Hopp til innhold

HR-1995-44-B - Rt-1995-504

Fra Rettspraksis


Instans: Høyesterett - Dom
Dato: 1995-03-17
Publisert: HR-1995-00044-B - Rt-1995-504 (127-95)
Stikkord: Promillekjøring, Gjentagelse, Straffutmåling
Sammendrag:
Saksgang: Høyesterett HR-1995-00044 B, snr 262/1994
Parter: Påtalemyndigheten (Aktor: statsadvokat Vidar Helgheim) mot A (Forsvarer: advokat Ole A Bachke jr)
Forfatter: Gjølstad, kst.dommer Nygaard Haug, Tjomsland, Bugge, Skåre
Lovhenvisninger: Veitrafikkloven (1965) §12, §22, §31, §3, Straffeloven (1902) §52, §53, §54, §62, §63


Sør-Østerdal herredsrett avsa 11 november 1994 dom med slik domsslutning:

"1. A, født xx.xx.1956, dømmes for overtredelse av vegtrafikkloven §31 første ledd jf annet ledd bokstav c og tredje ledd annet punktum jf §22 første ledd, §31 første ledd jf §3 og §31 første ledd jf §12 annet ledd sammenholdt med straffeloven §62 og §63, til en straff av fengsel i 45 - førtifem - dager og en ubetinget bot på 12000 - tolvtusen - kroner, subsidiært 15 - femten - dager fengsel.

Fullbyrdelsen av fengselsstraffen utsettes etter reglene i straffeloven §52, §53, §54 med en prøvetid på 2 - to - år.

Som særskilt vilkår for den betingede fengselsstraffen settes at A skal gjennomføre ettervernsopplegget ved X-klinikken.

2. A betaler saksomkostninger til staten med 1000 -ettusen - kroner."

Saksforholdet og domfeltes personlige forhold fremgår av dommen.

Politimesteren i Østerdal har anket til skjerpelse av straffen. Det gjøres gjeldende at det ikke er grunnlag for betinget fengselsstraff.

Jeg finner at anken må tas til følge.

Domfelte er funnet skyldig i å ha kjørt bil en kveld i august 1994 med en alkoholkonsentrasjon i blodet på opp mot 2,5. Under kjøringen som skjedde på en riksvei, kom domfelte over i motsatt kjørebane og kolliderte med en møtende bil. Denne bilen ble påført så store skader at den ikke var kjørbar etterpå, men det oppsto ikke personskade. Domfelte stoppet ikke på ulykkesstedet. Noe senere var han nær ved å kollidere med en annen møtende bil.

Domfelte er dømt for promillekjøring også i 1989.

Det dreier seg således om gjentatt promillekjøring med meget graverende trekk. At det ikke oppsto personskade, fremstår som en ren tilfeldighet. Omstendighetene ved kjøringen tilsier utvilsomt ubetinget fengselsstraff i samsvar med bestemmelsen i vegtrafikkloven §31 tredje ledd annet punktum.

Når herredsretten til tross for dette har gjort fengselsstraffen betinget, skyldes det domfeltes personlige forhold.

Domfelte har i mange år hatt et alvorlig alkoholproblem. I 1992 hadde han et fem-ukers opphold på Xklinikken. Behandlingen der bygger på Minnesota-modellen og omfatter et ettervernsopplegg over ett år. Domfelte fulgte ikke opp ettervernstilbudet. Umiddelbart etter promillekjøringen i fjor la han seg igjen inn på klinikken, hvor han var i to uker og senere har hatt tre helgeopphold. Han var innkalt til en ny behandling i februar i år, men fikk da en alvorlig "sprekk" og møtte ikke.

For øvrig er vist til at domfelte er plaget av depresjon, og det er lagt frem opplysninger om hans gravide ektefelle.

Høyesterett har i en rekke promillesaker, herunder gjentagelsestilfeller, gjort fengselsstraffen betinget hvor domfelte har tatt opphold på institusjon for å mestre sitt alkoholproblem. Det må imidlertid ved reaksjonsvalget foretas en vurdering av omstendighetene i den enkelte sak. Jeg viser til Rt-1994-1388, og avgjørelse av 9 januar 1995 i sak HR-1995-00005 B og av 10 februar 1995 i sak HR-1995-00027 B.

En forutsetning for at betinget fengselsstraff kan være aktuelt, må i det minste være at det dreier seg om en reell, positiv rehabilitering. Den oppofrelse som ligger i at domfelte underkaster seg et strengt og omfattende behandlingsopplegg, er her et element av betydning. Etter min mening har den rehabilitering vi står overfor i denne saken, ikke den fasthet og styrke som er nødvendig for å fravike regelen om ubetinget fengselsstraff. Jeg viser blant annet til at det opplegg domfelte påbegynte i 1992 ikke ble fullført og at hans opphold på Xklinikken etter promillekjøringen i fjor har vært av forholdsvis begrenset varighet.

Heller ikke de personlige forhold som ellers er påberopt kan gi grunnlag for å gjøre fengselsstraffen betinget.

Jeg finner etter dette at bestemmelsen om å utsette fullbyrdelsen av fengselsstraffen må gå ut, i samsvar med aktors påstand.

Boten blir stående.

Jeg stemmer for denne dom:

I herredsrettens dom gjøres den endring at bestemmelsen om å utsette fullbyrdelsen av fengselsstraffen går ut.