HR-1995-48-A - Rt-1995-668
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1995-04-07 |
| Publisert: | HR-1995-00048-A - Rt-1995-668 (194-95) |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1995-00048 A, snr 9/1995 |
| Parter: | Påtalemyndigheten (Aktor: statsadvokat Ingar Bøen) mot A (Forsvarer: advokat Hans Stenberg-Nilsen) |
| Forfatter: | Sinding-Larsen, Bugge, Stang Lund, Backer, Christiansen |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §239, Veitrafikkloven (1965) §23, §3, §52, §63, §239, §31 |
A ble ved Nordmøre herredsretts dom av 29 november 1993 dømt til fengsel i 90 dager for overtredelse av straffeloven §239 og vegtrafikkloven §31 første ledd jf §3 og §23. Høyesteretts kjæremålsutvalg samtykket i fornyet behandling, og Frostating lagmannsrett avsa den 3 november 1994 dom med slik domsslutning:
"1. A, født xx.xx.1972, dømmes for overtredelse av vegtrafikkloven §31 første ledd jf §3 og §23 sammenholdt med straffeloven §63 annet ledd til fengsel i 60 - seksti - dager som gjøres betinget med en prøvetid på 2 - to - år jf straffeloven §52 flg.
2. A frifinnes for overtredelse av straffeloven §239.
3. Saksomkostninger idømmes ikke."
Når det gjelder saksforholdet og domfeltes personlige forhold, viser jeg til lagmannsrettens dom.
Statsadvokatene i Møre og Romsdal, Sogn og Fjordane har anket over dommens frifinnende del. Anken gjelder prinsipalt lovanvendelsen, og det er nedlagt påstand om ny dom. Subsidiært - for det tilfelle at Høyesterett finner at lovanvendelsen ikke kan prøves - ankes det over saksbehandlingen.
Jeg er kommet til at anken må forkastes.
A prøvde å kjøre forbi tre biler, som kjørte foran ham på riksveien med en hastighet på ca 60 km/t, på en strekning hvor høyeste tillatte hastighet var 80 km/t. Den oversiktlige veilengde var, da forbikjøringen ble innledet, ca 300 m. De forankjørende biler hadde så liten innbyrdes avstand at muligheten for å avbryte forbikjøringen var små.
Sammenstøtet fant sted da den første av de tre bilene svingte til venstre for å kjøre inn på en avkjøring. Føreren av bilen omkom da bilen som følge av sammenstøtet kjørte inn i et bjerketre.
Lagmannsretten har funnet at A har overtrådt den alminnelige aktsomhetsregel i vegtrafikkloven §3. Denne del av dommen er ikke påanket.
Lagmannsretten har her lagt til grunn at en samlet forbikjøring av tre biler på en veistrekning med en maksimal sikt på 300 m, medførte fare for skade på andre trafikanter. Lagmannsretten gir ikke uttrykk for noen klar sondring mellom de biler som ble forsøkt forbikjørt, og møtende trafikk. Det må imidlertid være nokså klart at det er situasjonen dersom det kom møtende trafikk, som gir grunnlaget for lagmannsrettens karakteristikk av kjøringen. Hvis det kom en møtende bil mens A ennå befant seg i dennes kjørebane, var det en meget nærliggende fare for sammenstøt, og et slikt sammenstøt ville medføre fare også for de biler A var i ferd med å passere.
Det er imidlertid ikke denne fare som har manifestert seg. Sammenstøtet inntraff fordi en forankjørende bil svingte til venstre. Sammenstøtet hadde ikke sammenheng med at den oversiktlige veilengde ikke var tilstrekkelig. Sammenstøt ved at en forankjørende svinger til venstre samtidig som den bakenforkjørende prøver en forbikjøring, kan inntreffe også der det bare er n bil som skal passeres og uansett siktlengden. Avgjørende for om A kan domfelles etter §239, er om han burde ha tatt i betraktning at forulykkede kunne svinge til venstre og derfor avstått fra å kjøre forbi eller eventuelt avbrudt forbikjøringsforsøket.
Etter trafikkreglene §8 nr 1 har den som vil forandre bilens plass i sideretningen vikeplikt for kjøretøyer som allerede befinner seg i den del av veien som det skal kjøres inn i. Det følger videre av §12 nr 4 at når noen vil kjøre forbi, skal forankjørende holde så langt til høyre som mulig. A hadde derfor i utgangspunktet grunn til å vente at de forankjørende ikke ville kjøre inn i venstre kjørebane. Spørsmålet blir derfor om det likevel forelå noe som ga A grunn til å regne med at forulykkede kunne svinge til venstre.
Lagmannsretten bemerker:
"Ved vurderingen om straffeloven §239 kommer til anvendelse må den konkrete situasjon vurderes med hensyn til påregneligheten for dødsfølgen. Ifølge føreren av bil nr. 2 i køen markerte føreren av første bil "noe sent" at hun ville svinge til venstre. Hun markerte ved å slå på bilens blinklys. Hun plasserte imidlertid ikke sin bil inn mot vegens midte, men lå mer midt i høyre kjørefelt da svingmanøveren ble påbegynt. Det er på det rene at bil nr. 2 lå nærmere midten av vegen idet vedkommende fører vurderte forbikjøring straks bakketoppen var passert. Lagmannsretten legger dette hendelsesforløp til grunn for sin vurdering.
Slik bilene var plassert i vegbanen var sikten for den forbikjørende mot første bil noe dekket av bil nr. 2."
Aktor hevder at premissene må forstås slik at A burde ha vært oppmerksom på at forulykkede ville svinge til venstre så tidlig at forbikjøringsforsøket kunne ha vært avbrudt. Subsidiært hevdes at dommen må oppheves dersom premissene ikke i tilstrekkelig grad belyser dette spørsmål.
Jeg er ikke enig i dette. Lest i sammenheng må lagmannsrettens premisser forstås slik at det ikke er ansett bevist at A burde ha blitt oppmerksom på at forulykkede forberedte en venstre sving i så god tid at dødsulykken kunne ha vært avverget. Lagmannsretten konkluderer med:
"Etter lagmannsrettens mening var den aktuelle trafikksituasjon ved forbikjøringen ikke slik at muligheten for ulykke med døden som resultat fremsto som konkret påregnelig for tiltalte."
Det kan være riktig at det ville ha vært ønskelig med en mer presis angivelse av når forulykkede ga signal for venstresving og når A burde ha sett signalet, men det er nærliggende å anta at lagmannsrettens beskrivelse har sammenheng med at det slik bevisene forelå, ikke var mulig å komme nærmere.
Jeg finner etter dette at anken må forkastes og stemmer for denne kjennelse:
Anken forkastes.