HR-1995-441-S - Rt-1995-561
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1995-03-01 |
| Publisert: | HR-1995-00441-S - Rt-1995-561 (140-95) |
| Stikkord: | Straffeprosess, Varetektsfengsling, Saksbehandling, Lovanvendelse |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1995-00441 S, jnr 218/1995 |
| Parter: | |
| Forfatter: | Christiansen, Holmøy, Aarbakke |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §171, Straffeloven (1902) §162, §184, §185, §388 |
A, født xx.xx.1966, er siktet for overtredelse av straffeloven §162 annet ledd, jf første ledd, jf femte ledd.
Ved Oslo forhørsretts kjennelse 13 februar 1995 ble han i medhold av straffeprosessloven §185, jf §184, jf §171 første ledd nr 2 varetektsfengslet til 13 mars 1995 med brev og besøksforbud.
A påkjærte forhørsrettens kjennelse til Eidsivating lagmannsrett som 15 februar 1995 avsa kjennelse med slik slutning:
"Kjæremålet forkastes."
As forsvarer har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det hevdes at lagmannsretten har anvendt loven feil, eller ihvertfall har kommet med uklare premisser til grunn for kjennelsen. Når det gjelder vilkåret i straffeprosessloven §171 første ledd nr 2 heter det i lagmannsrettens kjennelse:
"Det fremgår av siktedes forklaring at det er flere personer innblandet. Ingen av disse er avhørt. Det foreligger derfor en nærliggende fare for bevisforspillelse dersom siktede fritt kommer i kontakt med disse."
Det at det er andre personer involvert i saken som ikke er avhørt, er i seg selv ikke avgjørende for anvendelsen av straffeprosessloven §171 første ledd nr 2. Når lagmannsretten anfører at det "foreligger derfor en nærliggende fare for bevisforspillelse dersom siktede fritt kommer i kontakt med disse", kan det ikke ses at dette tilfredsstiller kravene om at det er en nærliggende fare for at siktede også vil benytte muligheten. Lagmannsrettens premisser er således ikke i overensstemmelse med det som blandt annet er anført i Rt-1993-129.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at det dreier seg om et videre kjæremål hvor utvalgets kompetanse er begrenset ved straffeprosessloven §388. Kjæremålet retter seg mot lagmannsrettens saksbehandling - begrunnelsen - og tolkning av straffeprosessloven §171 første ledd nr 2.
Kjæremålsutvalget finner at lagmannsrettens begrunnelse på det aktuelle punkt - gjengitt foran - er tilstrekkelig til at utvalget kan prøve lovtolkningen.
Kjæremålsutvalget finner videre at det ikke hefter noen feil ved lagmannsrettens tolkning av straffeprosessloven §171 første ledd nr 2. Den konkrete anvendelse kan utvalget ikke prøve.
Kjæremålet blir etter dette å forkaste.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning :
Kjæremålet forkastes.