HR-1995-528-S
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1995-03-10 |
| Publisert: | HR-1995-00528s |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1995-00528S , jnr. 281/1995. |
| Parter: | |
| Forfatter: | Christiansen, Langvand, Backer, |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §317, Straffeprosessloven (1981) §171, Råfiskloven (1951) §2, §9, Våpenloven (1961) §33, §7, §174, §184, §388, Alkoholloven (1989) §10-1, §8-5 |
A, født xx.xx.1956, ble av Troms politikammer den 6 mars 1995 siktet for overtredelse av straffeloven §317 første ledd, alkoholloven §10-1, jf §8-5, våpenloven §33, jf §7 og råfiskloven §9, jf §2.
A ble på bakgrunn av siktelsen fremstilt for NordTroms forhørsrett 6 mars 1995 til avgjørelse av spørsmålet om han skulle undergis varetektsfengsling. Forhørsretten avsa samme dag kjennelse med slik slutning:
"A, født xx.xx.1956, løslates."
Troms politikammer påkjærte forhørsrettens kjennelse til Hålogaland lagmannsrett, som 7 mars 1995 avsa kjennelse med slik slutning:
"A, født xx.xx.1956, undergis varetektsfengsel med brev- og besøksforbud inntil 12. mars 95 kl. 1600."
A har påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det er anført å foreligge feil ved lagmannsrettens saksbehandling. Nærmere bestemt gjøres det gjeldende at lagmannsretten i sin kjennelse ikke har redegjort for hvordan den har kommet til at de spesielle fengslingsgrunner i straffeprosessloven §171 første ledd nr 2, jf §184 annet ledd 3. punktum, begrunner fengsling i denne sak. Videre gjøres det gjeldende at lagmannsrettens vurdering av spørsmålet om fengsling utgjør et uforholdsmessig inngrep, er uklar.
Det er ikke nedlagt formell påstand i kjæremålet, men det må etter omstendighetene oppfattes dithen at A påstår lagmannsrettens kjennelse opphevet. Subsidiært ber A seg løslatt fredag 10 mars 1995 idet politiet må antas ikke å foreta ytterligere etterforskning i helgen frem til han under enhver omstendighet skal løslates søndag 12 mars s.å.
Troms politikammer er kjent med kjæremålet og har påstått det forkastet.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker:
Det dreier seg om et videre kjæremål, der utvalgets kompetanse er begrenset etter straffeprosessloven §388. Det er anført å foreligge feil ved lagmannsrettens saksbehandling, bestående i mangelfulle avgjørelsesgrunner. Utvalget kan prøve om det foreligger slike feil, jf §388 nr 2.
Det som står i lagmannsrettens kjennelse, viser at lagmannsretten har vært klar over de krav til fare for bevisforspillelse som følger av straffeprosessloven §171 første ledd nr 2. Den kjærende part anfører at lagmannsretten burde ha drøftet anvendelsen av disse krav i forhold til den foreliggende saks spesielle forhold. Kjæremålsutvalget kan ikke se at dette var nødvendig da vurderingstemaet var klart etter det som ellers var opplyst i saken. Man viser til at det dreiet seg om heleri av ca 1500 patroner herunder endel sporlys, tilhørende det norske forsvar eller forsvaret i andre NATO-land, de øvrige beslag som var foretatt hos siktede og som fremgår av siktelsespåtegningen, samt det som står i avsnittet i lagmannsrettens kjennelse som kommer etter det som behandler straffeprosessloven §171. Det ville ut fra saksforholdet være lite tenkelig om siktede, hvis han var skyldig, ikke hadde medskyldige eller kjente til personer som var innblandet i det samme sakskompleks.
Når det gjelder spørsmålet om uforholdsmessig inngrep, jf §174, anser kjæremålsutvalget lagmannsrettens begrunnelse tilstrekkelig.
Det som ellers er anført, kan utvalget ikke prøve.
Kjæremålet blir etter dette å forkaste.
Kjennelsen er enstemmig.