HR-1995-51-S - Rt-1995-149

Instans:	Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse
Dato:	1995-01-12
Publisert:	HR-1995-00051-S - Rt-1995-149 (29-95)
Stikkord:	Straffeprosess, Utlevering
Sammendrag:
Saksgang:	Høyesterett HR-1995-00051 S.
Parter:
Forfatter:	Sinding-Larsen, Bugge, Gjølstad
Lovhenvisninger:	LOV-1957-12-13, Utleveringsloven (1975) §10, §12, §7, Straffeloven (1902) §13, §151a, §223, §233, §20, §3, §8, Straffeprosessloven (1981) §171, §184, §360, §385, §387, §388, EMK (1999)

Saken gjelder videre kjæremål om utlevering til Tyskland etter lov av 13. juni 1975 nr. 39 om utlevering av lovbrytere.

A, født xx.xx.1953, er siktet for blant annet kapring av et tysk passasjerfly og medvirkning til drap.

Flykapringen skjedde 13. oktober 1977. Flyet var på vei fra Mallorca til Frankfurt med 82 passasjerer, hovedsakelig tyske turister, og fem tyske besetningsmedlemmer. Kapringen varte i fem døgn, og en av flygerne ble drept av kaprerne den 16. oktober. Den 18. oktober, da flyet stod på flyplassen i Mogadishu, stormet tyske soldater flyet og befridde gislene. Tre av kaprerne ble drept, og den fjerde, A, ble såret. Hun ble arrestert av somaliske myndigheter, men ble etter en tid løslatt og har siden levd skjult under forskjellige navn. Den 17. juli 1991 kom hun til Norge sammen med sin mann og datter, og den 13. november 1991 fikk familien innvilget opphold på humanitært grunnlag. De har siden vært bosatt i Oslo.

Oslo politikammer mottok 10. oktober 1994 anmodning om pågripelse og varetektsfengsling av A, i henhold til beslutning av 18. august 1994 fra forhørsretten i Karlsruhe i Tyskland. Den 13. oktober 1994 ble hun pågrepet i Oslo av norsk politi. Ved Oslo forhørsretts kjennelse av 14. oktober 1994 ble hun i medhold av utleveringslovens §20 nr. 1, jf. straffeprosesslovens §184, jf. §171 første ledd nr. 1 varetektsfengslet frem til 4. november 1994. Fengslingsfristen ble senere forlenget. Ved Eidsivating lagmannsretts kjennelse av 23. desember 1994 ble hun løslatt.

Påtalemyndighetens videre kjæremål ble forkastet av Høyesteretts kjæremålsutvalg ved kjennelse av 30. desember 1994.

Begjæring fra tyske myndigheter om utlevering av A til Tyskland ble mottatt ved Oslo politikammer 24. oktober 1994. Etter anmodning fra forsvareren ble det av Oslo forhørsrett oppnevnt en medisinsk sakkyndig. Rettsmøte til behandling av utleveringsbegjæringen ble holdt i forhørsretten 6. og 7. desember 1994, hvor A møtte og avga forklaring. Med unntak for siktelsen for medvirkning til drap, erkjente hun seg straffskyldig. Hun samtykket ikke i utlevering. Under rettsmøtet ble det avhørt flere vitner, og den rettsoppnevnte sakkyndige, professor dr. med. Kjell Noreik, avga forklaring.

Oslo forhørsrett avsa 9. desember 1994 kjennelse med slik slutning:

"1. Vilkårene for å utlevere A, født xx.xx.1953, til Tyskland er ikke tilstede.

2. A, født xx.xx.1953, løslates fra varetektsfengsel."

Påtalemyndigheten påkjærte forhørsrettens kjennelse til Eidsivating lagmannsrett som 15. desember 1994 avsa kjennelse med slik slutning:

"1. Vilkårene for å utlevere A, født xx.xx.1951, til Tyskland er til stede.

2. Kjæremålet vedrørende løslatelsen avvises." - - -

A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det gjøres gjeldende at det er feil ved lagmannsrettens saksbehandling og lovtolking, jf. straffeprosesslovens §388 nr. 2 og 3. I senere prosesskrift er kjæremålet ytterligere begrunnet.

