gjølstad
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §172, Avtaleloven (1918) §36, §174, §175, §180, §181

Kjæremålet gjelder lagmannsrettens saksomkostningsavgjørelse.

A stevnet sin tidligere ektefelle B for Sarpsborg byrett med krav om erstatning på kr 123.200,. B påsto seg frifunnet for dette kravet og gikk til motsøksmål med krav om erstatning på kr 48.448,. Begge påsto seg tilkjent saksomkostninger.

Under hovedforhandlingen i Sarpsborg byrett 16 april 1993 inngikk partene dette rettsforlik:

"1. Saksøkeren frafaller hovedsøksmålet.

2. A betaler til B kr 48.448, med tillegg av 15% rente av kr 40.000, fra 29. november 91 og 15% rente av kr 8.448, fra 12. februar 93 til betaling finner sted.

3. Saksomkostningsspørsmålet i hovedsøksmålet og motsøksmålet avgjøres av retten.

4. Partene begjærer saken hevet som forlikt."

Sarpsborg byrett avsa kjennelse 23 april 1993 med slik slutning:

"1. Saken heves som forlikt.

2. A betaler saksomkostninger til B innen 14 fjorten dager med kr 21.350, kronertjueentusentrehundreogfemti 00/100."

A påanket rettsforliket til Eidsivating lagmannsrett og nedla slik påstand:

"1. Rettsforlik av 16. april 93 oppheves.

2. B dømmes til å erstatte A' utgifter i forbindelse med rettssak vedrørende hussalg med et beløp begrenset oppad til kr 38.200,. I tillegg kommer 15% rente .....

3. A frifinnes for Bs regresskrav stort kr 48.448, med tillegg av 15% renter.

4. B dømmes til å erstatte A saksomkostninger for både Sarpsborg byrett og Eidsivating lagmannsrett."

B nedla slik påstand:

"1. Prinsipalt:

Anken forkastes.

2. Subsidiært:

I hovedsøksmålet: B frifinnes.

I motsøksmålet: A dømmes til å betale B kr 48.448, med tillegg av 15% rente ...... .

3. I begge søksmål: B tilkjennes saksomkostninger for byrett og lagmannsrett."

Eidsivating lagmannsrett avsa dom 19 september 1994 med slik domsslutning:

"1. I hovedsøksmålet:

Rettsforliket av 16. april 1993 oppheves.

2. B frifinnes.

3. I motsøksmålet:

A frifinnes.

4. I begge søksmål:

Hver av partene bærer sine saksomkostninger for lagmannsretten.

5. Pkt. 2 i Sarpsborg byretts kjennelse av 23. april 1993 stadfestes."

Lagmannsrettens flertall anså rettsforliket ugyldig i henhold til avtaleloven §36.

A har i rett tid påkjært lagmannsrettens saksomskostningsavgjørelse i slutningens punkter 4 og 5, for lagmannsretten begrenset til omkostningene ved motsøksmålet.

Hun har i det vesentligste anført:

Når lagmannsretten opphever forliket, herunder den del som gikk på at saksomkostningsspørsmålet skulle avgjøres ved rettens skjønn, bortfaller hjemmelen for å fravike hovedregelen i tvistemålsloven §175 tredje ledd, og rettens saksomkostningskjennelse må da oppheves.

Det er således feilaktig at lagmannsretten på dette punkt stadfester byrettens kjennelse som er basert på tvistemålsloven §172 som gjelder hvor parten har tapt saken. Resultatet av dette må bli at hver av partene i utgangspunktet måtte bære sine egne omkostninger for Sarpsborg byrett.

Dersom A ikke skulle nå frem med ovennevnte synspunkter, kan tvistemålsloven §172 likevel ikke benyttes.

