HR-1995-509-S - Rt-1995-596
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1995-03-08 |
| Publisert: | HR-1995-00509-S - Rt-1995-596 (156-95) |
| Stikkord: | Straffeprosess, Varetektsfengsling, Saksbehandling |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1995-00509 S, jnr. 252/1995 |
| Parter: | |
| Forfatter: | Christiansen, Backer, Langvand |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §171, Straffeloven (1902) §257, §258, §317, §318, §388 |
A, født xx.xx.1967, ble av Hordaland politikammer den 8 februar 1995 siktet for overtredelser av straffeloven §258 jf §257, straffeloven §257 og straffeloven §317 første ledd jf §318 tredje ledd. Påtalemyndigheten begjærte samme dag A varetektsfengslet i en periode på fire uker.
Bergen forhørsrett avsa 8 februar 1995 kjennelse med slik slutning.
"A, født xx.xx.1967, kan holdes i varetekt frem til 8. mars 1995, kl. 15:00, med brev- og besøkskontroll til 22. februar 1995 så fremt ikke annet av retten eller påtalemyndigheten bestemmes."
Fengslingen var begrunnet i fare for bevisforspillelse, jf straffeprosessloven §171 første ledd nr 2.
A påkjærte forhørsrettens kjennelse til Gulating lagmannsrett. Lagmannsretten avsa 10 februar 1995 kjennelse med slik slutning:
"Kjæremålet forkastes."
A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det er anført at lagmannsretten feilaktig har gått ut over den ramme som er angitt i Hordaland politikammers siktelse av 8 februar 1995. Lagmannsretten har i realiteten utvidet siktelsen ved å henvise til foretatte beslag og de siktedes forklaringer. Videre har lagmannsretten i tillegg til bevisforspillelsesfare funnet at det foreligger kvalifisert gjentagelsesfare. Denne spesielle fengslingsgrunn er riktignok påberopt i politiets begjæring om varetektsfengsling, men var ikke gjenstand for forhandlinger i forhørsretten. A var følgelig avskåret fra å imøtegå denne anførsel under kjæremålsbehandlingen. Det er videre anført at A ikke lenger har konkret mulighet til å påvirke vitner samt å fjerne bevis og at det derfor heller ikke foreligger bevisforspillelsesfare. Ytterligere er den anført at varetektsfensling under de forhold A har er ulovlig etter gjeldende forskrifter.
Påtalemyndigheten er kjent med kjæremålet.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker:
Det foreligger et videre kjæremål, og utvalgets kompetanse er begrenset etter straffeprosessloven §388. Utvalget kan bare prøve lagmannsrettens saksbehandling og lovtolking, jf §388 nr 2 og 3. Det er påberopt forskjellige saksbehandlingsfeil. Det har tatt atskillig tid før saken innkom til utvalget.
Utvalget kan ikke se at lagmannsretten har gått ut over den ramme for saken som er angitt ved politiets siktelse. Politiet hadde ved sin oversendelse av saken til forhørsretten påberopt seg to fengslingsgrunnlag, nemlig bevisforspillelsesfare og gjentagelsesfare. Man kan ikke se at lagmannsretten var avskåret fra å konstatere at det forelå gjentagelsesfare bare fordi forhørsretten ikke hadde tatt standpunkt til dette spørsmål. Men man finner at lagmannsrettens begrunnelse for at det forelå gjentagelsesfare, er for snau. Isolert sett ville dette ført til opphevelse av lagmannsrettens kjennelse. Men kjennelsen kan bli stående, da det er konstatert bevisforspillelsesfare. Kjæremålsutvalget finner at den begrunnelse som lagmannsretten har gitt for at det foreligger bevisforspillelsesfare, er tilstrekkelig når det som er sagt i lagmannsrettens kjennelse suppleres med forhørsrettens kjennelse, som det vises til. Den nærliggende fare for bevisforspillelse ligger her i selve den situasjon som er beskrevet. De øvrige anførsler som den kjærende part har kommet med, kan utvalget ikke prøve.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.