Det anføres at det etter utleveringslovens §10 nr. 2 er en feil når lagmannsretten ikke har tatt stilling til om det foreligger skjellig grunn til mistanke for drap. Det hevdes at retten har en prøvingsplikt av om det foreligger skjellig grunn til mistanke for de forhold som utleveringsbegjæringen bygger på. Det er vist til Ot.prp.nr.30 (1974-75) side 36 og Rt-1973-1484. Også bestemmelsen i utleveringslovens §12 nr. 1 bokstav a er trukket frem. A anfører at det er feil når det i den tyske siktelsen sies at lederen for kaprerne drepte flyveren "i forståelse med sine medsammensvorne". Hun hevder at de tre andre kaprerne tryglet lederen om ikke å drepe flyveren.

Det anføres videre at lagmannsretten har tolket utleveringslovens §7 feil når den nederst på side 2 synes å legge til grunn at varigheten av A's opphold i Norge ikke er å anse som et humanitært hensyn som skal vektlegges. Det fremgår av Ot.prp.nr.30 ( 1974-75) side 33 at under humanitære hensyn kommer også "andre personlige forhold", som igjen omfatter siktedes hele sosiale situasjon.

Som saksbehandlingsfeil anføres at vesentlige personlige forhold enten ikke er vurdert eller ikke tilstrekkelig vurdert og begrunnet. Forhold som ikke er nevnt av lagmannsretten, er det faktum at A har vært i fast arbeid siden 1992 og at hun i april 1978 ble dømt til 20 års fengsel i Somalia. Selv om denne dommen nå ikke lar seg fremskaffe, ble opplysninger om den gitt i pressen verden over i april 1978. Soningen i Somalia innebar betydelige påkjenninger, særlig fordi hennes helsetilstand var dårlig etter skuddskader og etterfølgende operasjoner i lungen, kneet og leggen. Dette er viktige personlige forhold som lagmannsretten skulle ha vurdert.

Videre er varigheten og kvaliteten av hennes opphold i Norge en del av de humanitære hensyn som retten skal legge vekt på, jf. det lagmannsretten siterer på side 4 fra Ot.prp.nr.30 (1974-75) side 33, og Rt-1992-1167. Det må også legges vesentlig vekt på den lange tid som er gått og på A's dårlige helse. For øvrig vil det være av meget stor betydning for forholdet til datteren at en eventuell soning skjer i Norge. Det hevdes å være så vel lovtolkingsfeil som en saksbehandlingsfeil at lagmannsretten ikke nærmere har vurdert og tatt hensyn til forholdet mor/datter samt A's egen tilknytning til Norge og kvaliteten av denne. Lagmannsretten har heller ikke nevnt barnekonvensjonens §3 som må antas å få en viss betydning ved vurdering av de humanitære hensyn. Menneskerettighetskonvensjonen er for øvrig heller ikke berørt. Det vises her til den betenkning som professor Anders Bratholm har utarbeidet, som heller ikke er kommentert av lagmannsretten.

Mange av de vesentlige personlige forhold som ikke er vurdert av lagmannsretten, kom best frem ved vitneavhørene i forhørsretten. Saken hevdes å være så omfattende at lagmannsretten umulig kan ha fått betryggende kjennskap til de forhold som skulle vurderes, uten at det ble holdt muntlig forhandling. For lagmannsretten ble det lagt frem flere erklæringer fra vitner ført i forhørsretten. Erklæringene er ikke nevnt og synes ikke vurdert. Det hevdes at forhørsretten hadde et langt fyldigere utgangspunkt enn lagmannsretten for å vurdere de humanitære hensyn.

Det hevdes videre å være en feil ved lagmannsrettens kjennelse at det uten nærmere vurdering slås fast på side 6 at det er sannsynlig at A vil bli dømt i Norge hvis hun ikke utleveres til Tyskland. Det virker som om retten overser at påtale krever kongelig resolusjon, jf. straffelovens §13. Det er i denne saken flere politiske momenter, ved siden av de sterke humanitære hensyn, som tilsier at tiltale ikke vil bli reist i Norge 17 år etter at handlingen ble begått. Et viktig politisk moment er "Oslo-avtalen", og de prinsipper som ligger til grunn for denne. Hensyn bør også tas til den forsoningsprosess som nå er i gang mellom Israel og palestinerne. Det kan hevdes at det synes moralsk uansvarlig og lite i tråd med Norges holdning for øvrig, dersom Norge vurderer A så forskjellig fra hvordan man ser på krigens ledere fra den gang. Det er her snakk om en person som allerede en gang har sonet sin straff og som i over 17 år har vist å ha endret sin innstilling til terrorisme.

