HR-1995-476-S - Rt-1995-574


Instans: Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse
Dato: 1995-03-02
Publisert: HR-1995-00476-S - Rt-1995-574 (147-95)
Stikkord: Straffeprosess, Erstatning for saksomkostninger, Førerkortbeslag
Sammendrag:
Saksgang: Høyesterett HR-1995-00476 S, jnr 139/1995
Parter:
Forfatter: Halvorsen, Backer, Aarbakke
Lovhenvisninger: Straffeprosessloven (1981) §438, Veitrafikkloven (1965) §33, §388


Saken gjelder erstatning for saksomkostninger etter straffeprosessloven §438.

A ble 12 juni 1994 anmeldt for uaktsom kjøring med motorsykkel. Dagen etter ble hans førerkort midlertidig beslaglagt av politiet. Ved Hardanger forhørsretts kjennelse 19 juli 1994 og Gulating lagmannsretts kjennelse 5 august 1994 ble beslaget opprettholdt, likevel ikke ut over 20 oktober 1994. Politiets begjæring om fortsatt beslag av A's førerkort ut over 20 oktober 1994 ble avslått ved Hardanger forhørsretts kjennelse 18 november 1994 og Gulating lagmannsretts kjennelse 6 desember 1994. Lagmannsretten begrunnet sin avgjørelse slik:

"I henhold til Hardanger forhørsretts første kjennelse, og lagmannsrettens kjennelse hvor kjæremålet ble forkastet, hadde politiet bemyndigelse til å holde førerkortet til A beslaglagt maksimalt inntil 20. oktober 1994. A har ikke samtykket i beslaget, og ved et arbeidsuhell på politikammeret ble begjæring om fortsatt beslag sendt forhørsretten først nærmere en uke etter at fristen for det første beslag var ute. Lagmannsretten mener at vegtrafikkloven §33 nr. 5 må forstås slik at det er et vilkår for å beslutte fortsatt beslag at begjæring herom er oversendt forhørsretten innen utløpet av den første fristen. Forlengelse er begrunnet i det samme straffbare forhold og i de samme omstendigheter for øvrig, som ved det opprinnelige beslag, og lagmannsretten mener det da ikke er hjemmel til å etterkomme politiets begjæring."

Som reaksjon på den uaktsomme kjøringen med motorsykkel 12 juli 1994, utferdiget politiet 13 september 1994 forelegg på bot til statskassen kr 6.000. A erkjente ikke straffeskyld for forholdet, men vedtok likevel forelegget forsåvidt angår skyldspørsmålet, og ba om at straffespørsmålet ble pådømt i forhørsretten. Ved senere påtegning på forelegget 29 desember 1994 vedtok A forelegget uten forbehold eller reservasjoner.

Den 25 november 1994 fremsatte advokat Johannes Romstad på vegne av A krav om dekning av saksomkostninger for den del av saken som knytter seg til inndragningen av førerkortet.

Hardanger forhørsrett avsa 1 desember 1994 kjennelse med slik slutning:

"Krav fra A, født xx.xx.1974, som dekning av saksomkostninger i sak nr. 94-00250 F avvises."

A påkjærte forhørsrettens kjennelse til Gulating lagmannsrett, som 30 desember 1994 avsa kjennelse med slik slutning:

"Kjæremålet forkastes."

Lagmannsretten knyttet følgende bemerkninger til forhørsrettens kjennelsesslutning:

"Forhørsrettens kjennelse i saken konkluderer med at begjæringen avvises. Bruken av betegnelsen avvisning er misvisende. Premissene i kjennelsen viser at forhørsretten har foretatt en reell prøving av vilkårene for beslag og at konklusjonen er at begjæringen ikke tas til følge. Lagmannsretten legger dette til grunn."

A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg, idet han hevder at lagmannsretten har anvendt straffeprosessloven §438 uriktig når den har behandlet saken om førerkortbeslag som en del av straffesaken. Det vises til at førerkortbeslag etter vegtrafikkloven §33 nr 5 er et administrativt tvangsmiddel, og inndragningssaken må således behandles uavhengig av straffesaken for øvrig.

A har nedlagt slik påstand for utvalget:

"A tilkjennes erstatning for nødvendige utgifter til sitt forsvar i Hardanger herredsretts sak nr. 94-00250 F."

Politiet er kjent med kjæremålet.

Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at det dreier seg om et videre kjæremål, der utvalgets kompetanse er begrenset etter straffeprosessloven §388. Kjæremålet er angitt å rette seg mot lagmannsrettens lovanvendelse. Den konkrete lovanvendelse - subsumsjonen - kan utvalget ikke prøve, men lovtolkingen kan prøves i medhold av §388 nr 3. Kjæremålserklæringen oppfattes da slik at den er rettet mot lagmannsrettens tolking av straffeprosessloven §438.

Lagmannsretten har korrekt lagt til grunn at straffeprosessloven §438 gir siktede rett til erstatning for saksomkostninger også i anledning førerkortbeslag, dersom forfølgningen er innstilt eller endt med frifinnelse, jf Rt-1992-925.

Lagmannsretten uttaler deretter:

"Lagmannsretten er enig med forhørsretten i at problemstillingen ikke kan isoleres til bare å gjelde spørsmålet om beslag av A sitt førerkort, men må gjelde den straffesaken som politiet har innledet vedrørende uaktsom kjøring med motorsykkel. Forfølgning i den saken er ikke innstilt idet politimesteren i Hardanger har utferdiget forelegg og saken, etter at A har nektet å vedta, er oversendt

Hardanger herredsrett til pådømmelse."

Kjæremålsutvalget kan ikke se at lagmannsretten her har tolket straffeprosessloven §438 feil. Utvalget tilføyer at siktede, som innledningsvis nevnt, 29 desember 1994 vedtok forelegget uten forbehold eller reservasjoner.

Kjæremålet må etter dette forkastes.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning :

Kjæremålet forkastes.