HR-1995-461-K - Rt-1995-1256
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1995-08-24 |
| Publisert: | HR-1995-00461-K - Rt-1995-1256 (412-95) |
| Stikkord: | Familierett, Midlertidig samværsrett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Frostating lagmannsrett LF-1995-00284-g 1 A - Høyesterett HR-1995-00461 K, jnr 267/1995, LF-1995-00284-g 2 A. |
| Parter: | X (advokat Venil Katharina Thiis v/advokat Per A Møller) mot Y (advokat Trond Sivertsvik) |
| Forfatter: | Christiansen, Sinding-Larsen, Aarbakke |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §179, Barneloven (1981) §39 |
Z byrett avsa 5 april 1995 dom med slik slutning:
"1. X skal alene ha foreldreansvaret for D, født xx.xx.1991.
2. X skal ha den daglige omsorgen for D.
3. Y skal ikke ha samværsrett med D.
4. Saksomkostninger tilkjennes ikke."
Ved kjennelse samme dato traff byretten slik midlertidig avgjørelse:
"1. Ys begjæring forkastes.
2. Y skal ikke ha samvær med D inntil rettskraftig dom foreligger."
Y anket byrettens dom til Frostating lagmannsrett. Under saksforberedelsen begjærte Y foreløpig avgjørelse av spørsmålet om samvær inntil rettskraftig dom foreligger.
Lagmannsretten avsa 4 august 1995 under dissens kjennelse med slik slutning:
"1. Y skal ha ett ukentlig samvær med sin datter D, født xx.xx.1991, frem til rettskraftig avgjørelse foreligger i hovedsaken.
Han henter D i barnehagen til normal tid onsdag ettermiddag, og bringer D tilbake samme sted til normal tid påfølgende torsdag morgen. Samvær finner sted f.o.m. onsdag 9 august 1995.
2. Spørsmålet om saksomkostninger avgjøres i den dom eller kjennelse som avslutter saken."
Lagmannsrettens mindretall var uenig i at det foreligger tilstrekkelige "særlige grunner" til å endre byrettens kjennelse, jf barneloven §39.
X har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Hun begjærte oppsettende virkning og Høyesteretts kjæremålsutvalg avsa kjennelse 22 august 1995 hvorved lagmannsrettens kjennelse ble gitt oppsettende virkning. X har anført at lagmannsrettens flertall ikke klart har vist til hvilke omstendigheter man bygger på når man finner at særlige grunner er til stede for å forandre byrettens midlertidige avgjørelse.
Lagmannsretten har videre feilvurdert de sakkyndiges rapporter som det er henvist til i kjennelsen. De sakkyndige, og især de sist oppnevnte, konkluderer klart med at kjæremotparten ikke kan gis hverken omsorg for eller samvær med D. Det er ytterligere anført at det er feil rettsanvendelse når lagmannsretten overhodet ikke har lagt vekt på kjæremotpartens personlige egenskaper. Det er vist til at det fremgår i den sakkyndige rapport fra spesialpsykologene A og B at kjæremotparten ble uføretrygdet under diagnosen karakterneurose (karakteravvik) og at man har inntrykk av en følelsesmessig avflatet mann med lite kjennskap til egne følelser og følelsesuttrykk. Han betegnes som pågående og sykelig opptatt av voksenkonflikten. En sammenstilling av denne beskrivelse samt den betydning dette har for D skulle etter den kjærende parts oppfatning tilsi at det ikke ble gitt samværsrett. Den kjærende part har for øvrig vist til uttalelsene fra lagmannsrettens mindretall. Det er nedlagt slik påstand:
"Prinsipalt:
Lagmannsrettens kjennelse oppheves.
Subsidiært:
Y skal ikke ha samvær med D inntil rettskraftig dom foreligger.
I begge tilfeller:
Spørsmålet om saksomkostninger avgjøres i den dom eller kjennelse som avslutter saken."
Y har anført at lagmannsrettens kjennelsesgrunner er klart tilstrekkelige for å begrunne resultatet. Det er videre anført at lagmannsretten ikke er bundet av de sakkyndiges uttalelser og det er vist til at det er innhentet en erklæring fra en psykolog hvor det fremgår at en karakterneurotisk tilstand ikke isolert sett behøver å være til hinder for å ha foreldreretten til et barn. Videre har psykolog C, som er engasjert av kjæremotparten, konkludert med at Y har alminnelig god omsorgskompetanse. Det er videre bestridt at lagmannsretten har begått feil i rettsanvendelsen. Det er nedlagt slik påstand:
"Lagmannsrettens kjennelse stadfestes.
Saksomkostningsavgjørelsen utstår til hovedsaken."
Med kjæremålstilsvaret fulgte et motkjæremål, men dette har kjæremotparten trukket tilbake ved prosesskrift av 18 august 1995.
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Kjæremålet gjelder lagmannsrettens foreløpige avgjørelse om samvær med barn, med utgangspunkt i begjæring fremsatt etter at ankeforhandling ble utsatt fra 5-6 juli 1995 til 28-29 september 1995. Kjæremålsutvalget har således full kompetanse i saken.
Kjæremålsutvalget er kommet til samme resultat som lagmannsrettens mindretall, at kjæremotparten ikke bør ha samvær med barnet i tiden inntil rettskraftig dom foreligger. Kjæremålsutvalget finner det tilstrekkelig å vise til den begrunnelse som lagmannsrettens mindretall har gitt.
I samsvar med den kjærende parts påstand bør spørsmålet om saksomkostninger utstå til den avgjørelse som avslutter saken, jf tvistemålsloven §179 første ledd.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Y skal ikke ha samvær med D, født xx.xx.1991, inntil rettskraftig dom foreligger.
2. Spørsmålet om saksomkostninger utstår til den avgjørelse som avslutter saken.