Det hevdes at lagmannsretten tar feil når den på side 7 uttaler at det er uten betydning i forhold til utleveringslovens §7 og de humanitære hensyn at flykapringen skjedde som et ledd i en krig mellom Israel og palestinerne. Det er en forhastet og forenklet konklusjon å si at kapringsaksjonen ikke var rettet mot den annen part i konflikten. For det første var ett av målene med aksjonen å få løslatt to palestinske fanger fra Israel. Dernest er det en kjensgjerning at Tyskland har støttet Israel økonomisk og med våpen i stor målestokk. Det er derfor på det rene at på den tiden betraktet palestinerne også Tyskland som en fiende.

Ved vurderingen av handlingens grovhet må det tas hensyn til at lederen av kapringsaksjonen egenrådig traff sine beslutninger, slik at det er flere alvorlige sider ved flykapringen som A ikke kan klandres for.

Det må også legges vesentlig vekt på den lange tid som er gått og på A's dårlige helse.

Når det gjelder Tysklands interesse i utleveringsbegjæringen, synes det ikke som lagmannsretten har tatt hensyn til at tyske myndigheter etter pågripelsen har gjennomført lange avhør av A. Tysklands interesse er begrenset til selve straffeaspektet. Videre vises til at det i 1978 ble bekreftet fra Somalia at det ikke der var mottatt noen utleveringsbegjæring fra Tyskland. Dette kan tyde på at Tyskland på det daværende tidspunkt var fornøyd med at Somalia tok på seg oppgaven å pådømme forholdet.

På bakgrunn av disse mangler ved lagmannsrettens helhetsvurdering, foreligger det saksbehandlingsfeil, jf. Rt-1992-1167.

A har nedlagt slik påstand:

"Lagmannsrettens kjennelse oppheves."

Påtalemyndigheten har i påtegning av 21. desember 1994 gitt følgende uttalelse til kjæremålet:

"Det fremgår av kjæremålet at ytterligere kommentar vil bli sendt senere.

Politiet bemerker likevel vedrørende en eventuell dom avsagt i Somalia, at utleveringsloven i §8, har en bestemmelse som regulerer betydningen av tidligere dommer. Utleveringslovens §8 nr. 3 regulerer forholdet når dom er avsagt i et tredje land. Forhørsretten har på side 14 i kjennelsen lagt til grunn at det er åpenbart at den dom som måtte være avsagt i Somalia, ikke under noen omstendighet etablerer noe hindre for at utleveringsbegjæringen etterkommes.

I påtalemyndighetens kjæremål av 12. desember, dok. 24.1, vises til at spørsmålet om en mulig dom i Somalia og dennes betydning for utleveringsspørsmålet ikke er omtvistet, se side 1, første avsnitt under headingen vedrørende kjennelse om vilkår for utlevering. Dette er ikke imøtegått av forsvarer i hennes støtteskriv.

Dommen i Somalia nevnes imidlertid av forsvarer i dok. 25.1, i forbindelse med hennes henvisning til artikkel 7 i konvensjonen om bekjempelse av flykapring og spørsmålet om eventuell pådømmelse i Norge. I forbindelse med en eventuell lagmannsrettssak i Norge, synes det klart at dommens betydning må vurderes dersom den kan fremskaffes. Somalia har imidlertid neppe tiltrådt noen konvensjon om internasjonal gyldighet av straffedommer, slik at dette i høyden vil bli et straffutmålingsmoment.

Det kan synes som om det nå er forsvarers mening å trekke inn betydningen av soning i Somalia som en del av de grunnleggende humanitære hensyn som må vurderes. Dette er et synspunkt som ikke tidligere har kommet klart frem. Kjæremålsretten kan oppheve en kjennelse dersom den finner at det foreligger en saksbehandlingsfeil som kan ha innvirket på avgjørelsens innhold, jf. straffeprosesslovens §385, tredje ledd, jf. §360.