Byrettsdommeren hadde intet grunnlag for å hevde at hun hadde frafalt sine krav fordi hun innså at de ikke hadde noe rettslig grunnlag, eller grunnlag for å vurdere om unntaksbestemmelsene i §172 annet ledd var oppfylt. Dommeren hørte ikke partenes innledningsforedrag, prosessfullmektigene frafalt saksomkostningsprosedyrene og A ble ikke spurt om noe mens dommeren var tilstede. Grunnet byrettsdommerens oppførsel under forhandlingene frafalt A daværende prosessfullmektig saksomkostningskravet. Dersom slike prosedyrer hadde vært gjennomført, ville det fremkommet at grunnen til at saken ble brakt inn for retten var at B aldri hadde fremskaffet tilfredsstillende dokumentasjon for boets stilling, slik at A var nødt til å bringe sine krav inn for domstolen for pådømmelse. Dokumentasjonen ble først fremlagt under forliksforhandlingene, men der var ikke dommeren til stede.

Når rettsforliket ble opphevet som urimelig i henhold til avtaleloven §36 må motparten ilegges omkostningene ved behandlingen for Sarpsborg byrett, idet han er den nærmeste til å bebreides at forliket fikk dette innhold.

Hun mener ihvertfall å ha rett til å få dekket omkostningene forbundet med hans motsøksmål.

Når det gjelder motsøksmålet for lagmannsretten er dette i sin helhet tapt av B, slik at han etter hovedregelen i §172 skulle pålegges å erstatte A saksomkostningene ved dette for lagmannsretten. Ingen av unntakene i annet ledd er aktuelle i denne anledning. Lagmannsretten begrunner sin avgjørelse om unntak fra hovedregelen med at hun bør ta sin del av ansvaret for at det ble nødvendig å bringe motsøksmålet frem for ankeinstansen etter et fra hennes side overilet rettsforlik. Men dersom ikke rettsforliket hadde blitt "tredd ned over hodet på henne" ville det ikke vært nødvendig for henne å bringe forliket inn for lagmannsretten i det hele tatt. Hun kan således ikke lastes for at det kom til sak. Hun forlanger derfor sine omkostninger i forbindelse med lagmannsrettens behandling av motsøksmålet erstattet av B.

Hun har nedlagt slik påstand:

"1.

) Lagmannsrettens dom pkt. 5 oppheves.

b) Prinsipalt: B erstatter A hennes saksomkostninger for Sarpsborg byrett med kr 24.500,.

Subsidiært: B erstatter A hennes saksomkostninger for Sarpsborg byrett med kr 5.667,.

Atter subsidiært:

Hver av partene bærer sine egne saksomkostninger for Sarpsborg byrett.

2.

a) Lagmannsrettens dom pkt. 4 oppheves.

b) B erstatter A hennes saksomkostninger i motsøksmålet for lagmannsretten med kr 14.000,.

Forøvrig bærer hver av partene sine egne omkostninger ved ankebehandlingen for Eidsivating lagmannsrett.

3. B erstatter A hennes saksomkostninger i forbindelse med kjæremålet fastsatt etter rettens skjønn."

B har i tilsvar, og senere prosesskrift, imøtegått kjæremålet.

Han bestrider at byrettens kjennelse må anses opphevet som følge av opphevelsen av rettsforliket. Lagmannsretten har selv vurdert saksomkostningsspørsmålet. Kjærende part har ikke vunnet frem med hensyn til hovedsøksmålet, selv om omkostningsavgjørelsen ble opphevet. Det er da korrekt at byrettens saksomkostningsavgjørelse stadfestes.

Regresskravet ble erkjent av kjærende parts advokat for byretten tidlig under saksbehandlingen.

Det er uriktig når kjærende part hevder at B ikke fremkom med tilfredsstillende dokumentasjon før under hovedforhandlingen.

Byretten hadde ledet hele saksforberedelsen og var kjent med sakens dokumenter ved siden av det som også fremkom under hovedforhandlingen.

Den kjærende part kan heller ikke høres med at B var nærmest til å bebreides for at forliket fikk sitt innhold. A var både under saksforberedelsen og hovedforhandlingen representert av advokat Wang, som skriftlig hadde frarådet henne å ta ut stevning ved byretten.

A selvstendige antagelse om hva advokat Wangs omkostningsoppgave utgjør for så vidt gjelder motsøksmålet, kan ikke tillegges vekt.

