HR-1995-51-K - Rt-1995-203
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1995-01-26 |
| Publisert: | HR-1995-00051-K - Rt-1995-203 (50-95) |
| Stikkord: | Sivilprosess |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1995-00051 K, jnr 27/1995 |
| Parter: | Line Åsheim (advokat Harald Andreassen) mot Sverre Willas Åsheim (advokat Egil Malm) |
| Forfatter: | Sinding-Larsen, Bugge, Langvand |
| Lovhenvisninger: | Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) §13-2, Tvistemålsloven (1915) §179, §181, §404, Husleieloven (1939), Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) |
Den 26 august 1994 fremsatte Line Åsheim en begjæring til Ofoten namsrett om utkastelse av Sverre Willas Åsheim fra eiendommen Ofotveien 3, Narvik. Som tvangsgrunnlag ble vist til hevning av leieforhold, jf tvangsfullbyrdelsesloven §13-2 tredje ledd litra d.
Namsretten avsa 19 september 1994 kjennelse med slik slutning:
"1. Sverre Willas Åsheim tillates utkastet av leilighet i Ofotveien 3 i Narvik.
2. Sverre Willas Åsheim tilpliktes å betale saksomkostninger til Line Åsheim med kr4300,."
Sverre Willas Åsheim påkjærte kjennelsen til Hålogaland lagmannsrett som 15 desember 1994 avsa kjennelse med slik slutning:
"1. Begjæringen om fravikelse tas ikke til følge.
2. I saksomkostninger for namsretten og lagmannsretten betaler Line Åsheim til Sverre Willas Åsheim 10.550 titusenfemhundreogfemti kroner innen 2 to uker fra forkynnelsen av denne kjennelsen."
Lagmannsretten viste til at det ikke forelå noe husleieforhold mellom partene som tvangsgrunnlaget forutsatte. Den 12 desember 1994 hadde lagmannsretten avsagt kjennelse der herredsrettens dom i oppsigelsessak etter husleieloven mellom de samme parter ble opphevet og saken avvist med den begrunnelse at det ikke forelå leieforhold mellom partene.
Line Åsheim har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det er prinsipalt anført at kjennelsen er feil, da den bygger på et grunnlag som ingen av partene har påberopt, nemlig at det ikke foreligger noe leieforhold mellom partene. I følge disposisjonsprinsippet har lagmannsretten ikke adgang til å gå utenfor partenes anførsler. At det ikke forelå leieforhold mellom partene ble først bindende fastslått ved lagmannsrettens dom av 12 desember 1994. Uansett pliktet lagmannsretten, før den avgjorde saken på dette grunnlag, å varsle partene om hva den overveide å legge avgjørende vekt på. Det ville være naturlig at partene fikk anledning til å komme med ytterligere innlegg i saken etter at kjennelse i ankesaken forelå. Med avgjørelsen i ankesaken var det naturlig å fremsette manglende leieforhold som nytt grunnlag for fravikelse, hvilket også ble gjort i prosesskriftet av 16 desember 1994.
Subsidiært gjøres det gjeldende at saksomkostninger ikke kan tilkjennes når kjennelsen bygger på et grunnlag som ikke var påberopt. Det er vist til at kjæremålsutvalget kan prøve alle sider ved dette, jf tvistemålsloven §181 annet ledd.
I kjæremålserklæringen er det lagt ned slik påstand:
"1. Lagmannsrettens kjennelse oppheves.
2. Line Åsheim tilkjennes saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg."
Sverre Willas Åsheim har anført at lagmannsretten hadde anledning til å legge lagmannsrettens dom av 12 desember 1994 til grunn ved behandlingen av kjæremålssaken. Dommen må anses som en vitterlig kjensgjerning som ikke trenger bevisførsel, og det var ikke nødvendig at den uttrykkelig ble påberopt. Subsidiært er det anført at en eventuell feil ikke har hatt betydning for resultatet.
Begjæringen om utkastelse var basert på at det forelå et husleieforhold, og da det ikke var tilfelle, kunne ikke begjæringen tas til følge. Det var ikke påberopt at det skulle foreligge noen annen åpenbar grunn for utkastelse. Tvangsfullbyrdelsesloven §13-2 tredje ledd litra e var ikke påberopt, og namsretten har ikke behandlet noen begjæring etter denne bestemelsen. Line Åsheim kan ikke reparere denne mangelen ved å påberope et nytt grunnlag for lagmannsretten. Det foreligger ikke noe forhold som gjør det åpenbart at han ikke har rett til å besitte eiendommen. Dette spørsmålet må eventuelt avgjøres ved dom. Han hevder å ha en tidsubegrenset borett til husets leilighet i annen etasje.
Det er anført at saksomkostningsspørsmålet for lagmannsretten ikke er uriktig avgjort. Begjæringen er ikke gitt medhold, og det er ikke grunnlag for å anvende unntaksbestemmelser.
I tilsvaret er det lagt ned slik påstand:
"1. Lagmannsrettens kjennelse stadfestes.
2. Sverre Åsheim tilkjennes saksomkostninger for Høyesteretts Kjæremålsutvalg med kr 1800,."
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Kjæremålet gjelder lagmannsrettens avgjørelse av et kjæremål, og kjæremålsutvalgets kompetanse er undergitt de begrensninger som følger av tvistemålsloven §404.
Kjæremålsutvalget finner at lagmannsrettens kjennelse må oppheves på grunn av feil ved saksbehandlingen, jfr §404 første ledd nr 2.
Den kjærende part hadde krevet fravikelse av eiendommen under henvisning til tvangsfullbyrdelsesloven §13-2 annet ledd litra d, som gjelder fravikelse på grunnlag av heving av leieforhold etter husleieloven. I kjæremålssaken for lagmannsretten var det ikke omtvistet at det forelå et husleieforhold. Det som var omtvistet, var blant annet om motparten hadde fått det varsel han hadde krav på, og betydningen av at husleie senere var betalt.
Lagmannsretten har bygget på at det ikke forelå noe husleieforhold, og at en begjæring etter §13-2 annet ledd litra d derfor ikke kunne tas til følge. Lagmannsretten har derved gått utenfor partenes anførsler og avgjort saken på et grunnlag som ikke var påberopt. Når lagmannsretten fant å ville bygge på et slikt grunnlag, skulle den under enhver omstendighet ha gjort partene oppmerksom på at den overveiet å å gjøre dette, jf Rt-1990-8. Dersom lagmannsretten hadde gjort det, ville den kjærende part eventuelt kunne ha påberopt §13-2 tredje ledd litra e som grunnlag for kravet om fravikelse. Lagmannsretten måtte da ha vurdert om den kunne ha tatt begjæringen til følge på dette grunnlag.
Lagmannsrettens kjennelse blir etter dette å oppheve. Spørsmålet om saksomkostninger bør utstå til den kjennelse som avslutter saken.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning :
Lagmannsrettens kjennelse oppheves.
Avgjørelsen av spørsmålet om saksomkostninger utstår til den kjennelse som avslutter saken, jf tvistemålsloven §179 første ledd 3. punktum.