I denne aktuelle saken er det foretatt en grundig vurdering av alle påberopte momenter som taler mot utlevering av A opp mot Tysklands interesse i å få henne utlevert og de hensyn som ligger bak utleveringsreglene og Norges forpliktelse i så måte. I og med at forholdet med tidligere dommer for så vidt reguleres i en egen bestemmelse, og betydningen av denne ikke er omstridt, er en soning i Somalia eventuelt et lite tungtveiende moment i vurderingen av de humanitære hensyn. Det kan ikke antas at det ville ha innvirket på avgjørelsens innhold om det konkret hadde fremgått av den samlede vurdering at også soningen i Somalia var trukket inn i de humanitære hensyn. Det foreligger derfor etter påtalemyndighetens vurdering, ikke en saksbehandlingsfeil i form av mangelfulle kjennelsesgrunner på dette punkt som må føre til opphevelse.

Avslutningsvis i forsvarers kjæremål påpekes at det er svært mange personlige forhold som ikke synes å være vurdert av lagmannsretten, uten at disse konkretiseres. Det synes å fremgå at forsvarer mener at det burde vært muntlige forhandlinger i lagmannsretten etter straffeprosesslovens §387. Hovedregel er skriftlig saksbehandling, jf. straffeprosesslovens §385. Forsvarer har ikke bedt om muntlig behandling.

Når det gjelder henvisningen til de vitner som ble ført i forhørsretten, bemerkes at forsvarer, som vedlegg til sine kommentarer til påtalemyndighetens kjæremål, har sendt fire erklæringer - dok. 25/5-25/8 - som er skrevet av de fire vesentligste vitnene som fremsto i forhørsretten. Innholdet i disse antas å være vurdert av lagmannsretten, og det vises i denne forbindelse til lagmannsrettens bemerkning på side 7, 3. avsnitt om at lagmannsretten har også vurdert de øvrige momenter som påberopes av A i forhold til vurderingen etter §7, men finner heller ikke at disse er avgjørende. Det foreligger heller ikke her en saksbehandlingsfeil som må føre til opphevelse."

I påtegning av 29. desember I 994 er det gitt ytterligere kommentarer:

"Vedrørende punkt 1.

Skjellig grunn til mistanke for medvirkning til drap.

Forhørsretten vurderte dette spørsmålet slik at det også forelå skjellig grunn til mistanke for medvirkning til drap. Dette spørsmålet har lagmannsretten ikke tatt stilling til og det påberopes fra forsvarers side at det her foreligger en lovtolkningsfeil. Det bemerkes at unnlatelse av å ta stilling til dette spørsmål vel eventuelt må være en saksbehandlingsfeil, og for at denne skal få betydning må feilen ha innvirket på avgjørelsens innhold og dermed medføre grunnlag for opphevelse. Påtalemyndigheten vil anføre at en unnlatelse av å ta stilling til om det foreligger skjellig grunn til mistanke for drap ikke er en saksbehandlingsfeil som innvirker på avgjørelsens innhold. Det er uansett grunnlag for å utlevere A på grunn av de øvrige forbrytelser hun har erkjent medvirkning til, og hvor det derfor helt klart er skjellig grunn til mistanke mot henne.

Vedrørende punkt 2.

Lagmannsretten har på side 6 i sin kjennelse uttalt at det ikke kan legges avgjørende vekt på hensynet til datteren og på A's tilknytning til Norge. Forsvarers anførsel under punkt 2 om at disse forhold ikke er tilstrekkelig vurdert, kan ikke sees å medføre riktighet.

Vedrørende punkt 3.

Plikten for norske myndigheter til å reise straffesak fremgår av en konvensjon som Norge har tiltrådt, nemlig konvensjon om bekjempelse av ulovlig bemektigelse av luftfartøyer. Samtykke til ratifikasjon av denne er godkjent ved Kongelig resolusjon 26. mars 1971, stortingsproposisjon nr. 92 for 1970/71. Etter artikkel 7 er den kontraherende stat forpliktet til å overlate saken til statens påtalemyndighet med henblikk på tiltale i tilfelle hvor utlevering ikke skjer. Selv om det av straffelovens §13, første ledd, fremgår at det krever Kongelig resolusjon for å reise påtale, er det all mulig grunn til å anta at slik påtale vil bli reist ved Kongelig resolusjon all den stund plikten til å gjøre dette følger av en Kongelig resolusjon.

Det fremgår ellers av straffelovens §13, fjerde ledd, at det ved utmåling av straff her i landet skal gjøres fradrag for straff vedkommende måtte være idømt i et annet land, i den grad slik straff er idømt for samme handling og slik straff er sonet.