Det bestrides videre at det skulle være noen grunn til å avgjøre saksomkostningene for lagmannsretten forskjellig for hovedsøksmål og motsøksmål.

Han har nedlagt slik påstand:

"1. Kjæremålet forkastes.

2. B tilkjennes saksomkostninger."

Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at det som kan prøves i et særskilt omkostningskjæremål, bare er om saksomkostningsspørsmålet er avgjort i strid med loven, jf tvistemålsloven §181 annet ledd.

Lagmannsrettens materielle domsresultat når det gjelder hovedsøksmålet innebærer at A for så vidt har tapt saken. Hun skulle derfor for byretten pålegges å erstatte motparten hans saksomkostninger, jf tvistemålsloven §172 første ledd, idet lagmannsretten såvidt skjønnes ikke har funnet grunnlag for å anvende bestemmelsens annet ledd. Lagmannsretten har for så vidt med rette stadfestet byrettens kjennelse av 23 april 1993, som for hovedsøksmålets del bygget på §172 første ledd.

Når det gjelder omkostningsansvaret i hovedsøksmålet for lagmannsretten, har lagmannsretten funnet å kunne anvende bestemmelsen i §174 første ledd, jf §180 annet ledd idet den har lagt til grunn at ankesaken som følge av opphevelsen av rettsforliket må ansees dels vunnet, dels tapt. Denne del av lagmannsrettens omkostningsavgjørelse er ikke angrepet.

I motsøksmålet innebærer lagmannsrettens domsresultat at B har tapt saken fullstendig og følgelig skulle ilegges omkostninger etter §172 første ledd, medmindre unntaksreglene i annet ledd kan få anvendelse. Lagmannsretten har imidlertid når det gjelder omkostningsansvaret for byretten, funnet å kunne stadfeste byrettens egen omkostningsavgjørelse under henvisning til at A' advokat i byretten hadde erkjent den vesentlige del av Bs krav i motsøksmålet. Til dette bemerker kjæremålsutvalget at byrettens omkostningsavgjørelse i motsøksmålet bygget på at A også her hadde tapt saken fullstendig, jf §172 første ledd. Den kunne følgelig ikke legges til grunn av lagmannsretten, som var kommet til det motsatte domsresultat. Lagmannsrettens omkostningsavgjørelse må her ansees for å være strid med loven.

Kjæremålsutvalget kan forøvrig ikke se at noen av unntakene i §172 annet ledd kan få anvendelse når det gjelder motsøksmålet for byretten, men går ikke nærmere inn på dette.

For lagmannsretten har retten, tross domsresultatet, funnet i motsøksmålet å kunne anvende unntaksregelen i §172 annet ledd slik at A ikke ble tilkjent saksomkostninger. Lagmannsretten har begrunnet dette med at A "bør ta sin del av ansvaret for at det ble nødvendig å bringe motsøksmålet frem for ankeinstansen etter et fra hennes side overilet rettsforlik". Kjæremålsutvalget har vært noe i tvil om denne begrunnelsen er holdbar, all den stund lagmannsretten i sin dom har funnet grunnlag for å oppheve rettsforliket i medhold av avtaleloven §36. Utvalget forstår imidlertid lagmannsrettens avgjørelse her slik at det er lagt til grunn at A ikke uforskyldt hadde innlatt seg på rettsforliket, slik at det for så vidt kunne lastes henne at forlikets gyldighet ble tvistegjenstand for lagmannsretten. Lagmannsrettens omkostningsavgjørelse på dette punkt ansees derfor ikke i strid med loven.

Da lagmannsretten i sin dom har stadfestet byrettens saksomkostningsavgjørelse i sin helhet, må dette punkt i domsslutningen pkt 5 oppheves.

Kjæremålet har etter dette bare delvis ført frem, og utvalget finner i medhold av tvistemålsloven §174 første ledd jf §180 annet ledd at saksomkostninger ikke bør tilkjennes i kjæremålssaken.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning:

Lagmannsrettens dom, domsslutningens pkt 5, oppheves, og saksomkostningsspørsmålet for byretten hjemvises til fortsatt behandling ved lagmannsretten.

Saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg tilkjennes ikke.