Det vises forøvrig fra forsvarerens side til Oslo-avtalen. Påtalemyndigheten vil presisere at det forhold denne saken gjelder ikke hadde tilknytning til striden mellom Israel og Palestinerne. Det gjaldt terror overfor tysk sivilluftfart og tyske sivile borgere. Eventuell støtte fra Tyskland til staten Israel bringer ikke dette i noe annet lys.

Når det ellers gjelder de øvrige kommentarer om den tid som er gått siden handlingen, hevdes at dette er vurdert av lagmannsretten og ikke funnet tungtveiende nok i forhold til alvoret i forbrytelsen, se kjennelsen nederst side 6. Et annet spørsmål som det må tas stilling til på et senere tidspunkt er hvilken betydning dette får ved straffeutmålingen."

Påtalemyndigheten har nedlagt slik påstand

"Kjæremålet forkastes."

Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:

Kjæremålet gjelder lagmannsrettens avgjørelse i kjæremålssak. Utvalgets kompetanse er da begrenset etter straffeprosesslovens §388. Utvalget kan bare prøve lagmannsrettens saksbehandling og tolking av en lovforskrift.

Det ble ikke holdt muntlig forhandling i lagmannsretten. Dette var heller ikke begjært. Hovedregelen er at kjæremål avgjøres på grunnlag av skriftlig behandling. Det forelå en omfattende dokumentasjon i saken, herunder også medisinske uttalelser som til dels er referert av lagmannsretten. Utvalget anser saken for å ha vært tilstrekkelig opplyst ved den skriftlige behandling.

Lagmannsretten har i sin kjennelse lagt til grunn at de såkalte grunnvilkår for utlevering foreligger, herunder at vilkårene etter utleveringslovens §10 nr. 2 er oppfylt, og videre at utlevering ikke vil være i strid med lovens §7.

Utvalget behandler først forholdet til utleveringslovens §7, som bestemmer at utlevering ikke kan skje dersom dette "vil komme i strid med grunnleggende huminitære hensyn, særlig på grunn av vedkommendes alder, helsetilstand eller andre personlige forhold." Før utvalget går nærmere inn på de enkelte spørsmål som er reist, presiseres at utvalget ikke kan prøve den konkrete lovanvendelse eller lagmannsrettens vurderinger, jf. det som er sagt om utvalgets kompetanse.

Ved sin vurdering tar lagmannsretten utgangspunkt i uttalelser i lovens forarbeider og redegjør forholdsvis utførlig for A's personlige forhold, herunder hennes helsetilstand og hennes forhold til datteren. Det heter deretter:

"Det er videre anført at A har brutt forbindelsen med den gruppe hun tilhørte og har tatt avstand fra det hun har gjort. Hun er integrert i miljøet der hun bor og hennes innsats har medført at hele familien fungerer godt i Norge. A og hennes familie kom til Norge sommeren 1991. Forsvareren anfører at lengden på oppholdet må være et vesentlig moment ved vurderingen. I denne forbindelse vises det til Norges utleveringsavtale med Belgia av 3. november 1981 hvor det fremgår at begjæring om utlevering kan avslås når den som begjæres utlevert har hatt fast bosted i Norge i de siste tre år før utleveringsbegjæringen ble mottatt. Det prinsipp som er kommet til uttrykk i denne avtale, må etter forsvarerens oppfatning få betydelig vekt i nærværende sak.

Lagmannsretten legger til grunn at A har helseproblemer som ovenfor beskrevet, og at en lang adskillelse mellom mor og datter kan representere en risiko for at datterens utvikling kan ta skade og vil være en stor påkjenning for henne. De øvrige nevnte anførsler fra A's side taler også mot utlevering."

Ved vurderingen av de humanitære hensyn har lagmannsretten bygget på at det er sannsynlig at A vil bli tiltalt og dømt i Norge hvis hun ikke blir utlevert til Tyskland og funnet at det ikke blir avgjørende forskjeller for henne om hun blir straffeforfulgt i Tyskland eller i Norge. Vurdert mot hensynet til Tysklands interesser, har lagmannsretten etter en helhetsvurdering funnet at vilkårene for å nekte utlevering etter utleveringslovens §7 ikke er oppfylt. Lagmannsretten tilføyer at den også har vurdert de øvrige momenter som er anført av A, men ikke funnet disse avgjørende.

Det gjøres i kjæremålet gjeldende en rekke innsigelser mot lagmannsrettens avgjørelsesgrunnlag. Dels hevdes det å være feil lovtolking. Sentralt står anførsler om at vesentlige personlige forhold ikke er vurdert eller ikke er tilstrekkelig vurdert og begrunnet. Det er også anført at det er andre feil ved lagmannsrettens behandling etter bestemmelsen i §7.

Lagmannsretten har, som nevnt, bygget sin forståelse av utleveveringslovens §7 på uttalelser i forarbeidene og har referert sentrale deler fra Ot.prp.nr.30 (1974-75) side 33. Det er for så vidt ikke reist innvendinger mot dette, som gir uttrykk for riktige rettslige utgangspunkter.

Lagmannsrettens kjennelse - lest i sammenheng - kan ikke forstås slik som anført i kjæremålet, at varigheten av A's opphold i Norge ikke er ansett som et humanitært hensyn som det skal legges vekt på etter §7. - Varigheten av hennes opphold her i landet er vurdert av lagmannsretten på side 5-6 i kjennelsen, som ovenfor sitert. Lagmannsretten har funnet at dette er blant de hensyn som i tillegg til hennes helseproblemer og forholdet til datteren, taler mot utlevering. Det er heller ikke noe i kjennelsen som tyder på at lagmannsretten har lagt inn begrensninger med hensyn til hvilke elementer ved den sosiale situasjon til den som kreves utlevert, som er relevante ved avgjørelsen etter §7. Som nevnt er det tatt utgangspunkt i lovforarbeidene som sier at vedkommendes hele sosiale situasjon omfattes.

Når det generelt gjelder hvilke krav som må stilles til begrunnelsen for en slik avgjørelse som dette, må den være tilstrekkelig til å vise at det er foretatt en forsvarlig vurdering etter §7. Hvor omfattende begrunnelsen må være, må ses i forhold til momentenes betydning og til en viss grad også til anførslene i saken.

Forholdet til den påberopte, men ikke dokumenterte, dom og soning i Somalia er ikke uttrykkelig omhandlet i lagmannsrettens kjennelse når det gjelder de såkalte grunnvilkår for utlevering. Her har forhørsretten omtalt det som er anført om dom og soning i Somalia i tilknytning til utleveringslovens §8 nr. 3. At lagmannsretten har vært kjent med den påberopte dom og har vurdert den i forhold til §8 nr. 3, fremgår av dette. Forøvrig ble dommen påberopt og avisutklipp om den oversendt i forbindelse med forsvarerens uttalelse av I 3. desember 1994 til lagmannsretten. Utvalget finner det ikke tvilsomt at også disse anførsler har vært med ved den samlede vurdering som lagmannsretten har foretatt. De nevnte forhold vil dessuten gå inn som en del av bakgrunnen for A's helseproblemer, som er behandlet av lagmannsretten.

At det ikke uttrykkelig er nevnt at A har hatt arbeid i Norge, kan ikke sees å være noen feil. Saken i Rt-1992-1167 som er påberopt er ikke sammenlignbar med den foreliggende sak.

Anførslene om mangelfulle kjennelsesgrunner for øvrig, blant annet vedrørende A's tilknytning til Norge og forhold til datteren, kan etter utvalgets syn heller ikke føre frem. Forholdene er vurdert og funnet å tale mot utlevering.

Når det gjelder de innsigelser som er rettet mot lagmannsrettens vurdering av sannsynligheten for at A blir dømt i Norge - dersom hun ikke blir utlevert - er dette spesielt kommentert av påtalemyndigheten i uttalelsen av 29. desember 1994. Lagmannsretten kan ikke på dette punkt ses å ha begått noen feil som utvalget kan prøve. Angrepet i kjæremålet på lagmannsrettens vurdering av omstendighetene ved flykapringen tidsmomentet og Tysklands interesser i utleveringsbegjæringen, ligger også utenfor det utvalget kan prøve i et slikt videre kjæremål.

Utvalget kan således ikke se at det foreligger feil ved lagmannsrettens kjennelse i forhold til bestemmelsen i utleveringslovens §7. Det er etter utvalgets syn ikke grunnlag for å hevde at lagmannsretten ikke har foretatt en betryggende behandling av saken på dette punkt.

Lagmannsrettens bevisbedømmelse og den konkrete lovanvendelse som ligger til grunn for lagmannsrettens avgjørelse, kan utvalget som allerede nevnt, ikke prøve.

Utvalget går så over til å behandle innsigelsene knyttet til utleveringslovens §10 nr. 2.

A er siktet for forbrytelser mot den tyske straffelov i forbindelse med flykapringen i oktober 1977. Siktelsen omfatter handlinger tilsvarende de som rammes av den norske straffelovs §151a, §223 annet ledd og §233 annet ledd. A har erkjent straffeskyld med unntak for siktelsen for medvirkning til drap. Forhørsretten fant at det var skjellig grunn til å mistenke henne for alle de forhold siktelsen gjelder, således også for medvirkning til drap. Om dette siktelsespunkt heter det i lagmannsrettens kjennelse:

"Det er ikke nødvendig for lagmannsretten å ta stilling til om det foreligger skjellig grunn til mistanke for denne forbrytelse, og lagmannsretten holder det således åpent om det er skjellig grunn til mistanke på dette punkt. De øvrige forhold siktelsen omfatter, er meget alvorlige og kan åpenbart både etter tysk og norsk rett medføre fengsel i mer enn ett år, jf. utleveringslovens §3 nr. 1."

Etter utleveringslovens §10 nr. 2 som gjelder hvor det begjæres utlevering for rettsforfølgning i den fremmede stat, kan utlevering skje når det i samsvar med lovgivningen i den fremmede stat er avsagt beslutning om pågripelse og fengsling, som bygger på en vurdering av om vedkommende er skyldig i lovbruddet. Etter annet punktum må utlevering i disse tilfellene likevel ikke skje "med mindre man finner at det er skjellig grunn til mistanke om at vedkommende er skyldig". Bestemmelsen i annet punktum er i samsvar med et forbehold Norge har tatt til artikkel 12 i Den europeiske konvensjon av 13. desember 1957 om utlevering.

Så langt lagmannsretten har konstatert at vilkårene for utlevering er til stede på basis av forhold som A har erkjent, er avgjørelsen etter dette i samsvar med loven.

Bestemmelsen i §10 nr. 2 må ses i sammenheng med bestemmelsen i utleveringslovens §12 nr. 1 bokstav a som bygger på konvensjonens artikkel 14. Etter denne bestemmelsen skal den utleverte ikke settes under rettsforfølgning for noen annen før utleveringen begått straffbar handling "enn den han er utlevert for", med mindre nærmere angitte vilkår er til stede. Det følger av §12 nr. 1 bokstav a, sett i sammenheng med §10 nr. 2 2. punktum, at dersom domstolene finner at kravet til skjellig grunn til mistanke ikke er oppfylt for ett av flere forhold som en person er begjært utlevert for, må det settes som vilkår for utlevering at den utleverte ikke settes under forfølgning i den fremmede stat for dette forhold.

Som nevnt bygger bestemmelsen i §10 nr. 2 2. punktum på et forbehold tatt av Norge til konvensjonen. På bakgrunn av §12 nr. 1 bokstav a, jf. konvensjonens artikkel 14, er lovens system at dersom det foreligger en utleveringsbegjæring i henhold til konvensjonen, må domstolene ta stilling til om lovens vilkår foreligger for alle de forhold utleveringsbegjæringen bygger på. Det må således - som anført i kjæremålet - være en plikt for domstolene til å prøve samtlige påberopte utleveringsgrunnlag i henhold til §10 nr. 2.

Lagmannsrettens kjennelse går ut på at vilkårene for å utlevere A til Tyskland er til stede. Slutningen synes å måtte oppfattes slik at lagmannsretten har lagt til grunn at utleveringsbegjæringen kan tas til følge i sin helhet; det vil si at A også kan utleveres på grunnlag av siktelsen for medvirkning til drap. Dette bygger på en uriktig tolking av utleveringslovens §12, jf. det som er uttalt om bestemmelsen ovenfor. Utvalget finner derfor at lagmannsrettens kjennelse må oppheves slik at lagmannsretten kan ta stilling til om det er skjellig grunn til å mistenke A også for medvirkning til drap. Hvis lagmannsretten ikke skulle finne dette vilkår oppfylt, må kjennelsen vedrørende utleveringsvilkårene begrenses til de øvrige siktelsesposter, med den følge at departementet ved en eventuell etterfølgende utlevering av A må sette som vilkår at hun ikke i Tyskland settes under forfølgning for medvirkning til drap.

Lagmannsrettens kjennelse blir etter dette å oppheve.

Kjennelsen er enstemmig. - - -